Hvordan øvde du improvisasjon før du begynte med doktorgradsarbeidet?

Jeg har mange års studier bak meg, fire år på folkehøyskole og seks år på musikkonservatoriet her i Kristiansand. I løpet av studietida hadde jeg mange ulike basslærere på veldig høyt nivå. Alle underviser jo med utgangspunkt i det som fungerer for dem. Jeg har med andre ord fulgt mine læreres metodikk. I bunn og grunn har improvisasjon vært relatert til ulike akkorder og skalaer. Dette har også vært den regjerende tenkemåten og mest brukte innfallsvinkelen til jazzimprovisasjon i høyere musikkutdanning siden 60-tallet.

Hvilke hindringer var det du ikke kom over, som gjorde at du ønska å tilegne deg en ny metode?

For meg handla det til slutt om at jeg fikk for mange teoretiske innfallsvinkler til improvisasjon. Jeg hadde så mange ulike valg når jeg så en akkordrekke, at det gikk utover det musikalske. Jeg var mer opptatt av å bruke kunnskapene mine enn å lage musikk.

Rhythm and Shape og Fingerboard Harmony er byggesteinene i Willis’ metode. Hva innebærer den?

Tanken bak metoden er at all musikk du har i hodet, de musikalske ideene dine, skal få en geometrisk form på elbassens hals. Man bruker den geometrien som ligger i elbassen. Hver melodifrase får en geometri, for eksempel en trekant eller en rombe. Det betyr at uansett hvor jeg befinner meg på halsen, har jeg alltid med meg mitt jazzvokabular, mitt tonespråk. Det ideelle er at når jeg synger en frase, ser jeg umiddelbart en geometrisk form på basshalsen. Gjør jeg ikke det, må jeg teste den ut og se på halsen om det er en form der. Målsettinga er at musikken skal gå direkte fra hodet til instrumentet, uten filter.

Fordelen med et piano er jo at alle oktaver ser like ut. Bassen er symmetrisk på den måten at den er stemt i kvarter, så de ulike posisjonene ser like ut over hele halsen. Med Willis’ metode utnytter vi symmetrien og geometrien som ligger i elbassen.

La oss se litt nærmere på Fingerboard Harmony. Hva er dette?

Fingerboard Harmony er en måte å visualisere bassen på, en metode for å organisere alle akkorder.

Man utgår fra to fingerposisjoner. For å gjøre det enkelt, kan vi ta utgangspunkt i en durakkord: i andrefingers posisjon setter du andrefinger (langfinger) på grunntonen, og ut fra denne posisjonen har du tilgang til alle tonene som tilhører akkorden. I en Cmaj7- akkord, legger du på ters, kvint og septim. Fra samme posisjon, uten å flytte hånda, kan du også nå dm7. Første tone ligger da på lillefinger, septimen på langfinger (dette er samme tone som grunntonen i Cmaj7), og så videre oppover. Man utgår med andre ord fra et tonalt senter som man bygger andre akkorder rundt.

For å nå den andre fingerposisjonen, flytter man bare hele håndstillinga, slik at man får fjerdefinger (lillefinger) på grunntonen i det nye tonale senteret, og så bygger man andre akkorder rundt dette tonale senteret.

Er du blitt en bedre improvisator gjennom doktorgradsarbeidet?

Ja, jeg kan absolutt bekrefte det.

Er dette utelukkende et egoistisk prosjekt for egen sjølutviklings skyld, eller hadde du også studentene i tankene da du gikk i gang?

Det starta med meg sjøl som primær drivkraft, men jeg hadde hele tida med meg en student som kjørte dette løpet sammen med meg. Han ble like frelst som meg: «Hvorfor har ingen sagt noe om dette før?» Men alt er ikke for alle. Det er mange som går den naturlige skala- og akkordveien, og som er kjempeflinke.

Hva sier studentene dine om metoden?

De er veldig positive. De sier det er befriende å fjerne seg fra alle teorier, å fokusere på å lage musikk i stedet. Før jeg gikk inn i prosjektet, fulgte jeg en vei som er veldig naturlig: Jeg tilegna meg flere og flere teorier for å lage musikk. Willis’ metode går bort fra teorien, den tilbyr en veldig fin måte å forholde seg til bassen på.

Har Willis’ metode overføringsverdi til andre instrumenter?

Det veit jeg ikke, hvorvidt det er tilrettelagt å bruke geometri og symmetri for andre instrumenter. Muligens for andre strengeinstrumenter? For blåseinstrumenter vil det nok ikke fungere. Men så er det jo ganske fett at vi bassister har noe som er unikt for oss da. Det skjer ikke så ofte!