– Det blir jo litt sånn at jeg møter mine egne destruktive tanker. Angsten for at man ikke klarer å prestere, ikke klarer å se forbedring. Det er en skummel tanke som musiker, sier Kristian Ferenc Sylthe, tredjeårsstudent på utøvende cello ved Musikkonservatoriet i Tromsø.

Han opplever at mange medstudenter sliter med hvordan de skal bruke tida og hodet på øverommet.

– De går inn og spiller i to-tre timer, men hvor mye øver de egentlig, lurer Kristian.

Les mer om mental øving her

Kvalitet framfor kvantitet

Det er mye snakk om hvor mange timer man må tilbakelegge på øverommet for å nå et profesjonelt nivå, men hva timene inneholder er mindre omtalt.

Johannes Lunde Hatfield har forska på om mentale teknikker fra idrettspsykologien kan gi positiv effekt på hva musikkstudenter foretar seg på øverommet.

– Hva er viktigst når det kommer til øving, kvalitet eller kvantitet?

– Kvalitet! Kvantitet er også viktig, men begrepet om at det må 10 000 timer med øving til for å bli proff, er misforstått. Kvaliteten på øvinga er avgjørende, mener Johannes Lunde Hatfield, som er ansatt ved Norges musikkhøgskole, som forsker innen øving og prestasjonsforberedelser.

Å akseptere at det kan gå galt

Å øve handler om å blottlegge det vi ikke kan. I ensomhet. Sjansen er stor for å havne i en destruktiv dialog med seg sjøl.

– Man vil alltid møte slike tanker, du vil aldri bli kvitt dem. I alle nye situasjoner, om det er på øverommet, på konsert eller prøvespill, vil vi ha spenninger. Vi må lære oss å tolke dem og akseptere dem, framfor å prøve å bli kvitt dem. Det handler om å ha en åpenhet for at det kan gå fullstendig galt, og at det er greit, sier Johannes, og understreker at akseptering er sentralt for å utvikle seg som musiker.

– Man må akseptere at man er nervøs, usikker, at man sammenligner seg med andre. Jeg fant at flere studenter forsøkte å kontrollere disse følelsene og var redde for å gjøre feil. Det som ble viktig da, var å distansere seg litt til oppgaven, observere det man gjorde på øverommet, uten å dømme, forklarer forskeren.

La oss se på et eksempel: Du terper på en vanskelig passasje i et stykke. Underveis hører du at du spiller surt.

– En umiddelbar reaksjon vil være å bli anspent og bundet, men forsøk heller å akseptere det som har skjedd, ta det en gang til med en ikke-dømmende holdning. Det er viktig å hele tida konsentrere seg om å ha en god følelse når man øver.

– Men er man ikke også avhengig av å vurdere seg sjøl under en øvingsøkt?

– Jo, men det er forskjell på å vurdere og å dømme seg sjøl nord og ned. Hvis du er veldig hard mot deg sjøl, og hele tida prøver å rette opp feil med kontroll, med ekstra spenning, da kan dette akkumuleres over tid og høres og ses i framføringa. Det er viktig å bevare et komfortabelt fysisk og psykisk fokus, sier Johannes.

Planlegging er avgjørende

I femte etasje på Norges musikkhøgskole lyser de røde lampene utafor alle rom. Øvingsfløya er full. Førsteårsstudent i musikkpedagogikk, Johanna Scheie Orellana, Joe blant venner, går gjennom gangene. Hun har vært med på temauka om øving ved studiestart i høst, og er bevisst på hva hun foretar seg på øvingsrommet.

– Å øve er en samtale med meg sjøl, mellom meg og læreren i meg, sier Joe.

Hun forsøker å lytte til de konstruktive stemmene på øverommet.

– Du skal ikke la dine egne sabotører ødelegge for deg. Du må bygge opp den andre stemmen, som jeg kaller læreren, fôre den. Og det gjelder ikke bare på øverommet, den har man bruk for ellers i livet også, å være god med seg sjøl, sier hun.

Musikkultur følger Joe gjennom hele studieløpet. Mer om henne og øving her

Joe peker på at øving ikke bare skjer inne på øverommet. I likhet med at en toppidrettsutøver trenger restitusjon, må også musikeren hvile.

– Mye bearbeides når du ikke øver. Hvis du legger vekk et stykke i noen uker, og så tar det opp igjen, så sitter det på en annen måte, sier fløytestudenten.

Hun skriver øvelogg fra hver økt, noterer hva hun har jobba med og hva hun skal konsentrere seg om neste gang. Akkurat dette planleggingsarbeidet er viktig for å lykkes med øvinga, ifølge forsker Johannes Lunde Hatfield.

– Et av fellestrekkene ved studentene jeg fulgte i mitt forskningsprosjekt var at de var lite bevisste på hvordan de planlegger øvinga. De var ganske intuitive i prosessen, kom på strategier mer eller mindre der og da, med instrumentet i hånda, forteller han.

Kristian Ferenc Sylthe i Tromsø har også erfart viktigheten av godt planlagte øvingsøkter.

– Å lage en struktur hjelper på den mentale biten. Jeg gjør ikke det nå, men jeg gjorde det tidligere. Nå går det på automatikk, jeg veit nøyaktig hva jeg må forberede, hva jeg skal gjøre når jeg pakker opp. Men for dem som ikke gjør det, vil jeg anbefale å lage et øvingsskjema, sier han.

Den tunge dørstokkmila

Én ting er hva som skjer når du først har trådt over terskelen til øvingsrommet, en annen ting er å i det hele tatt komme seg dit.

– Til tider er det dritvanskelig å komme seg inn på øverommet, og andre ganger er det ganske lett. De gangene det er vanskelig er når man er sliten, man har mye å gjøre og likevel må prestere på instrumentet, forbedre seg fra dag til dag. For min del er det mye lettere på ettermiddag og kveld, enn på morgenen, men dette er helt individuelt. Av og til er det stappfullt her til to på natta, sier Kristian om øvingsfløya i Tromsø.

Han har oppdaga noen fellestrekk ved de ulike instrumentgruppene og deres øvevaner.

– Mange her øver best på kveldstid, særlig de på rytmisk kan holde på til to-tre om natta. Strykerne er her fra rundt fire-fem, mens blåserne er mer tidlig på’n. Det er en stor fordel å utnytte tida tidlig på dagen, mener Kristian.

– Studentene må få tilbakemelding på øving

Johannes har vært interessert i de mentale prosessene bak en vellykka øveøkt helt siden han sjøl var musikkstudent.

– Jeg hadde en «no pain, no gain»-tilnærming til øving, og hadde blant annet pådratt meg noen belastningsskader under studiene, forteller Johannes, som er utdanna cellist.

Les også: Ta kroppen med på notene

Da han seinere begynte å studere idrett, så han at det var mye å lære av idrettspsykologien. Han mener idretten er mye mer profesjonalisert på dette feltet enn musikklivet er.

– Det er mye mer forskning innen idretten, og det er ikke så rart, fordi idrett får mye mer oppmerksomhet i offentligheten. Det er i idrettens interesse å forske på hvordan man kan prestere på absolutt høyeste nivå. Det eksisterer en del forskning på mentale prosesser innen musikkpedagogikk og musikkpsykologi, men den er ikke så organisert, og det er heller ikke så mange studier, sier Johannes.

Han synes musikkstudenter bør få kontinuerlig tilbakemelding på sin øving.

– De bør få råd fortløpende. Særlig det første året av studiet er det viktig, det er da de legger fundamentet for den seinere kvaliteten på øvinga. Det å bli undervist i øving bør primært skje over tid, ikke på prosjektbasis, sier han.