Vi vet at dirigentene er nøkkelpersoner i sine ensembler. Dette gjelder på alle nivåer – fra det lokale ungdomskoret og skolekorpset til våre fremste profesjonelle orkestre.

Å utvikle kvalifiserte dirigenter er ressurskrevende uansett nivå, og særlig til det aller høyeste profesjonelle nivå. Men det er en nødvendig og viktig investering, nettopp fordi det å ha gode dirigenter gir så store positive ringvirkninger.

Norge bør ha ambisjon om å utvikle de beste dirigenter til alle nivåer og i alle sjangre. Arbeidet har kommet langt, men ikke langt nok. Vi trenger å etablere en kultur for dirigentutvikling.

• Les også Min mening: Det er så lett å la være å tråkke på andre. Bare slutt med det

Norske dirigenter når ikke til topps

Debatten rundt norske dirigenter, om deres posisjon i norske orkestre, er jevnlig fremme i offentligheten. Går vi tilbake til 1980, skrev Idar Karevold i Aftenposten: «Studerer man programmene finner man få – om noen – fremførelser som er ledet av unge norske dirigenter. Vel, de er ikke gode nok. Men når skal de få anledning til å høste erfaringer? Eller er miljøet for lite og trangt til at vi har råd til den slags?»

Heldigvis er situasjonen i dag en helt annen enn den Karevold beskrev. Det er mange dyktige norske dirigenter i det profesjonelle markedet, og et betydelig antall produksjoner ledes av dem. På den annen side er det ingen norske sjefdirigenter i våre profesjonelle symfoniorkestre, og norske dirigenter tilbys oftere de mindre prestisjefylte oppdragene enn de tunge produksjonene. Dette selvsagt med flere viktige unntak, men trenden er tydelig nok. Norske dirigenter når ikke helt til topps i Norge, i hvert fall ikke ofte.

• Les også Min mening: Hva skal vi med kunstneren?

Frivillig musikkliv – viktig arbeidsplass

For få år siden gikk organisasjonene i det frivillige musikkliv ut og etterlyste større fokus på breddeutdanningen av dirigenter. Det frivillige musikkliv er det største arbeidsmarkedet for norske dirigenter. Med nesten 200 storband, over 200 orkestre, om lag 1750 korps og mer enn 3500 kor i Norge, er dette arbeidsplass for mange.

Rapportene fra frivillig sektor er forholdsvis entydige på tvers av sjanger – særlig to trender peker seg ut: For det første er det behov for å styrke kompetansen til de dirigenter som jobber med barn og unge. For det andre er det mangel på kvalifisert arbeidskraft utenfor de store byene.

• Les også Min mening: Jeg frykter at de små konsertarrangørene og festivalene går en vanskeligere tid i møte

Dirigentene er nøkkelpersoner

Musikklivet som helhet er i endring. Både i det frivillige musikkliv og i det profesjonelle ser man at vi i økende grad må jobbe målrettet og systematisk for å gjøre musikken aktuell og relevant for nye målgrupper. De «klassiske» musikksjangrene er under press, og vi trenger at våre dirigenter fungerer som spydspisser i møtet med denne utfordringen. Som musikalsk leder står dirigenten i sentrum av triangelet mellom musikk, utøvere og publikum, og har store muligheter til å formidle nye, friske perspektiver i alle tre retninger.

I vårt profesjonelle musikkliv trenger vi modige kunstneriske ledere som kan forene historie og samtid, tradisjon og fornyelse, ved å formidle musikken på en måte og i kanaler som når fram til nye generasjoner.

I det frivillige musikkliv ser vi at det stadig kreves mer av dirigenten for at ensemblene skal lykkes. Fritidsmusikklivet er under press fra et stadig økende antall alternative aktiviteter, og både pedagogisk, organisatorisk og fleksibel repertoar- og sjangerkompetanse står høyt i kurs. Evnen til å skape musikkarenaer som er utviklende for musikantene – både sosialt og kunstnerisk – er nøkkelkompetanse.

• Les også: Pengestøtte til utvikling av dirigent-talenter

Topp og bredde – ett økosystem

Vi må forstå dirigentfeltet som ett økosystem der topp og bredde er gjensidig avhengige av hverandre. Selv om det faglige spennet fra kor- eller korpsdirigent på bygda til sjefdirigent i våre største orkestre er enormt, er det likevel påfallende mye som henger sammen.

For det første er det ingen som blir født som en grande maestro. Utviklingen skjer i trinn og over tid. Vi trenger breddearenaer der musikanter får leke seg med dirigering fra tidlig av. De som har interesse av og talent for faget, bør få tilgang til stadig mer faglig spissing, i tandem med instrumental- eller vokalundervisning. På denne måten vil flere komme inn i dirigentyrket, noen i det profesjonelle musikkliv, andre i fritidsmusikklivet.

For det andre er bredden avhengig av spydspissene. De unge trenger forbilder. Og de trenger mentorer som er nære, tilgjengelige, og som ønsker å dele sin kunnskap. Enten det er våre store dirigentmestre eller det er den kloke, lokale dirigenten som tar en dirigentspire inn under vingen.

• Les også: Dirigentene protesterer

Status er en forutsetning for suksess

Dirigentens utøvelse skiller seg grunnleggende fra instrumentalistens fordi «instrumentet» består av mennesker. Man «spiller på musikerne». Og musikere er mennesker som har hukommelse, følelser og som har individuelle og sammensatte behov. Derfor er dirigentens gjennomslagskraft og handlingsrom ikke bare definert av dirigenthåndverk og musikkfaglig kompetanse, men minst like mye av hvordan man oppfattes, både av musikerne og i offentligheten.

Å forstå de psykologiske sidene ved dirigentyrket er ofte det som tar lengst tid å lære. Ikke minst tar det tid å bygge opp omdømme og status, faktorer som altså er helt avgjørende for faglig suksess.

Det virker som om vi i Norge har vært flinkere til å utvikle faglig kompetanse enn vi har vært til å bygge de store dirigentkarrierer. Her trengs en ny tilnærming. Får de store dirigenttalentene virkelig de muligheter de trenger for å utvikle både fag og karriere?

Det kan gi mye læring for en ung, lovende dirigent å få lede skole- eller familiekonserter med et topp orkester. Men hva gjør det for karrieren? For noen kan dette være tveegget, og læringen kan i verste fall oppveies av stigmatiserende omdømme.

Statusproblematikk gjelder minst like mye i det frivillige musikkliv. Det er mange steder vanskelig å rekruttere kvalifiserte dirigenter, og særlig til dirigentjobber for barn og unge. Dessverre er det her man trenger særlig spisskompetanse. Og det er kanskje her at dirigenten kan utgjøre den aller største forskjell.

• Les også: Skal bygge norske stjernedirigenter

Innspill til hvordan alle kan bidra

Vi må etablere en kultur for samhandling og deling i hele feltet som arbeider med dirigenter.

• På lokalplan bør tenåringer få slippe til som dirigenter i sitt eget orkester, korps, eller kor, gjerne under veiledning av egen dirigent. Det frivillige musikkliv bør også tilby ulike alderstilpassede kurs til de ungdommene som interesserer seg spesielt for dirigering.

• Vi trenger veiledningskurs for de dirigenter som skal ta unge inn under vingen. Dessuten må frivillig sektor selv bidra til ytterligere profesjonalisering av dirigentrollen. For ønsker man profesjonelle dirigenter, må man tilby tilsvarende vilkår.

• Kulturskoler kan bidra med å utvikle og tilby kurs i dirigering. Dirigentfaget ved musikklinjene i videregående skole bør konsolideres og moderniseres. Dirigering bør bli en naturlig del av talentprogrammer og lørdagsskoler.

• I høyere musikkutdanning må vi sørge for at vi utdanner dirigenter både til de profesjonelle ensemblene og til det frivillige musikkliv. For de dirigenter som skal ut og dirigere profesjonelle aktører er tilgangen til profesjonell praksis helt avgjørende. For det frivillige musikklivs dirigenter kan institusjonene bidra til å utvikle både kompetanse og til å heve yrkesstatus. Barnekordirigering er et fag. Skolekorps, aspirantopplæring og ungdomsorkester likeså. Dette må gjenspeiles i studietilbudene.

• Universiteter og høgskoler må dessuten bidra med relevant forskning til hele dirigentfeltet.

• Det profesjonelle musikkliv må bidra ved å stille seg selv til disposisjon, både som praksisarena for dirigentstudenter, men også som langsiktige partnere og investorer i våre aller største talenters karrierer.

• Ikke minst må vi bli flinkere til å dele, både som individer og som institusjoner. Vi må dele av podietiden. Vi må dele vår kompetanse og vår status med hverandre og med dem som kommer under.

• Les også: Om å dirigere dans

Men har vi råd?

«Er miljøet for lite og trangt til at vi har råd til den slags?» spurte Karevold og lurte på om vi burde gjøre mer for å utvikle norske dirigenter.

Miljøet har vokst mye siden 1980. Antall profesjonelle ensembler, deres aktivitetsnivå og kvalitet har hatt en fenomenal utvikling. Det frivillige musikkliv har også blitt stadig mer profesjonalisert, og å dirigere i dette feltet er i dag en reell yrkesvei for mange.

Miljøet i Norge har sikkert ennå visse begrensninger, men det er definitivt stort og romslig nok til at vi kan utvikle dirigenter både til bredden og til aller høyeste nivå.

Så da gjenstår spørsmålet om vi har råd?

Det har vi. Hvis ikke Norge – som et av verdens aller rikeste land – har råd, hvem skal ellers bidra?

Vi vil selvsagt fortsette å ta imot og invitere gode dirigenter fra hele verden for å delta i det norske musikkliv. Men vi bør jammen også yte vår skjerv og bidra med å skape egne dirigenter her hjemme. Det skulle nesten bare mangle.

Morten Wensberg, postdoktor i dirigering ved Universitetet i Stavanger

Teksten er del av debattserien Min mening, som du kan lese mer om her. Hver uke legger vi ut et nytt innlegg fra en engasjert stemme i norsk kulturliv.

Opprørt, frustrert, begeistra? Nøl ikke med å sende oss kommentarer, innlegg eller tips!