Jeg kom nylig over en rapport fra Deloitte om globale trender i arbeidslivet. Rapporten tar for seg alle sektorer, også kultur og utdanning. Til grunn ligger svar fra ledere i privat og offentlig sektor fra de fleste hjørner av kloden.

Ord som automatisering og digitalisering går igjen. Likeså deling, omstilling, fleksibilitet, og entreprenørskap. Velkjente begrep, også for oss i musikkbransjen.

Rapporten slår fast at de fleste av oss må regne med å jobbe lengre. En pensjonsalder på 75 år betyr at en alminnelig, litt småsliten frilanser i 50-åra så vidt er halvveis i karrieren. Og at dagens musikkstudenter vil slepe rundt på gitarkassen til langt ut på 2070-tallet.

Legg til at verdien av utdanning, ifølge Deloitte, halveres på fem år, og vi kan begynne å se konturene av en skremmende utvikling: fremtidens musikere kan ikke lenger regne med å bygge et langt yrkesliv på ferdigheter ervervet i studietiden. Utdanningen blir kun et utgangspunkt, en grunnpakke som må bygges ut med stadig nytt innhold. Fremtidens musikere må utdannes til endring.

Les også Min mening: Kunst på tur

Rask utvikling

Nå trenger man egentlig ikke en rapport for å slå fast at noe er på gang: To orkestre i Danmark er i senere tid lagt ned eller kraftig omorganisert, forsvarskorpsene her hjemme er foreløpig fredet, men bølgene fra fjorårets debatt skyller nok tilbake innen kort tid. Orkesterlyden i reklamer og spillefilmer stammer fra strykere på boks, kirketjenere over hele landet vurderer om ikke et PA-anlegg er viktigere enn et orgel, eller en menighetsarbeider mer nyttig enn en organist, og kulturskoler ser vantro på at bluesband i garasjen langsomt taper terreng for samples i GarageBand.

Så kan man selvsagt hevde at alt dette er svartmaling. At forbruket av musikk aldri har vært høyere, at publikum strømmer til konserter, at drømmen om å leve av musikk inspirerer stadig nye generasjoner, at musikk er en tidløs del av den menneskelige tilstand og at det bare handler om tilbud og etterspørsel. Selvsagt kan man det.

Men det endrer ikke at vi som har ansvar for å utdanne morgendagens musikere står foran et stort dilemma: hvordan skal vi utdanne til et musikkliv i endring når vi ikke engang vet hvilke endringer som kommer?

Les også Min mening: Det er blitt vanskeligere å lage turneer i Norge

Vi må utdanne kunstnere

Vi kan begynne med å slå fast det opplagte: ferdigheter på høyeste nivå er en forutsetning for å lykkes. Og skal man lykkes over tid, være fleksibel og i stand til å håndtere endring, må det tekniske grunnlaget være på plass. Vi må altså fortsette å utdanne solide musikere.

Men vi må også utdanne kunstnere. En økende del av musikerens hverdag krever evnen til å sette egne ferdigheter inn i en større kunstnerisk kontekst. Dagens musikere orienterer seg langs et mye bredere uttrykksregister enn tidligere. En uke i orkesteret etterfølges like gjerne av kammermusikk som av låtskriving, programmering, blogging eller en jazzturné til Japan. Mangfold er normen, allsidighet et minstekrav. Hvis vi fortsetter å fokusere nærsynt på vårt eget, på klang, teknikk, tradisjon og tolkning, vil andre kunstnere sette dagsorden for musikken. Ikke noe galt med dem, men ønsker vi virkelig å abdisere podiet til fordel for designere, kuratorer og regissører?

Les også Min mening: Er kunst og kultur egentlig viktig?

Kulturlivet må ta sin del av ansvaret

Vi må også erkjenne at læring først og fremst oppstår gjennom praksis, og utfordre kulturlivet til å ta sin del av ansvaret. Praksisavtaler mellom offentlig finansierte kulturinstitusjoner og kunstutdanninger bygger på et selvfølgelig og gjensidig behov. Likevel strander de gang på gang i nærsynt posisjonering om tariffer og forsvar av arbeidsplasser. Det er på tide å godta at musikkstudenter gradvis blir en del av det profesjonelle kretsløpet, og legge til rette for at overgangen skjer i ryddige former. Nettverket de etablerer i studietiden følger dem gjennom yrkeslivet, og ja, de vil etter hvert ta over jobbene til dagens profesjonelle musikere. Slik er det bare, arbeidslivets naturlov: Vi dyrker våre beste talenter og innvier dem steg for steg i yrket, slik vi selv en gang ble tatt opp i det gode selskap. Og vi lar stigen stå, slik at nye generasjoner kan overta.

Les også Min mening: Fra pirateri til kaperfart

Er det ingen som tør å spisse profilen?

Vi må også våge å profilere. Norsk musikkutdanning er preget av overlappende studietilbud og konkurranse om de samme søkerne. Vi insisterer på å opprettholde undervisning innen alle orkesterinstrumenter ved seks av sju institusjoner, selv om få av disse kan gi et fullverdig tilbud om orkesterspill. Vi tar opp langt flere klassiske sangere, pianister og gitarister enn det finnes arbeidsoppgaver til, og samordner attpåtil opptakskravene, slik at nivå og profil er mest mulig lik fra Tromsø til Kristiansand. Dertil opprettholder vi jazzutdanninger, vel vitende om at dagens 19-åringer strengt tatt ikke spiller jazz, men heller bruker studietiden til å utforske grenselandet mellom improvisasjon, pop og rock.

Hvem satser så på å utdanne morgendagens kulturskolelærer? Hvem tar seg av musikkteateret og musikalen? Hvem tar vare på lydkunsten og de nye mediene? Tidligmusikk og samtidsmusikk? Den nye kirkemusikeren? Korsangeren? Hva med det umettelige markedet for spillmusikk: er det virkelig ingen som griper sjansen? Er det ingen som tør å spisse profilen?

Les også: Å være eller ikke være musikkstudent – det er spørsmålet

Les også: Kjærlighet ved første spilletime

Utdanningene må bli mer fleksible

Fremtidens musikkutdanning vil kreve tydelighet. Den vil måtte bygge på nye verdier, på studentens kunstneriske identitet. Der lærerens kompetanse og institusjonens behov har vært drivkraften bak utviklingen av studietilbud, må vi i større grad la studentens perspektiv bli førende. Der de fleste av oss har vært vant til å fordype oss i snevre og stadig mer spesialiserte hjørner av eget fagfelt, må vi i større grad la oss styre av studentens nysgjerrighet, tone ned grensene mellom etablerte sannheter, tre til side og nyte det magiske øyeblikket når bruddstykker av tilsynelatende løsrevet kunnskap smelter sammen til dyp erkjennelse. Og vi må godta at det er i studentens hode det skjer, ikke i vårt ego.

Alt dette fordrer at vi tenker langt mer fleksibelt rundt måten våre utdanninger er strukturert. Vi må tenke kompetanse fremfor grader, månedskurs fremfor årsstudier, ukeprosjekter fremfor daglig undervisning. Vi må legge til rette for det ukjente, skape rom for at dagens studenter kan komme tilbake for jevnlig påfyll. Vi må ligge i forkant og tilby den utdanning musikklivet ennå ikke vet de vil komme til å trenge.

Peter Tornquist, rektor ved Norges musikkhøgskole

Teksten er del av debattserien Min mening, som du leser mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!