Vi sitter nedsunket i en altfor behagelig sofa i Teodora Georgijevics og Sunniva Lindgårds leilighet på Majorstua i Oslo. Det var her Sassy 009 hadde sin første øvelse for et drøyt år siden. Siden har musikerne oppnådd mer enn de fleste band kan drømme om: Nominert til spellemannpris for debuten Do you mind EP, konserter i inn- og utland, omtalt som «årets snakkis» under bransjefestivalen Trondheim Calling, tre opptredener på Bylarm, før det neste helg bærer videre til bransjefestivalen South by Southwest i Austin, Texas.

De tre kollegene og venninnene tar det hele med fatning. Suksessen, forventningene, tilbudene. Det er musikken det handler om, muligheten til å utforske og eksperimentere, friheten til å gjøre akkurat hva de vil. Om publikum liker det, om bransjen liker det, vel, det får så være.

• Les også: Hvor ble det av bandet?

Å definere sin egen suksess

– Success! Success! Success! You will get success. Achievement. Success!

Teodora legger om tonefallet, karikerer hvordan et ferskt band risikerer å bli fortært av en glupsk musikkbransje. Ordene falt på et bransjemøte i London, der Sassy 009 holdt konserter og gjorde intervjuer, beredte grunnen for et nytt publikum.

– Success, success, success, gjentar Teodora.

– Vi lot ham holde på i en halvtime. Hvor lenge kan du egentlig snakke om success til trynet mitt? Og etter det var det sånn: Nå er det nok! Vi lar aldri noen klappe oss på hodet, sjøl om det kanskje kan se sånn ut.

De tre jentene lærer mye på det møtet, om hvordan bransjen opererer, om viktigheten av å si nei.

– Vi sitter der med menn som lover oss gull og grønne skoger. Alle våre drømmer er en telefonsamtale unna, forteller tredjemann i bandet, Johanna Scheie Orellana.

– De tror de veit hva vi trenger. Det var blant annet en som sa til Johanna at han kunne fikse oss det beste studioet i Norden. Dere trenger det studioet. Og når Johanna spør hva de egentlig mener når de snakker om suksess, skjønner de at ok, her er det noen som tenker litt lenger, sier Sunniva.

Musikerne opplever å bli møtt med respekt av musikkbransjen, og kanskje er det et resultat av at de setter seg i respekt.

– Jeg tror vi har en sunn innstilling til mål og ambisjoner. Det å være signert på et stort plateselskap er manges drøm, men hva forandrer det egentlig? Vi hadde fortsatt sittet i den samme bilen på vei til studio, hatt de samme utfordringene, jeg hadde fortsatt slitt med regninger jeg må betale. Innstillinga til suksess er den samme som jeg har til godteri: Det er godt når du putter det i munnen, men i det øyeblikket du svelger, er det ferdig, og da vil du bare ha mer. Selvfølgelig er det digg med bekreftelse, men til syvende og sist er det en illusjon, sier Sunniva.

– Vi har jobba beinhardt musikalsk for å innfri forventingene til oss sjøl, påpeker Johanna.

Teksten fortsetter under bildet.

Å øve på å holde konsert

Bekreftelsen på at arbeidsmoralen er høy får vi fra nedsunket stilling i sofaen i leiligheten på Majorstua. Foran oss står Sassy 009 klare til å spille konsert. Teodoras resiterende stemme høres gjennom små høyttalere. Lange fraser spenner seg ut, en langsom ferd mot et høydepunkt der pulsen sitter i magen. Musikerne står tett på sitt lille, men lydhøre publikum av tre mødre, én lillebror og manager Andrew Murray. Her er det ingen dunkel klubbstemning å lene seg inn i, ingen lyseffekter eller stor lydrigg å støtte seg til.

– Det er et bevisst valg å utsette oss for den forferdelige opplevelsen det er å spille for dem du er mest glad i, sier Johanna.

– Det gjør at selve konserten blir litt sånn: «Ja, ja, dette er peanuts», sier Sunniva, som ikke hadde spilt i band før Sassy 009.

Teksten fortsetter under videoen.

Sassy009 – Are you leaving

Å utvide konsertformatet

Øvingskonsertene i leiligheten starta som en dyd av nødvendighet. Jentene hadde aldri spilt konserter sammen før, og var nødt til å trene. Nå er konsertene et viktig verktøy for å forberede sceneopptredenene, temperaturmålere for om oppbygginga av settene er vellykka. Sassy 009 spiller aldri to like konserter.

– Måten vi har jobba med konsertformatet på er veldig bevisst. Vi restarter prosjektet ved hver konsert. Hvordan skal vi gjøre akkurat denne konserten? Det tror jeg har gjort at vi har lært enormt mye på kort tid. Den liveutviklingen vi har hatt har nok betydd mye for den suksessen vi har oppnådd. Vi har kunnet innfri en EP live, og det er det ikke alle artister som klarer. Vi har lært å jobbe, å øve, å skape, og har hele tida reflektert over hvordan vi kan ekspandere konsertopplevelsen, sier Johanna.

– Vi har knekt noen koder i liveformatet, og er blant annet veldig bevisste på tension-release-poenget i musikken, forteller Sunniva.

Bandet har også vært bevisste på å tilegne seg den rette type konserterfaring.

– Vi har prioritert å spille på små steder med ikke så mange tilhørere, framfor å spille på store steder med ikke så mange tilhørere, sier Johanna.

• Les også: Å være sin egen lærer

Å ha en visuell bevissthet

Øvingskonserten er over. Jentene har sunket ned i sofaen sammen med sitt publikum. Settlista diskuteres, kommunikasjonen med publikum diskuteres, og hva de skal ha på seg – bandets eneste konfliktområde.

– Hvor viktig er det visuelle når man bygger opp et band?

– Hvis vi ser på internett og ikke bare på liveopptredenen, gir det visuelle et inntrykk av hva man kan forvente å høre, hvem vi er som band, mener Sunniva.

Sassy 009 holder en forholdsvis lav profil på sosiale medier, og bruker ikke plattformene som salgsplakater for egne konserter.

– Vi er vel sånn som vi liker at andre er på sosiale medier, ikke for private, sier jentene.

Bandet har et visuelt team, som består av en stylist og en fotograf, som de jobber med når de lager musikkvideoer og tar pressebilder. Det visuelle teamet har fått frie tøyler med de tre musikerne.

– Hele grunnideen bak prosjektet vårt er at vi gjør det vi vil, og da må vi ha den samme holdninga til andre, mener Teodora.

– Vi har gitt dem lov til å gjøre alt det de ikke får gjøre ellers, alle de rare ideene som folk ellers ville sagt nei til, forteller Johanna.

– Dette er like mye fotografen og stylistens syn på oss, som det er oss som band, påpeker Sunniva.

Framover skal de bruke det visuelle teamet i konsertene også. Men noen ganger får tilfeldighetene råde.

– Sånn som da vi sendte et bilde med altfor lav oppløsning til bruk på et platecover. Ja, ja, så fikk det være litt kornete da. Da ble det vårt uttrykk, sier Sunniva.

Teksten fortsetter under videoen.

Sassy009 – Pretty baby

Å si nei

Når trioen blir spurt om det de har oppnådd er et resultat av tilfeldigheter eller strategisk planlegging, svarer de begge deler. En av tilfeldighetene handler om at de møtte manager Andrew Murray, som har gitt dem total kunstnerisk frihet og samtidig hjulpet dem inn i en bransje de overhodet ikke kjente.

– Han fikk alle epostene fra folk som ville ditt og datt, og valgte hva han videreformidla til oss. Han veit hva som er håndfaste forespørsler og hva som bare er tomme løfter, sier Teodora, og legger til at de hadde en ganske naiv innstilling til de fleste henvendelser i høst.

Det som derimot verken er naivt eller tilfeldig er den nådeløse holdninga til det musikalske prosjektet Sassy 009. Og ettersom stadig flere har villet ha en bit av suksessen, har denne holdninga krevd mot til å si nei.

– Er det ikke lett å bare si ja til alt når man er i startgropa som musiker? Alle muligheter er gode muligheter – all PR er god PR?

– Jeg tror man må være kompromissløs på egne verdier for å overleve, ellers blir man slave for en bransje man ikke har kontroll over. Det er mange menn som har runda 50 som vil ha en del av deg, sier Johanna.

– Men det som er litt rart, er at den holdninga har gagna oss, sier Sunniva.

– Det er visse kanaler vi ikke har ønska å ha kontakt med. Vi har sagt nei til intervjuer, promotering, kommentering, noen ting gjør vi ikke, fordi det ikke har noe substans. Det gir oss ingenting. Skal vi være med på å forgifte hjernene til folk? Og jo mer vi holder tilbake, jo mer interesse er det, sier Teodora.

– Jeg synes også det vitner om en slags sult på substans, sult på artister som er gjennomtenkte og gjennomførte i det de gjør, og står for det de tror på, sier Johanna.

– Og det at vi tar de valgene om ikke å stille opp, frigjør tid til å gjøre det vi egentlig holder på med, nemlig musikk, supplerer Sunniva.