Når man åpner pianobøker for nybegynnere, ser man vanligvis side opp og side ned med noter. Dette kan ta motet fra den mest motiverte nybegynner. I disse heftene finner man langt færre noter, men likevel er heftene fullspekket med musikk. Gjennom sangtekster, improvisasjon og symboler presenteres musikken slik at en nybegynner er i stand til å spille den umiddelbart. Man møter nybegynneren der han faktisk er. Deretter introduseres man gradvis for elementer som tangentnavn, noter, akkorder, teknikk, improvisasjon, fingersetning og musikkteori.

Første temahefte, Hvem er pianoet, starter med ordene «God lydjakt!». Elevene oppfordres til å undersøke hvilke lyder som finnes inni pianoet, og samtidig blir man kjent med viktige begreper som lys, mørk, opp og ned. Hva er vel mer naturlig enn å starte instrumentalopplæring med utforsking av hvilke lyder og klanger instrumentet kan skape?

Gjennom alle heftene oppfordres man til mengdetrening og variasjon. Man finner tips til hvordan man kan spille sangene med forskjellige variasjoner, forslag til transponeringer, spille på lyse og mørke toner, spille raskt og langsomt, lage mange vers, veksle mellom forskjellige akkompagnement. Dermed får eleven viktig opplæring i øvingsmetoder fra første stund.

Heftene inneholder mange sanger som er brukt i andre lærebøker, og dermed er velkjente for pianolærere, som Slangedans, In the mood og Besøkssangen. Det viktigste her er likevel ikke utvalget av sanger, men måten de blir formidlet på. Man finner glimrende pedagogiske tips mellom linjene. Et eksempel på dette er hvordan man bruker tekst for å lære enkeltrytmer. Et annet eksempel er de små historiene som kan symbolisere musikken og hjelpe elevene å huske musikalske mønstre. Rasmussen forklarer Besøkssangen ved at venstre fingerdyr skal ta heisen opp for å leke med høyre fingerdyr, før venstre går trappen tilbake. Dette illustrerer håndbevegelsene og musikken på en leken og elegant måte, og fungerer svært effektivt i en læringsprosess.

Den eneste innvendingen jeg har, er at notelinjene og notene kunne vært enda større, spesielt for at de yngste elevene virkelig skal oppleve forskjellen mellom notene på og mellom notelinjene. Man kunne også vektlagt viktigheten av å lese noter i forhold til hverandre, framfor å oppmuntre til pugging av notens absolutte plassering, i dette tilfellet stort sett rundt enstrøken C.

Heftene til Rasmussen gir oss noe som pianolærere har savnet i mange av de tradisjonelle pianobøkene: improvisasjon, transponering, bruk av sang, fokus på lytting og komposisjon av egen musikk. Rasmussen lykkes i å formidle kreativitet og lekenhet, og har laget et viktig bidrag til pianolitteraturen. Både for elevene som skal bruke heftene og for pianolærere som søker etter nye idéer til undervisningen. Heftene kan enkelt kombineres med annet undervisningsmateriale, eller brukes alene.

Cecilie Halvorsen er pianist og pianopedagog ved Søgne kulturskole