Forslaget til ny ph.d er sendt på høring, og høringsfristen er 1. november. Dette meningsinnlegget ble først publisert på Universitetsavisa.no, som utgis av NTNU.

Det kan av og til være viktig å gå sine egne veger. Med opprettelsen av en ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid – altså ikke i forskning – vil Norge definitivt gå sin egen veg. I denne saken er undertegnede ikke overbevist om at dette er den beste vegen å gå for å styrke kunsten i akademia, utdanning og samfunn – en styrking vi ønsker og jobber for.

Ikke ansvarliggjort som forskning

I høringsnotatet som foreligger, skriver Kunnskapsdepartementet at det har ”…vurdert andre betegnelser for graden, herunder kunstnerisk forskning, og kommet fram til at det ikke er ønskelig å innføre et nytt begrep” (s. 2 i forslaget). Artistic research er likevel ikke et nytt begrep. Det er begrepet som brukes internasjonalt, tilsvarende oversatt til taiteellinen tutkimus på finsk og konstnärlig forskning på svensk. Begrepet kunstnerisk forskning ansvarliggjør fenomenet nettopp som forskning, med dertil hørende krav om å forholde seg til et fagfellesskap, ha kjennskap til og kunne anvende seg av teori, ha inngående metodologisk kunnskap og ferdigheter, være transparent i valg av metoder, kunne praktisere etiske prinsipper, frambringe ny kunnskap eller innsikt, være kritisk og selv-kritisk og kunne formidle forskningen på en forståelig og troverdig måte til andre i tråd med vitenskapelige standarder, noe som også innebærer å være klar over motforestillinger og forbehold. Begrepet utviklingsarbeid påkaller ingen av disse kravene. Dermed kan man få en philosophiae doctor, uten å nødvendigvis måtte forholde seg til verken metode, teori, etikk eller kritikk. Er det noe Kunnskapsdepartementet ønsker? Bare de etiske implikasjonene er nok til å reise tvil om den foreslåtte nye graden. Utviklingsarbeid trenger ikke å forholde seg til forskningsetiske prinsipper og hensyn til personvern, og trenger da heller ikke å meldes til NSD, Norsk Senter for Forskningsdata. Likevel er kunstnerisk utviklingsarbeid noe som ofte går svært tett på involverte personer, og de blir ofte synlige og blottlagte når resultatene presenteres.

Les også svar fra NTNU: Hvorfor denne mistroen til kunsten?

Kunnskapsdepartementet skriver på s. 3 i forslaget, at «UHR er i gang med en arbeidsgruppe som vurderer hvorvidt de skal opprette et nytt sett med veiledende retningslinjer for den nye graden, ettersom den i utgangspunktet ikke hviler på Salzburg-prinsippene og EUs prinsipper for nivå og kvalitet i doktorgradsutdanning som er vitenskapelig tuftet.» Salzburg-prinsippene understreker nettopp det akademiske perspektivet på ph.d.-utdannelse med sterk vekt på original forskning. Hvis man må endre på de veiledende retningslinjene for at den nye foreslåtte graden skal passe inn, kan man spørre seg om det er graden eller retningslinjen det er noe galt med. I korthet: hvis graden er helt uten likhet med en vitenskapelig grad, hvorfor skal den kalles ph.d.?

Les også Min mening: Fremtidens studenter må utdannes til endring

Ideen om kunstens autonomi taler gjennom forslaget

Gjennom høringsforslaget til Kunnskapsdepartementet taler tydelig en urgammel diskurs om kunstens autonomi: kunstneren er autonom, og ideene (metodene) oppstår fra det egne geniet, lampen som brenner i opphøyet ensomhet. Kjennskap til metoder og teorier andre har brukt er ikke nødvendig. Denne diskursen har lenge stått for fall.

Den unødvendige dikotomien kunst/vitenskap forsterkes i forslaget som foreligger, isteden for at man bygger bro. Graden skal ifølge Kunnskapsdepartementet bygge på ”…kunstneriske metoder, og dermed skille[r] [den] seg fra doktorgrader som er basert på vitenskapelig metode” (s. 2 i forslaget). Her skrives vitenskapelig metode i entall. Hva er det? Vitenskap i dag er demarkert utfra fagfellevurdert publisering, på kunstfeltet også multimediale. Det som teller som vitenskapelige metoder i dag, representerer et svært bredt spekter av metoder og tilnærminger, deriblant arts-based research, practice-led research, A/R/Tografi, rhizomatisk forskning, narrativ forskning, performative inquiry og mange flere. Forslaget til den nye doktorgraden reflekterer ingen kjennskap til disse vitenskapelige, kvalitative og post-kvalitative metodene som helt og fullt åpner opp for kunstneriske arbeider som del av forskning. Isteden skaper Kunnskapsdepartementets formuleringer mistanke om at de med ”vitenskapelige metoder” mener positivisme og erkjennelsesbasert objektivisme, som kunstnerisk forskning opplagt må ta avstand fra. At Kunnskapsdepartementet foreslår å opprette et så sterkt skille er forbausende, da det bringer synet på hva (kvalitativ, post-kvalitativ og kunstnerisk) forskning er 100 år tilbake i tiden. Det framstår i lav grad som kunnskapsutviklende, heller kunnskapsunnvikende eller i verste fall kunnskapsavviklende.

Les svar fra Musikkhøgskolen: Ja, en kunstnerisk doktorgrad er veien å gå

Forskning i inflasjon

Et spørsmål som må stilles til Kunnskapsdepartementet, er hva som er forskjellen på kunstskaping og kunstnerisk utviklingsarbeid. Hva er det som skiller det å ta en ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid fra det å være en utøvende kunstner på høyt nivå? Det blir ikke klart fra forslaget som foreligger. Dermed bidrar forslaget til ytterligere inflasjon i et begrep som allerede galopperer. På det utøvende scenekunstfeltet er det i dag helt vanlig at hvem som helst sier at de jobber med forskning. En grunn til dette, er sannsynligvis at det aldri har blitt klargjort hvordan ”kunst” og ”kunstnerisk utviklingsarbeid” skiller seg fra hverandre. Her vil det ikke være nok å svare at ph.d.-en i kunstnerisk utviklingsarbeid vil kreve refleksjon, for det finnes ikke den kunstner (eller forsker) som ikke reflekterer over sitt arbeid. Gjennom å fjerne krav til metode, teori, etikk eller kritikk bidrar Kunnskapsdepartementet til å rense begrepet philosophie doctor på innhold. Kunsten gjenstår – autonom, og med fare for selvforherligelse.

Utenfra kan ”kunstnerisk utviklingsarbeid” med fravær av krav til vitenskapelig kvalitet raskt fremstå som ren aktivisme i tråd med antropologenes «going native». Den metodologiske dobbelthet, med krav til å være både innenfor et felt og utenfor i et fagfellesskap, mangler.

Dr. of Arts

Et problem i Norge er at man ikke skiller mellom ulike typer ph.d.-er. Alt kalles ph.d. I andre land har man ulike betegnelser for ulike typer doktorgrader: Ph.d., Dr. of Arts eller Dr.Ped (Pedagogie Doctor), for eksempel. Forskjellen fra den norske ph.d.-graden i kunstnerisk utviklingsarbeid til nabolandet Finlands kunstnerisk og vitenskapelig gradsgivende Dr.of Arts ved Kunstuniversitetet i Helsinki, vil være svært stor.

I the doctoral programme for artistic research in performing arts (av 01.01.2015), ved UniArts Helsinki, består en doktorgrad av 240 studiepoeng (sp), altså ett år lenger enn en norsk ph.d. Av disse skal skal 20-100 sp bestå av kunstnerisk arbeid, og 80-120 sp skal bestå av en teoretisk del som skal forsvare hensikt og metoder brukt. 60 sp skal bestå av ”studier som støtter doktorgradsarbeidet”. De 60 sp skal inneholde studier i metode, kunstfilosofi, relevant teori, samt sosiale, etiske og pedagogiske dimensjoner ved artistic research. Doktorandene som uteksamineres fra UniArts er kunstner-forskere:

Artist-researchers develop and renew arts, art making, artistic research and art education. They engage in a diverse and critical dialogue with various actors in society. As experts in their field they make art and produce knowledge, skills and understanding based on artistic practices that can be used and applied both in the arts and in other fields in society. Doctoral training fosters the artist-researchers’ ability to apply the knowledge, which they have developed, as artists, pedagogues and experts.

I det hele tatt skrives den finske doktorgraden inn i en økologi av kunst, samfunn, læring og endring, istedetfor at man lar kunsten bekrefte seg selv og sin autonomi på utsiden av både samfunnet og øvrig forskning. Finland, Australia og England er internasjonalt ledende i kunstnerisk forskning, ikke Norge. Vi er bekymret for at situasjonen ikke vil bli bedre med den foreslåtte nye doktorgraden.

Tone Pernille Østern er Dr. of Arts in Dance og professor i kunstfagdidaktikk ved institutt for lærerutdanning ved NTNU. Jesper Aagard Petersen er ph.d og er nestleder forskning ved institutt for lærerutdanning ved NTNU.