Alle er enige om at Den kulturelle skolesekken (DKS) og Rikskonsertene var modne for en omorganisering. I etterpåklokskapens lys lurer vi på om det er valgt rett medisin.

Den opprinnelige planen var at tanken skulle forenkle jobben for kunstnere og skoler, og sikre og heve kvaliteten i tilbudet til elevene. Planen har foreløpig ikke helt slått til for kunstnerne. Når Kulturtanken går over fra å være en produserende til en rent faglig-administrativ enhet, og overlater alt av bestilling og produksjon til fylker og kommuner, blir det mer komplisert å være den som skal lage tilbudet i DKS. Kunstnerne, særlig musikerne, er skuffa. Kulturtanken er blitt en «teknokratisk tenketank», fnyses det i et opprop for å styrke utøvernes rettigheter. Og er det noe kulturfeltet ikke trenger, er det mer byråkrati.

Det er grunn til å stille spørsmål ved mange sider av Kulturtanken, og det har vi også gjort på side ti. Her får ledelsen i Kulturtanken svare på kritikken som er kommet.

Men mye av kritikken bør rettes mot Kulturdepartementet, som har bestemt hvordan DKS skal forvaltes. Etter to år med usikkerhet for kunstnerne ber statssekretær Bård Folke Fredriksen oss vente med å felle en dom, og sier at alt kommer til å gå seg til. Vi hadde ærlig talt forventa litt mer omsorg og respekt for dem som gjør jobben på gymsalgolvet.

Mona Askerød, redaktør Musikkultur

Teksten stod først på trykk i Musikkultur nr. 6 på papir, som kom ut 10. oktober.