Konserten er kanskje det viktigste norsk musikkliv bør konsentrere seg om.

Det er der utøverne lærer betydningen av å spille. Det er der musikken og utøverne virkelig utvikler seg. Der bygger vi vårt publikum (en god konsertopplevelse skaper et livslangt forhold mellom tilhører og artist).

Konserten er i dag den eneste reelle inntektskilden for utøvere. På konserter viser musikk seg fram som en viktig del av samfunnet ved å skape gode opplevelser og øyeblikk for folk.

• Les også: Kunst på tur

Minimum 100 konserter årlig

I Norsk jazzforums årlige musikerundersøkelse kommer det fram at norske jazzutøvere spiller godt under ti konserter årlig på norske jazzklubber og én til to konserter årlig på norske festivaler. Dette er rett og slett for lite til å nå noen av de, etter min mening, viktige målene i avsnittet over. Jeg mener et band må spille minimum 100 konserter per år for å nå et høyt musikalsk nivå, for å skape et livsgrunnlag og for å nå sitt publikum. Mitt inntrykk er at dette ikke bare gjelder jazzmusikere, men er en generell tilstand i norsk musikkliv.

Hva er galt og hva kan vi gjøre med dette? Det burde være nok av muligheter.

Vi har 76 jazzklubber og sikkert like mange rock/folk/klassiske arrangører. Det er bygget over 60 nye kulturbygg de siste 15 år. Det deles ut betydelige midler til det frie kulturfeltet. Det er opprettet musikkregionsentre i flere sjangre over hele landet.

• Les også: Private penger gjør utenlandsturneer mulig

Samarbeid om turneer og mer nettverkstenkning

Her er noen tanker fra meg:

• Det er blitt mye vanskeligere å lage turneer i Norge de siste 10-15 åra. Årsakene er flere: Frafallet av Rikskonsertene uten noen god erstatter, for lite penger fordelt på mange arrangører, og rett og slett for lite fokus på viktigheten av turnésamarbeid fra klubber, regionssentre og arrangører.

En turné på 10-15 jobber er en veldig god start på mine tidligere nevnte prioriteringer. Musikalsk utvikling, publikumsutvikling, livsgrunnlag, samfunnsbetydning. Turneer er også langt bedre enn enkeltkonserter i et økonomi- og ressursperspektiv.

• 80 prosent av kulturstøtte går til Oslo-området. Oppegående konsert- og kulturvirksomhet over hele Norge er utrolig viktig! Hva med ensemblestøtte og arbeidsstipend med regional tilknytning, og kulturskole og undervisningsjobber med rom for egenutvikling i distriktene?

• Vi må bli flinkere til å tenke nettverk. Klubber og arrangører må samarbeide om turneer med utøvere de ønsker seg. Regionssentrene må sette turnévirksomhet og utvikling høyere opp på agendaen. Gode arrangør- og utøvermiljøer over hele landet må hjelpes fram. Store støtteinstitusjoner må se en større helhet i musikklivet. I dag er det veldig mye direktestøtte til utøvere og arrangører hver for seg, med for korte tidshorisonter. Da får vi ikke den langsiktigheten og nettverkstanken som er nødvendig for godt nivå og videreutvikling av norsk musikkliv.

• Slik jeg opplever det er det veldig mange norske band og artistprosjekter som forsvinner før de har nådd sitt potensial med tanke på utvikling, kvalitet og publikum. De forblir uferdige og tidvis ufokuserte prosjekter, og det er veldig synd! 

Kulturrådet sier at høy kunstnerisk kvalitet er deres viktigste faktor i utdeling av støtte. Jeg mener at nettverksbygging og langsiktige planer og prioritering også må inn som like viktige faktorer.

Offentlig kunststøtte er også et viktig incitament, og det er mulig mer langsiktige penger til færre, kan være en vei. Dette må forutsette langsiktig prioritert satsing også fra de mottakende utøvernes side.

Muligens er det for mange musikkprosjekter som i dag kjemper om de samme pengene og de samme spillestedene. Som en digresjon kan det nevnes at det i Norge gis ut nesten dobbelt så mange plater som i Sverige årlig.

• Nesten uten unntak er mine beste konsertopplevelser på såkalte «flerbruksscener». Scener der det skjer et mangfold av kulturuttrykk på daglig basis. Teater, dans, musikk, film, debatt, utstilling, med mer. Kanskje arrangører på mindre steder ville ha tjent på å gå sammen om å dele scene?

• Gjennom dyktige kulturskoler og musikkutdanninger kommer det hvert år nye flotte utøvere (for mange vil noen si). Disse må få en sjanse til å nå det nivået som behøves for å kunne skape kunst på høyt nivå og ha musikken som levevei.

Utøvere, arrangører, støtteinstitusjoner, regionssentre, og sikkert flere, bør sette seg ned sammen for å se på problemstillinger, muligheter og løsninger.

Bugge Wesseltoft, pianist, komponist og produsent

Teksten er del av debattserien Min mening. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!