Rett før sommeren hørte jeg kulturministeren fortelle entusiastisk fra sitt nylige besøk i Beijing. Der hadde hun fått oppleve hvordan norske kunstnere nå la verden for sine føtter. I dette tilfelle var det Trondheimsolistene, som hadde konsert i det storslagne National Centre for the Performing Arts («Egget», som det raskt ble døpt på folkemunne etter åpningen til OL). De norske musikerne spilte riktignok med den islandske pianisten Vikingur Olafsson som solist, men salen var full og begeistringen deretter. Slik, mente ministeren, kan det gå når vi våger å satse: Med regjeringens økte fokus på internasjonalisering sto vårt kulturliv nå overfor et endelig gjennombrudd.

Vel.

For de av oss som har vært med ved noen slike anledninger opp gjennom årene, er det jo en kjent sak at publikum i de aller fleste tilfeller utgjøres av innbudte og utkommanderte, pluss noen skandinaver i eksil. Og – uten at jeg skal ha sagt ett eneste ord om Trondheimsolistenes eventuelle fanskarer i Asia – så er det vel all grunn til å tro at denne Beijing-konserten først og fremst var et programinnslag i det daværende Kina-besøket til Erna Solberg og hennes følge av ymse ministre, embetsverk og næringsliv.

Viktig nok, for all del, men det er hva det er: nasjonal promovering.

Den kunstneriske uttelling er ikke det avgjørende premiss.

Er dette fornuftig ressursbruk?

Men uavhengig av ministerens ønskedrømmer – og skarve lokkemidler – syns jeg det de senere årene har vært tegn til en økende utferdstrang både hos våre orkestre og våre scenekunstinstitusjoner. Ja, hos enkeltutøvere òg, som forfattere, billedkunstnere og sangsolister, men de har nå alltid vært både reiseglade og reiseføre. Mitt anliggende i denne sammenheng er institusjonene. Hos stadig flere av dem er en internasjonal satsing et uttalt strategisk fokus. Og det er når ensemblene begir seg ut på tur at det begynner å koste.

Derfor blir det også naturlig å spørre seg: er dette fornuftig ressursbruk?

Jeg er dessverre i atskillig større tvil enn jeg syns vi skal måtte være.

• Les også: Private penger gjør utenlandsturneer mulig

Vi har liten, om noen, markedsverdi

Realiteten er jo at det meste av kunsten som blir begått her i Norge har minimal interesse utenfor landets grenser. I internasjonal sammenheng utgjør vi en ytterst smal, for ikke å si eksotisk, liten nisje. Kvaliteten er ofte høy, men sjelden enestående – og det er ikke det minste rart: vi er for få og produserer for lite, vi har rett og slett ikke det som vel må kalles kritisk masse.

Dermed har vi også liten, om noen, markedsverdi: det er ikke noe stort betalende publikum som venter på oss der ute. Saken stiller seg riktignok litt annerledes om vi samarbeider med verdensnavn. Mest talende i så måte er selvfølgelig Oslo-Filharmoniens storhetsperiode under Mariss Jansons. Og det hjelper også om vi kan by på et unikt repertoar med særlig internasjonal appell, som når Nasjonalballetten reiser med sin Ghosts.

Men selv i slike tilfeller vanker det sjelden reelle honorarer. Nei, det er faktisk snarere slik at en utenlandsturné for et norsk ensemble som regel innebærer en netto kostnad. Og da snakker vi bare om de ekstrautgiftene som reise og opphold og tariffbestemte tillegg utgjør – om vi tar med løpende lønnskostnader blir regnestykket enda dårligere. Og regner vi også inn tapt fortjeneste på konserter og forestillinger som kunne vært holdt hjemme, blir bildet nesten grelt. I min tid som administrerende direktør på Operaen mente jeg derfor at vi bare kunne takke ja til internasjonale gjestespill om vi fikk nettoen finansiert ved eksterne bidrag. Og når Nationaltheatret og vi på Riksteatret senere i år skal til Washington med vår samproduksjon av Liv Ullmanns Fortrolige samtaler, er turen gjort mulig gjennom private midler.

Ren pyntesyke?

Så med slike ekstrakostnader – hvorfor gjør vi det? Er det ren pyntesyke? Av det slaget man for eksempel kan mistenke politikere for å være særlig angrepet av? Ja, i noen grad er det nok det. Men det er en gevinst, som er helt reell. Den handler om kvalitet. Det er viktig å la sitt arbeid måles mot den ypperste målestokk, og den finnes gjerne i større kulturer enn vår egen. Et kyndig publikum i St. Petersburg kan derfor være faglig viktig for en ballettdanser, på samme måte som et symfoniorkester sikkert kan vokse på den eksponeringen et par konserter under The Proms kan gi.

Litt på samme måte som internasjonale mesterskap er ment å spore til eksepsjonelle prestasjoner.

Likevel: er denne gevinsten stor nok? Er den betydelig? For egen del tror jeg det sjelden er tilfellet.

Spørsmålet jeg derfor har stilt meg det siste året, ikke minst påskyndet av den tiltakende polarisering mellom sentrum og periferi, nasjon og region, elite og innbyggere, er følgende:

I den grad våre orkestre og øvrige ensembler har anledning til å turnere – burde det ikke først og fremst være hjemmepublikummet som ble et slikt gode til del?

Tom Remlov, teatersjef i Riksteatret

Teksten er del av debattserien Min mening, som du leser mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv. Nestemann ut er Bugge Wesseltoft.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!