På min første releasekonsert gikk det riktig ille, sier Pål Moddi Knutsen.

– Jeg hadde vært på en Kari Bremnes-konsert og var vanvittig imponert over hvordan hun verbalt klarte å knytte sammen låtene. Jeg ville gjøre noe lignende selv og slarva av gårde i ti minutter før jeg begynte å spille. Etterpå fikk jeg klar beskjed om at jeg like gjerne burde holde kjeft.

Terping foran speilet

Det er ikke alle forunt å mestre den verbale formidlingen på konsert, mellomsnakket. Publikum kan være nådeløse hvis de merker at noe skurrer. Pål Moddi Knutsen måtte øve i flere år før han følte at han behersket det å sy sammen en konsert.

– Jeg gikk hjem og øvde foran speilet. Satte opp stikkordlister, bygde opp dramaturgier, terpet på ordvalg og hvor jeg skulle plassere de viktige kunstpausene, forteller Moddi.

– I starten ble det stivt og manusaktig. Funka ikke i det hele tatt. Det var vel først etter konsert nummer 5-600 at det begynte å løsne.

{f3}

Når Moddi holder en konsert i dag, kan han prate mer enn han synger. Særlig med prosjektet Unsongs, der han synger forbudte sanger.

– Jeg kunne ikke gjort de konsertene uten å beherske det verbale mellom sangene. De har et innhold som ikke alltid åpenbarer seg når sangen blir spilt, og det er utrolig viktig å gi publikum et innblikk i typen samfunn sangene er skrevet i og hvorfor jeg synger dem.

– Hva var det som løsnet etter konsert nummer 600?

– Jeg begynte å kjenne publikummet mitt. Det finnes så mange typer publikum. De fortellingene som treffer på et julebord behøver ikke treffe like bra på en konsert for et universitet. Jeg liker å stå i døra og ønske folk velkommen til mine konserter. Jeg vil se hva slags folk jeg skal spille for, hvor de er fra, alderen deres og hvilket språk de snakker. Nå kan jeg følge magefølelsen og møter publikum med en uendelig letthet.

God verbal formidling er viktig, og ifølge Moddi noe det er fullt mulig å lære seg å bli god på. Så hva gjør de som utdanner musikere for å forberede studentene på dette?

Hva vil du fortelle?

I Auditoriet på Norges musikkhøgskole (NMH) sitter en gjeng jazzstudenter og hører på fire forelesere som har evaluert studentenes opptredener under festivalen Serendip. En av foreleserne spør:

– Hva gjør dere for å få publikum til å ville komme tilbake neste gang dere spiller konsert? Hva er det du vil si med det du gjør? Er du bevisst på hva du ønsker å gi bort når du står på scenen? Hvordan står du? Hvor er blikket? Hva sier du?

En av studentene rekker opp hånda.

– Av og til synes jeg det er nok med den energien som oppstår mens man skaper musikken. Jeg synes ikke man trenger å være utadvent hele tiden. Innadvendt energi kan også være bra.

Foreleseren er enig. Av og til kan det ha like stor effekt å ikke si noe. Det gjelder bare å vite når.

– Den verbale formidlingen er et viktig felt som vi må ta mer tak i på Musikkhøgskolen, sier Ståle Ytterli, som underviser i faget Scenisk bevissthet ved NMH.

– Samtalen med studentene som spilte på Serendip-festivalen er en del av dette. Vi vil gjøre studentene til flinke formidlere, i tillegg til den tekniske framføringen av musikken. Det er mange flinke musikere som sliter med å få et større publikum, og det kan skyldes at de ikke er tydelige formidlere. Publikum kommer ikke tilbake på neste konsert hvis de sliter med å forstå hva artisten vil med musikken.

Skoleres i god formidling

Faget Scenisk bevissthet ble innført for tre år siden, og er obligatorisk for alle studenter i første og andre klasse på Musikkhøgskolen. Studentene deles inn i grupper og blandes på tvers av sjangrene jazz, klassisk og folkemusikk. Sentrale temaer er kommunikasjon på scenen og verbal formidling.

– Noen av studentene har selvfølgelig gjort dette mye og har kommet langt, men jeg tror jeg kan si at majoriteten av studentene trenger å jobbe med dette, sier Ståle Ytterli.

– Gjennom forskjellige teaterøvelser i grupper får studentene kjenne på hvordan samarbeid er sentralt, og at alle er like viktige for at en øvelse skal fungere. Det kan være fysiske eller verbale øvelser. De må kjenne på hvordan det er å bryte noen komfortsoner. Studentene må også trene på å presentere seg selv, sitt instrument og det de skal spille. De kan få i oppgave å presentere det samme for forskjellige målgrupper, for eksempel barnehage, skolekonsert, ungdomsklubb, eldresenter og konserthuset. Da må de jobbe med stemme, avpasse stemme i forhold til rommet, artikulasjon, tempo og rytme.

{f3}

Ståle Ytterli påpeker at det ligger mye trening bak god formidling av musikk.

– Det viktigste er at de finner en vei som fungerer for dem og at de har noe på hjertet. En musiker med scenenærvær og som er god til å kommunisere verbalt er fantastisk å oppleve. Dette kommer som regel ikke av seg selv, det må jobbes med. Det kan oppleves veldig vanskelig i begynnelsen, men jo mer man jobber, jo enklere blir det etter hvert, sier Ytterli.

Emosjon, kunnskap og underholdning

I folkemusikksjangeren er fortellinger rundt slåttene som blir spilt en viktig del av totalformidlingen. Hardingfelespiller Gro Marie Svidal har skrevet masteroppgave om temaet, med tittelen «Ve’dunderlæ: perspektiv på den munnlege kommentaren i hardingfelekonserten».

– Jeg forsket på ulike måter den muntlige presentasjonen kan påvirke konsertopplevelsen på, forteller Svidal.

– Det er stort slektskap mellom folkemusikken og den muntlige fortellertradisjonen. Derfor er det mange utøvere som benytter elementer fra fortellertradisjonen og formidler historier og anekdoter knyttet til musikken sin. I tillegg ønsker gjerne en utøver å legitimere sin musikalske kvalitet. Det har blant annet utviklet seg en fremføringspraksis der musikerne forteller om opphavet til slåttene og opplyser om hvem man har lært slåtten av. Gjennom opplysningene får publikum bekreftet utøverens «korrekte» tradisjonslinje og musikalske kvalitet. Gjennom alt som blir sagt handler det også ofte om å la publikum bli kjent med den som står og spiller eller synger. Å lage sitt eget image.

Svidal er fulltidsmusiker og har selv erfart at det hun sier kan påvirke konsertopplevelsen for publikum.

– Jeg har fått tilbakemelding fra folk som mener de forsto musikken bedre med de knaggene de hadde fått på forhånd. Gjennom det jeg sier før en slått kan jeg guide publikum inn i musikken og påvirke hva slags indre bilder de får i hodet mens jeg spiller. Sånn sett kan også den verbale formidlingen være med på å ta fra publikum den subjektive opplevelsen. Jeg styrer dem inn i den retningen jeg ønsker.

Folkemusikeren mener mellomsnakket bør ha tre bestanddeler:

– Du bør berøre publikum emosjonelt, gi dem ny kunnskap og underholde. Mitt råd er å først finne ut hvem du ønsker å være og hvordan du vil fremstå. Hvis publikum opplever deg troverdig, vil de like deg.

Ødela konserten med prat

Det er ikke alltid prat mellom låtene tilfører konsertopplevelsen noe. Det mener i hvert fall skribent, anmelder og musiker Ronnie M.A.G. Larsen. Etter å ha vært på Øyafestivalen for noen år siden, skrev han en kommentar i Vårt Land der han dissekerte mellompratet til artister som Johndoe, Emilie Nicolas, Monica Heldal og Kaveh, med følgende konklusjon: «De vokalistene som ser det som sin plikt å snakke, tar som regel feil.»

– Jeg tenker fremdeles ofte på denne pratingen når jeg er på konsert. Bob Dylan har skjønt det. Han slipper å snakke, for han kan la de gode tekstene snakke for seg, sier Larsen til Musikkultur.

– Jeg var nylig på en konsert med en ung, kvinnelig artist som ødela sin egen konsert med prat. Hun sto der og prøvde å belære publikum om livet, så har hun knapt levd et halvt liv selv. Det blir platt, påtatt og det skinner gjennom at det verken er ekte eller troverdig. Det er rett og slett veldig få som får til dette med å kommunisere med publikum.

Springsteen og Bare Egil

– Hvem mener du behersker den verbale formidlingen?

– Bruce Springsteen. Han er ekte, spontan og engasjert. Du tror på Springsteen. Her i Norge synes jeg Bjørn Eidsvåg er god, og når det handler om å gripe situasjonen og være spontan er Egil Hegerberg utrolig flink. Karpe Diem er et godt eksempel på artister som virkelig har noe på hjertet, noe som de klarer å formidle på en troverdig måte. Når det gjelder fortellerevne er Jo Nesbø og Lars Jones veldig gode. På deres konserter er det nærmest så man sitter og venter på at sangene skal bli ferdige. Jeg vil også trekke fram Moddi, som jeg så spille de forbudte sangene nylig. Det er helt tydelig at han mener det han sier og er engasjert – da blir det troverdig, sier Ronnie M.A.G. Larsen.

Gi publikum nøkler

Pål Moddi Knutsen sier han aldri har vært på en konsert der det har blitt snakket for mye, selv om det kan være lett å drite seg ut.

– Det gjelder å vite hvem man snakker til. En gang jeg spilte for Norges handelshøyskole i Bergen, var jeg ikke klar over hvem jeg spilte for. Jeg la inn en lengre prat om klimaendringer foran en sang om det temaet, foran et publikum som ikke tror på klimaendringer. Folk mistet lysten på å høre mer på han der sosialisten oppå scenen og begynte å reise seg for å finne kanapeer. Det var så kleint, ler Moddi.

– Hva er det som gjør en verbal konsertformidling god?

– Først og fremst vil jeg påstå at det ikke hjelper med fengende snakk, hvis sangen og teksten ikke er bra. Det man sier må være noe som gir låten noe ekstra. Det handler om å gi folk de nøklene som trengs for å låse opp sangen.

– Hvilke andre artister enn Kari Bremnes lar du deg inspirere av?

– Innenfor visetradisjonen er Ole Paus utrolig flink. Damien Rice er helt utrolig god på historieformidling. Da jeg var 14 år, gjorde Hank von Helvete i Turbonegro dypt inntrykk under en konsert på Senja. Han skrudde av alle forsterkerne og holdt en ti minutter lang appell om hvordan narkotika hadde ødelagt livet hans. Han synger Fuck the World og City of Satan, men bryter ned det bildet fullstendig ved å vise hvor sårbar han er. Da forstår publikum hvor disse sangene kommer fra, sier Pål Moddi Knutsen.