Formiddag, mandag 4. september: Tettpakka gymsal midt i lusesesongen. Unger i alle varianter. Uoppdragne og veloppdragne. Forsiktige og frampå. En lærer på andre rad måler desibelnivået med mobilen, en annen gynger i takt med musikken.

Vi er på skolekonsert med rockebandet Plopp på Brandengen skole i Drammen. Tre musikere, vant til å håndtere all slags publikum og alle slags saler. I dag kommer mange års konserterfaring ekstra godt med når det rigges i vanskelige akustiske forhold.

Men høy lyd og rumling i lokalet ser ikke ut til å affisere publikum. Elevene jubler, hopper på kommando, synger med på den sinte punklåta Yoghurt. «Yoghurt!» glefser de, hilser på musikerne etterpå som om de skulle være rockestjerner. Og det er de jo også, for så vidt.

Formiddag, onsdag 6. september: Tettpakka teater­amfi midt i valgkampinnspurten. Kulturarbeidere i alle varianter. Vi er på den offisielle åpninga av Kulturtanken i Nydalen i Oslo. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er i storform. «En helt sentral del av skolens grunnleggende oppdrag, ikke bare kirsebæret på kaka», sier han. «Kunst av høy kvalitet,» sier han.

Ordet «kvalitet» blir brukt mye denne formiddagen. Og ikke bare her, men overalt hvor det snakkes om Den kulturelle skolesekken (DKS). Hele Kulturtankens mandat handler om dette: «styrke den kunstneriske og formidlingsmessige kvaliteten i DKS-tilbudet». Likevel har flere musikere og produsenter uttrykt bekymring for den framtidige kvaliteten på musikktilbudet i Skolesekken. Øyvind Anda er én av dem.

– Det er bestemt at en del av de økonomiske ressursene skal flyttes ut til fylker og kommuner. Men det som ikke er med i det regnestykket, som ikke handler om reine kroner og øre, er slikt som personell og utstyr, sier han.

– I praksis er dette en reduksjon av musikkfeltet, mener Anda, som er musikkprodusent i DKS Sør-Trøndelag.

Bekymra for kvaliteten

Tilbake på Brandengen skole i Drammen. Det er altså her vi finner den, kvaliteten i DKS, som alle er så opptatt av. På gymsalsgulvet, under mer eller mindre tilrettelagte forhold. Plopp spiser nistepakka blant ribbevegger og tjukkaser, før neste pulje kommer inn. Musikerne har lang erfaring fra skolekonsertturneer, og har fått med seg frustrasjonen og usikkerheten rundt framtida til musikken i den nye etaten Kulturtanken, som nå forvalter DKS.

– Jeg tror skepsisen som er kommet fram er betimelig. Vi har tradisjonelt hatt produsenter som har lagd faglig godt begrunna turneer. Barna er blitt veldig godt ivaretatt, med bredde og kvalitet på musikkfeltet. Jeg håper ikke de blir skadelidende, sier gitarist Henning Kemp.

– Jeg er bekymra for kvaliteten på den videre vei, sier trommeslager Knut Lothe, og legger til at når de andre kunstuttrykkene får større plass, må ikke det bety at musikken får mindre.

Les også: Statssekretær er ikke bekymra for musikken i Skolesekken

Hva skjedde med Widveys og Birkelands visjon?

Entusiasmen var stor da ideen om en ny organisering av Rikskonsertene og DKS ble lagt fram på en pressekonferanse i august 2015. Daværende kulturminister Thorhild Widvey og daværende direktør i Rikskonsertene, avdøde Turid Birkeland, uttrykte i hver sin tale at nå skulle det ryddes! Forenkling, avbyråkratisering, lik kvalitet over hele landet, én felles forhandlingspart for utøverne og et bedre forhold til skolen, var målene som ble formidla til de frammøtte.

To år seinere har Kultur-Norge fått en ny etat, og Rikskonsertene, som skulle huse og organisere hele DKS-familien, er nedlagt. Hva skjedde på veien?

Les også: Rikskonsertene overtar Skolesekken

En etat for å avbyråkratisere

Det kan jo virke som et paradoks at regjeringens svar på å nå målet om avbyråkratisering og forenkling var å danne en ny etat. I Rikskonsertenes gamle lokaler i Nydalen i Oslo sitter direktør Lin Marie Holvik. På spørsmål om hvor bevisst hun er på at etaten ikke blir seg sjøl nok, svarer hun:

– Det er vi svært opptatt av. Hvis et forvaltningsnivå ikke skjønner hva det er til for, så har det ingen rett til å leve. Og et forvaltningsnivå er ikke til for seg sjøl, vi er til for å gjøre andre gode.

Derfor har det knapt vært folk på kontoret det siste året, forteller hun. De har vært ute i felten, snakka med og lytta til dem som jobber med og i DKS. Kartlegginga har vært gjort på alle nivåer, ifølge direktøren og Matias Hilmar Iversen, seniorrådgiver i avdeling kunst, kultur og skole. Fra å besøke skoleforestillinger, til å snakke med organisasjoner, festivaler, produsenter og skoler. Det har vært samlinger i og utafor huset. Spørsmålene som er stilt er: Hvem er de store aktørene på de ulike kunstfeltene, hvordan arbeider de, hva mangler de og hva er på plass?

Men med et så grundig feltarbeid, hvorfor er frustrasjonen der ute så stor?

Stempler ikke dialogen som god nok

– Det er ingen som har bedt meg om tilbakemelding på hva som skal til for å ivareta musikkfeltet, annet enn tidlig i fasen, da det ble bestemt at all produksjon skulle legges til fylker og kommuner. Fra mitt ståsted er ikke vi blitt hørt i denne prosessen, sier musikkprodusent Øyvind Anda. 

Tilbake i Kulturtankens hovedkvarter spør vi om dialogen med utøvere og produsenter har vært god nok.

– Hvis jeg får svare for min egen del, sier Matias Hilmar Iversen,

– Så er det vanskelig å si hva som er godt nok. Når du merker frustrasjonen, så ser du jo at det er ting vi kunne vært tydeligere på tidligere. Det må vi hele tida ta med oss. Men at det er dialog, og at vi svarer på de henvendelsene vi får, det gjør vi. Jeg vil ikke stemple noe som godt nok, for vi jobber både med kvaliteten på det vi leverer og hva som fins der ute, sier han.

– En blir aldri god nok, det går ikke an å huke av i et skjema. Dette er noe som handler om å være dynamisk, hele tida lærende og lyttende. Men vi veit nok også ganske mye. De frustrasjonene som er der nå kommer ikke som et sjokk på oss. Vi jobber med det hele tida, sier Holvik.

– Ingen generell mistillit

«Styrk rettighetene til utøverne i DKS!», manes det i et Facebook-opprop som spres bare noen dager før vi møter Holvik og Iversen i Kulturtanken. «Vi har nå vært vitne til en prosess der en og en føring for omstillingen har blitt endret i negativ retning for den opprinnelige intensjon om å styrke DKS» og «forståelse for, og tilrettelegging av, utøverens behov er avgjørende for et faktisk kvalitetsløft», står det i oppropet, som i skrivende stund har 1069 underskrifter.

Vi lurer på hvordan direktøren forholder seg til det vi leser som en mistillit til det arbeidet som er gjort.

– Nei, jeg håndterer dette sånn som jeg håndterer alle innspill, jeg svarer på dem når de kommer, prøver å oppklare, utdype og finne ut hva det går i. Det må jeg gjøre hver gang folk stiller sånne spørsmål, jeg kan ikke la være å forholde meg til dem, sier Holvik.

Les også: MFO arbeider for å sikre musikerjobber i Kulturtanken

Svarene har hun gitt via Facebook, der hun har fått direkte henvendelser, og i intervjuer med pressen.

– Men utover det, så er det ikke noe mistillit til omstillingsprosessene i Kulturtanken, sånn generelt, mener Holvik, og utdyper:

– Når jeg leser oppropet, er det to sider: Mye av det er knytta til rettigheter rundt lønn og honorar. At frustrasjonen blir tatt ut på oss, og at det kanskje oppleves som at det handler om omstillingsprosessen, det forstår jeg, men jeg tror det er to atskilte ting.

Direktøren peker på at Kulturtanken ikke har arbeidsgiveransvar for kunstnerne og dermed ikke kan forhandle lønn, slik det opprinnelig var tenkt. Hun tar likevel honorarutfordringene på det dypeste alvor, forsikrer hun.

– Når vi ikke kan være forhandlingspart, så har vi likevel et virkemiddel ved å formulere i tilskuddsbrevet at man skal følge en bransjestandard. Så sjøl om en ikke kan forhandle, så kan en likevel være med på å trygge.

– Man har vært nådeløs mot musikken

Alle Musikkultur har snakka med til denne saken, er enige om at det er positivt at de andre kunstuttrykkene får en mer framskutt plass i DKS. Det er også enighet om at en omorganisering av Rikskonsertene og DKS var nødvendig. Kritikken retter seg mot resultatet av omorganiseringa.

Øyvind Anda er tydelig på at det var en uklok beslutning å legge ned Rikskonsertene.

– Man har vært så ivrige etter å jevne ut uttrykkenes ståsted at man er blitt nådeløs mot musikken, mener han.

– Hvorfor la man ned den delen av DKS i Norge som hadde mest erfaring på produksjon og formidling, nemlig produksjonsavdelinga i Rikskonsertene? DKS er en ny ordning, sammenligna med skolekonsertordninga, som har eksistert i nærmere 50 år. Rikskonsertene kunne ha vært en ressurs, sier Anda.

Han mener at det nå må ses på modeller som kan kompensere for nedlegginga av Rikskonsertene.

– Dette vil være nødvendig for å bevare mangfoldet, kvaliteten og mengden på musikkfeltet. Til sjuende og sist mener jeg det dreier seg om gode møter mellom elever og kunstnere, og om at sluttproduktet ikke blir skadelidende av omorganiseringa.

Linda Gjersøe Helseth, musikkprodusent i Vestfold fylkeskommune, mener beslutninga om å legge ned Rikskonsertene ble tatt for fort.

– At vi nå har én ordning er bra. Det gir spennende muligheter og større fleksibilitet enn vi hadde innafor skolekonsertordninga. Men i denne prosessen mener jeg det er utrolig viktig at det å gi andre uttrykk et løft ikke går på bekostning av det som faktisk fungerer. Det gagner ikke fotballandslaget om Norge slutter å satse på langrenn, sier Gjersøe Helseth.

Fire av Rikskonsertenes produsenter er fortsatt med

På Holviks kontor er ledelsen i Kulturtanken tydelige på at likestilling av kunstuttrykkene ikke betyr at musikken får dårligere kår.

– Når de andre kunstartene bygges opp, betyr det at musikken bygges ned?

– Nei, det kommer an på hva du mener med å bygges ned, men kompetansen skal ikke bygges ned, forsikrer Holvik.

– Så hele DKS skal styrkes?

– Ja, selvfølgelig. Det er det som er jobben vår.

Fire av dem som tidligere var produsenter i Rikskonsertene har fortsatt i Kulturtanken. Ved overgangen til den nye etaten var det åtte i seksjonen for produksjon, ti i seksjonen for turné, samt én konsertsjef.

Les også: Kulturtanken – en oppklaring

– Hvilke oppgaver har de tidligere produsentene nå?

– To av produsentene har som sin hovedoppgave å ivareta kommunikasjon og kompetanse på musikkfeltet i overføringa av skolekonserter til fylkene. De er også involvert i arbeidet med å se på hva Kulturtankens rolle på musikkfeltet i DKS skal være videre. De to andre er involvert i utviklingsarbeid, der de bruker sin musikkompetanse tverrfaglig. Som vi også har kommunisert ut til musikkfeltet i DKS, er alle fire tilgjengelige som ressurspersoner, sier Holvik.

Musikkompetansen som nå er i Kulturtanken skal altså deles med fylkene, direktekommunene og relevante produksjonsmiljø.

– Er resultatet av valgene som er tatt en kompetanseheving for musikkfeltet?

– Ett av målene med etableringa av Kulturtanken er å styrke alle kunstfeltene. Musikken har, gjennom Rikskonsertene, utvikla en solid kompetanse som nå vil komme de andre til gode. Ved å styrke fellesskapet, styrkes også musikken, mener Holvik.

– Når dere sitter her nå, skulle dere ønske at departementene hadde gjort et bedre forarbeid med tanke på hvilke konkrete oppgaver Kulturtanken skulle ha?

– Overhodet ikke. For en leder og en organisasjon er det å skape selve drivkrafta. Hvis vi hadde fått en instruks om hva vi skulle gjøre, med så mange kreative mennesker i organisasjonen, så hadde det ikke vært like interessant. Det er mer interessant å få en ramme, og så er folka med på å skape organisasjonen sammen med alle de tusenvis av menneskene som skal ha noe med den å gjøre, sier Holvik.