Det er en lett tone på Musikkhøgskolens bandrom i fjerde etasje. Andreårsstudentene på musikkpedagogikk skal ta fatt på et nytt semester med ting de ikke kan – bi-instrumentband. Bassist Roger Arntzen er én av fire lærere som underviser i faget støtteinstrument. Han har jobba på Norges musikkhøgskole (NMH) i snart ti år og like lenge på musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo – ingen av stedene har han hatt fast jobb. Nå sitter han med en gruppe på tre studenter foran seg. To av dem har knapt tatt i en bass før. Fascinasjonen over det nye instrumentet er stor og spørsmålene mange. Lyden av nølende basspill høres fra forsterkeren.

– Vi må lære noe fett på bass, insisterer sangstudent Lisbeth-Anita Grimsø Olsen.

– Er James Brown fett nok, spør Roger.

Njaa.

Vil fortsette, men får han mulighet?

Man må ha tunga rett i munnen og et visst talent for logistikk og planlegging hvis man skal overleve Rogers arbeidsuke.

– Ja, jeg må bruke fargekoder, sier han og viser fram ukas timeplan på datamaskinen:

Mandag er det en lang økt på Universitetet, tirsdag er det to økter med støtteinstrument og instrumentaldidaktikk på Musikkhøgskolen, torsdag er det ensembleimprovisasjon, også på Musikkhøgskolen, fredag har han timer på begge institusjonene, før undervisningsuka avsluttes på lørdag med ansvar for jazzgruppa på NMHs talentutviklingsprogram. Innimellom frilanser han som bassist. Han er ansatt i 15 prosent stilling på NMH, men har i praksis jobba tilnærma 25 prosent, og anslår at stillinga ved Universitetet er omtrent like stor. På NMH har han et åremål på fire år, på Universitetet skriver han ny kontrakt hvert semester. Dette innebærer kontraktsperioder på cirka tre måneder.

{f1}

– Jeg er i godt selskap med mange kolleger, både i kort og lang midlertidighet. Det som er utfordrende med å ha små midlertidige stillinger er å få logistikken til å gå opp. Og så er det klart at samfunnet for øvrig kjenner best til den fast ansatte. NAV og bankene kan være overraskende konservative. Heldigvis har jeg unnagjort både foreldrepermisjon og huslån, sier Roger.

En annen åpenbar utfordring er at han ikke veit om han kan fortsette i jobben når kontrakten opphører.

– Jeg trives veldig godt i begge jobbene mine og er blitt såpass glad i arbeidsmiljøet og arbeidsplassen at jeg har veldig lyst til å fortsette. Det er selvfølgelig konfliktfylt for meg når jeg ikke veit om dette blir tilfellet. På Musikkhøgskolen er de veldig flinke til å inkludere alle de midlertidig ansatte i det som skjer på skolen, om det er møter, seminarer eller julebord. I jazzseksjonen får jeg ikke betalt for alle møtene, men jeg velger likevel å komme fordi jeg opplever det som et aktivt og inkluderende miljø der jeg får lov til å bidra og mene noe, sjøl om jeg ikke er fast ansatt, sier Roger.

– En trend som har skutt fart

Håkon Kvidal underviser i musikkteknologi og er tillitsvalgt for MFO på Musikkhøgskolen. Den fast ansatte læreren har lenge jobba for å få ned bruken av midlertidig ansatte. Han er bekymra for det han mener er en trend som har skutt fart under det sittende rektoratet.

– Alle stillinger der kunstnerisk kompetanse vektlegges, lyses nå ut som midlertidige eller åremålsstillinger. Det er muligens et uttrykk for hva rektoratet mener skaper kvalitet, sier Håkon.

Han hevder at bruken av midlertidige ansettelser svekker fagmiljøene på sikt.

– Bruken av midlertidighet i kombinasjon med små stillinger fører til at mange lærere driver en form for privatundervisning under samme tak. De kommer inn og underviser, for så å forsvinne igjen. En gjenganger i studentevalueringene er manglende sammenheng mellom fag. Det skyldes blant annet at lærerne ikke har mulighet til å være til stede, i miljøet og for studentene, sier Håkon.

Mer midlertidighet enn i samfunnet for øvrig

Musikkultur har hentet inn tall som viser andelen midlertidig ansatte ved alle de høyere musikkutdanningene. Bruken av midlertidighet spriker fra 5,4 prosent av de totale årsverkene til 27,4 prosent. Gjennomsnittet i samfunnet for øvrig lå i første halvdel av 2017 på 8,1 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå.

{f1}

Det er bred politisk enighet om at bruken av midlertidige ansettelser i universitets- og høyskolesektoren må ned. I tildelingsbrevene som følger med bevilgningene over statsbudsjettet, har den nåværende regjeringen formulert det svart på hvitt:

«Vi har flere utfordringer, og en av dem er at for mange faglig ansatte har midlertidige stillinger over lengre tid.» Og: «Det forventes at institusjonene reduserer bruken av midlertidige ansettelser.»

Vi spør rektor Peter Tornquist hvordan NMH jobber for å oppnå regjeringens mål om en lavere andel midlertidig ansatte.

– Bruken av små stillinger og ubevisst bruk av timelærere – det er vi veldig fokusert på å få ned nå, sier Peter, som mener denne typen midlertidighet skaper uforutsigbarhet både for ansatte, ledelse og studenter.

– Jeg er enig med fagforeningene i at vi må få bukt med utstrakt bruk av ettårige engasjementer. Praksisen nå er at ingen skal være inne i midlertidige kontrakter på mer enn ett år. Dersom vi har ansatt folk i ett år eller mindre, er det fordi undervisningen er avgrenset i tid, eller fordi det har oppstått et vikarbehov. Også når det gjelder prosjektstillinger, har jeg satt streken på to år. Man skal normalt ikke være vikar eller prosjektansatt over flere år. Da skal vedkommende få tilbud om åremål, eller vi må rydde opp på annet vis. Vi bruker åremål der vi har lov til det, men vi misbruker det ikke, sier Peter.

Bytter full fast stilling mot to halve åremålsstillinger

NMH utlyste før jul sju kunstneriske stillinger med søknadsfrist 31. januar. Alle er åremål på seks år. Én av stillingene er på 100 prosent, resten er på 20 eller 50 prosent.

Én av dem som må bytte ut navneskiltet på kontordøra fra august er gitarprofessor Erik Stenstadvold. Da går han noe motvillig av med pensjon.

– De må dra meg ut herfra, fleiper han.

Erik har hatt full fast jobb siden 1973.

– Jeg har hatt stor glede av å ha full stilling, tross i at jeg syntes det var vel mye å holde rede på da jeg var på mitt mest aktive som utøver, forteller han.

Stillingen etter Erik blir nå delt opp i to 50-prosentstillinger og gjort om til åremål på seks år.

– Hvilke fordeler og ulemper ser du ved de utlysningene som ligger ute nå?

– Det avhenger veldig av hvem som blir ansatt. For institusjonen og studenten kan fordelen være at det blir et større miljø. To lærere med ulikt utgangspunkt kan gi en større bredde av kunnskap. Vi har også nå en professor II i halv stilling, og det fungerer veldig bra. Den potensielle ulempen er at ingen av de to ansatte føler eller vil ha anledning til å føle full tilknytning til institusjonen, være tilgjengelig for studenten, gi fleksibilitet i undervisningen og mulighet for studenten til kontakt utover den ene undervisningstimen i uka. Spesielt stor fare er det hvis det blir ansatt en utlending, som ikke vil flytte hit fast, men kun er her når vedkommende har undervisning, påpeker Erik.

– Hva tenker du om at begge stillingene er på åremål?

– Personlig synes jeg skolen benytter for mye åremål. Til tross for at det er mulig å få forlenget åremålet til to perioder, er det en fare for at en åremålsansatt ikke vil identifisere seg med institusjonen i like stor grad som en «livstidsansatt». Men man mener tydeligvis at den fleksibiliteten åremål gir, overveier den ulempen. På gitar synes jeg i hvert fall den ene av de to stillingene burde vært fast.

 Bekymra for undervisningskvaliteten

Håkon Kvidal er kritisk til at de sju stillingene som nå er utlyst er på åremål.

– Vi er veldig bekymra for det, av flere grunner. Først og fremst på grunn av undervisningskvaliteten, at den kortsiktigheten dette innebærer ikke bidrar til å utvikle undervisning og læring på et høyt nivå. Åremål kan forlenges, men det er en form for midlertidighet, ikke en fast stilling, sier Håkon.

Rektor Peter Tornquist er uenig med den tillitsvalgte.

– Kunnskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet definerer åremål som en lovlig form for midlertidig ansettelse, sier han.

Peter bestrider også at bruken av midlertidige ansettelser har skutt fart under hans «regjeringsperiode».

– Det er riktig at jeg har videreført strategien og befesta praksisen fra det forrige rektoratet, som handler om at vi bruker åremål der vi har faglig grunn og anledning til det, sier han, som mener seksårige åremål gir forutsigbarhet både for den ansatte, student og ledelse.

Det er mulighet for å gi to åremålsperioder og å ansette i fast stilling etter dette. Stillingen må da utlyses.

– Bruken av åremål er ikke basert på en økonomisk vurdering fra vår side. Organiseringa skaper merarbeid for oss. Dette har å gjøre med faglig fornyelse og at studentene til enhver tid har en undervisning som er knytta til kunstnerisk praksis. Men jeg er åpen på at det er et dilemma å balansere mellom å bygge opp langsiktige fagmiljøer og samtidig sørge for faglig fornyelse. Fagmiljøene på musikkutdanningene har generelt vært prega av for langsom fornyelse. Gjennom bruk av åremål har vi kunnet gjøre noe med det, og vi ser en positiv effekt, blant annet ved økt internasjonal rekruttering, både til stillinger og studieplasser, sier Peter.

{f1}

Om de utlyste gitarstillingene sier rektoren at skolen har et ønske om å bygge opp et fagmiljø som består av flere personer, og at den bredden som er nødvendig er vanskelig å finne i én person.

Student: Læreren må vite hva som skjer på huset

I fjerde etasje har ikke de sylferske basselevene kommet lenger enn til å stemme instrumentet. Mye må på plass før bassgangen til en James Brown-klassiker kan lyde støtt gjennom anlegget. Sangstudent Lisbeth-Anita Grimsø Olsen mener at det er både positive og negative sider ved at lærerne er midlertidig ansatt.

– Det har hendt at nye lærere ikke rekker å sette seg inn i alt før de forsvinner igjen, noe som kan være utfordrende for oss studenter. Jeg har merka at de som underviser ikke alltid veit hva som foregår ellers på skolen, og da kan man som student gå glipp av ting. Og så er det selvsagt fint at man kan kontakte lærerne utenom timene, eller at de får med seg det man gjør i andre fag eller skoleregi. I noen tilfeller er det også sånn at det kan gå lengre tid mellom hver gang en midlertidig ansatt har mulighet til å ha undervisning. Man kan jo spørre seg om det er prisen vi må betale for å ha utøvende lærere, sier Lisbeth-Anita, som mener at det er viktig at de som jobber på Musikkhøgskolen har en utøvende karriere ved siden av. 

– De må være her nok til å bli kjent med miljøet på skolen, samtidig som de bør være aktive utøvere. Vi er avhengige av at de kjenner feltet der ute også, de skal jo hjelpe oss ut i den virkelige verden når vi er ferdige med å studere.

– En mistillit til ansatte

Noe midlertidighet i høyere musikkutdanning er greit, mener også Håkon Kvidal.

– Man bør ha gjestelærere og professor II-stillinger som er midlertidige, for å sikre at studentene får impulser utenfra og har kontakt med det utøvende feltet, sier han.

{f1}

Men regelen er, ifølge statsansatteloven, fast ansettelse.

– Slik det er nå får vi et A- og B-lag, der vi i fulle stillinger er kjent med våre rettigheter og har muligheten til å være med på å påvirke hvilken retning utdanningen skal ta. De midlertidig ansatte har ikke samme frihet til å ytre seg, og mangler oversikt over sine rettigheter, sier Håkon, og skisserer en klassisk utviklingskurve for en midlertidig deltidsansatt:

– Man kommer inn her, er motivert og står på, og så etter noen år faller motivasjonen, fordi man ser at til tross for at man gjør en god jobb, får man ingenting tilbake i form av større eller fast stilling. Da får man den bitre og mer krevende ansatte som teller timer. Tillit smører samarbeid, men når tilliten forvitrer, blir samarbeid vanskelig. Det finnes tilfeller der man i tråd med lovverket kan bruke midlertidig ansettelse, sånn som ved vikariater og lignende, men den midlertidigheten som bare går og går blir en slags mistillit til de ansatte.