Vi som har opplevd å spille for et publikum, formidle musikk til lyttende, entusiastiske tilhørere, vet at dette er en fantastisk opplevelse når alt stemmer. En fantastisk kraft. Også som publikummer kan man gripes, løftes, rystes – få trang til å gråte, danse, le. De gode musikkopplevelsene treffer oss. Dypt inne. Eller i dansefoten. Eller rett og slett vekker oss og viser oss nye måter å se verden på. Eller de bringer oss nærmere noe som vi ikke klarer å forklare hva er. 

Og de av oss som har vært så heldige å få spille med musikere fra andre kulturer og bakgrunner vet hva det kan gjøre med musikken. 

Musikk er en kraft som bringer folk sammen. Øker mellommenneskelig forståelse og respekt. 

Og musikk er en kraft som makthavere til alle tider har ønsket å kontrollere og styre. Før. Og også nå.

Men er vi i 2018?

Menneskerettighetene ble vedtatt av FN for 70 år siden, 10. desember 1948. I tillegg har FN vedtatt konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og om sivile og politiske rettigheter (begge 16. desember 1966). Disse fastslår menneskers rett til å delta i det kulturelle liv, meningsfrihet uten inngrep, og ytringsfrihet. Og i 2005 vedtok UNESCO konvensjonen om kulturelt mangfold, som blant annet sier at industriland skal legge til rette for kulturutveksling med utviklingsland og gi fortrinnsbehandling av kunstnere og andre kulturarbeidere og utøvere. 

Likevel er vi ikke kommet lenger.

• Les også: Forfulgte og sensurerte musikere får eget plateselskap – i Norge

Kvinner og etniske minoriteter rammes hardest

I 2016 dokumenterte organisasjonen Freemuse 1028 angrep på kunstnere og brudd på kunstnerisk ytringsfrihet, fordelt på 78 land. Tre drap. For å bedrive kunst. 178 av disse sakene gjaldt musikere. Tallene for 2017 foreligger foreløpig ikke (rapporten for 2018 blir offentliggjort av Freemuse 15. mars). Men trenden er at den nye verdenskulturen om å kneble og bringe folk til taushet særlig rammer kvinner og etniske minoriteter, inkludert LHBTIQ-fellesskap, og gjør dem stemmeløse og sårbare i alarmerende grad. Men det meste av dette er umulig å dokumentere. Det Freemuse klarer å rapportere om er enkeltsaker. Medieoppslag. Rapporterte fengslinger og rettssaker. Når hele landområder rammes av musikkforbud, eller alle kvinner innenfor en kultur nektes adgang til å fremføre musikk offentlig, vises det ikke i Freemuse sine rapporter. 

Heller ikke når kunstnere nektes visum. For kunstnerisk frihet angripes ikke bare gjennom sensur og undertrykking, fengsling og grov vold. Svært mange kunstnere nektes også fri bevegelse.

• Les også: Ytringsfrihetspris til Harstad

Vanskeligere å få visum til vestlige land

Stadig flere som arbeider med musikk og kunstnere fra «land i sør», som det nå heter, opplever at europeiske myndigheter stopper godt planlagte utvekslingsprosjekt, konserter og deltakelse på festivaler, gjennom å ikke innvilge visum. Safemuse arbeider i dette området og opplever også at det er vanskeligere å få visum for kunstnere som inviteres.  

Seinest i oktober i fjor fikk vi et visumavslag for en kunstner som skulle være på et residensopphold i Norge:

«I denne saken har UNE imidlertid lagt avgjørende vekt på opplysningene om opplegget klageren skal delta på i Norge, og den utsatte og vanskelige posisjonen dette kan sette henne i overfor hjemlandets myndigheter. (…) I Norge skal hun både opptre og utgi musikk. Etter den islamske revolusjonen i 1979 har det ikke vært tillatt for kvinner å synge solo, og vil også kunne oppfattes som et brudd med de islamske verdier …», skriver Utlendingsnemnda (UNE) i vedtaket. UNE forutsetter videre at musikeren derfor mangler «returforutsetning». At hun vil hoppe av etter de seks månedene vi hadde lagt opp et residensprogram for henne. UNE opprettholdt dermed UDIs avslag. Safemuse har for øvrig driftsstøtte fra Utenriksdepartementet (UD).   

Hva er de så redde for? Musikken?

I stortingsmeldingen «Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken» (Meld. St. 10, 2014–2015) sier regjeringen at det er et prioritert innsatsområde å: «…bidra til økt beskyttelse av journalister og andre mediearbeidere, bloggere, forfattere og utøvere av frie kunstneriske uttrykk». Dette er fulgt opp av UDs påfølgende strategi «Ytringsfrihet – Strategi for ytringsfrihet og uavhengige medier i utenriks- og utviklingspolitikken» (2016-2018). 

Men UDI og UNE følger ikke regjeringens politikk på dette området. De følger heller ikke UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold og bestemmelsen om fortrinnsbehandling av kunstnere og andre kulturarbeidere.

Hva er det de er så redde for? Musikken? Ødeleggelse av «Den Norske Kulturarven»? At kunstneren faktisk kan komme til å søke asyl for å unngå å bli fengslet eller drept ved retur til hjemlandet? 

Hvor mange har gjort det? Og hva er faren med at noen faktisk ville kunne gjøre det i fremtiden? Skal det stoppe all kulturutveksling med kunstnere fra utålelige regimer?

Jan Lothe Eriksen, initiativtaker bak og prosjektleder for Safemuse