I 1905 ble en fiolin funnet under en steinhelle, da de skulle sette opp den nye tollstasjonen mellom Norge og Sverige ved Røgden og Röjdåfors på Finnskogen. Tolleren Olaus Olsson Suhoinen løftet opp en stein, og der lå ei fele i deler, pakket inn i never. Da tolleren så løvehodet på toppen av halsen, skjønte han at dette var Halteguttens djevelfele, den myteomspunnne Porkkala-fela.

Dette kunne vært en artig skrøne som stoppet der, hadde det ikke vært for at instrumentet faktisk eksisterer, og kan ses ved Torsby Finnskogcentrum i Lekvattnet i Värmland.

Myte og sannhet

Halteguttens fele hadde rykte på seg for å være stemt av fanden sjøl.

– Ifølge sagnet dro Haltegutten til fossen ved Kalneskverna tre torsdagsnetter etter hverandre, sier Dag Raaberg, direktør ved Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya.

– Den tredje kvelden skulle fossen ha rent stor som aldri før, torden rullet over skogen, et rart lys skinte over kvernhuset ved fossen og fremmedartet musikk klang i det fjerne. Om morgenen kom Haltegutten ut av skogen, blek og med hånda krummet i et såkalt «spellemannsgrep». Fela hadde fått en annen klang, for den var blitt stemt av sjølve puken, altså djevelen.

Det finnes mange historier om å gå til djevelen, eller fossegrimen, for å lære seg å spille, forteller pensjonert førsteamanuensis i folkloristikk, Ronald Grambo. Elementene i historien om Haltegutten ligner på andre. Når man dro til fossen på torsdagsnettene, måtte man dessuten ha med en gave, gjerne en skinke.

– Jo mer gavmild, desto mer lærdom. Man kunne også bruke helligdager som julaften, pinseaften eller lignende. Dette ble regnet som så syndig at du mistet sjelen din. Fela ble ofte knyttet til djevelen, fordi den ble brukt til dans. Det kjenner vi igjen fra Europa, hvor folk i middelalderen danset på torget foran katedralen, og det er mange sagn om alt det fryktelige som skjedde med disse menneskene, forteller Grambo.

Raaberg forteller at det ikke er fritt for skremmende historier rundt den svarte fela heller.

– Sagnet om Haltegutten forteller at da han døde, låt det i fela selv etter at hjertet hadde stilnet – og fingrene rørte seg i tre dager etter hans død. Kjæresten hans, Pulsu, ble så opprørt over dette at hun bestemte seg for å kvitte seg med fela. Men hun ødela den ikke. Hun tok den med til Røgdestranda, der hun la ned fela i en bergsprekk og dekket den med en steinhelle.

Selge sin sjel til djevelen

I både norsk og internasjonal musikkfolklore finner vi historiene om musikeren som gjør alt for å bli en dyktig spellemann.

– Dette er en romantisk visjon som forteller om «den farlige» musikken. Men det har også blitt lansert andre, mer prosaiske teser om hvorfor disse historiene oppsto, forteller musiker og høyskolelektor ved Institutt for tradisjonskunst og folkemusikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Ånon Egeland.

– På 1700-tallet var retten til profesjonell musikk monopolisert og den jevne bygdespellemannen måtte betale monopolinnehaveren, eller stadsmusikanten, for å kunne spille profesjonelt. Likevel hendte det nok at spellemennene omgikk ordningen og spilte i bryllup og på fest uten løyve. Da skal vi ikke se bort i fra at disse fortellingene ble brukt som en slags dekkoperasjon for hvor de hadde fått sin kunnskap. Da ville i hvert fall ikke læremesteren deres få en sak på nakken for å drive uautorisert musikkopplæring. Folk var overtroiske og trodde ofte på dette, men man skal ikke se bort i fra at det også hadde, i utgangspunktet, et humoristisk element.

Men musikk var også skummelt.

– Folkemusikken var sin tids «sex, drugs & rock’n’roll». Den var farlig og ukristelig. De såkalte rammeslåttene skulle være så fengende at man ikke kunne slutte å spille og danse, og man måtte klippe strengene av fela for å slutte. Visjonen om den uimotståelige musikken er fortsatt levende i jazz og rock. Det samme gjelder også eksempelvis innen kunstmusikk i Midtøsten og India og i joik, sier Egeland.

En moderne variant av djevelmyten er den legendariske Robert Johnson og hans møte med Papa Legba ved The Crossroads for å bli verdens beste bluesmusiker. Også den italienske fiolinisten Paganini, antakelig verdens mest legendariske og myteomspunne musiker og komponist på tidlig 1800-tall, skal ha inngått en slik pakt.

Vanlig fiolin, uvanlig historie

Ifølge folkloren lå Porkkalafela under steinhella i 50 år før den ble funnet.

– Så ble den sendt til Stockholm for reparasjoner, og er siden blitt spilt på med jevne mellomrom, sier Raaberg.

Instrumentet er i dag i privat eie.

Historien gjør Porkkalafela unik, men instrumentet er grunnleggende en vanlig, rimelig fiolin, laget av den tyske fiolinmakerfamilien Hopf. Løvehodet var også relativt vanlig på den tiden – til og med Stradivarius brukte det innimellom. Et enkelt googlesøk avslører at Hopf-fioliner fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet ofte ble levert med løvehode.

– Hopf masseproduserte fioliner etter et kooperativt prinsipp. Alle delene er håndlaget. Hver person laget sin del av fela, og så ble delene fraktet til et sted hvor den ble satt sammen, sier fiolinmaker Jacob von der Lippe.

Pensjonert musikkviter Olav Sæta sier at han selv tok Porkkalafela med til fiolinmaker Karl Vestby i Oslo, som identifiserte den som en Hopf-fiolin. Haltegutten må ha fått tak i den en gang på begynnelsen av 1800-tallet.

– Kanskje han fikk den brukt, ellers så var det vanlig at man fikk kjøpe slike fioliner på markeder. Han kan for eksempel ha kjøpt den på Kongsvinger eller i Elverum, sier Sæta.

Men hvem var Haltegutten?

Vi vet lite om Haltegutten som med sikkerhet kan verifiseres. Ifølge tradisjonen levde han på første halvpart av 1800-tallet, het Ola Lehmoinen og var fra plassen Porkkala, rett ved Finnskogtoppen helsehotell i Grue. Oppnavnet fikk han fordi han var klumpfot og måtte gå med stokk. Ifølge legenden skulle han ha møtt både Wergeland, Myllarguten og Ole Bull, men selv om det var praktisk mulig med tanke på tid og sted, er dette ikke bekreftet i noen kilder. Wergeland skal ha blitt så betatt av hans spill at han tilbød seg å koste på ham en utdanning, men Haltegutten trivdes ikke i Christiania og dro hjem. Noen kilder vil ha det til at han tjente så bra på spillet sitt, at han kjøpte Lintorpet hvor han bodde, samt litt skog i nærheten. Han var ugift, men bodde sammen med Pulsu, som både omtales som tjenestekvinne og kjæreste.

Det finnes i dag fire–fem musikkstykker som tradisjonelt er tillagt Haltegutten. Tre av dem finner man på utgivelsen Puken i Kjerketårnet, utgitt av Ove Berg og Nordic Sound.