STUDIER OG JOBB: Et sjeldent syn: Studenten Joe tilbakelent på en benk, uten en eneste oppgave i sikte på flere timer.

Nja, det er vel ikke helt sant. Det lille friminuttet hun har bevilga seg mellom studier og jobboppdrag brukes til å møte en journalist. Og for alt vi veit, sitter hun akkurat nå og repeterer et kapittel i en pensumbok i pedagogikk.

Hverdagen har tvunget førsteårsstudenten ved Norges musikkhøgskole (NMH) inn i en effektivitets- og logistikkspiral en næringslivsleder verdig.

– Ta onsdag for eksempel, sier Joe, og illustrerer hvordan en vanlig dag kan se ut:

– Jeg står opp klokka sju og gjør en halvtime yoga. Er egentlig veldig kroppslig av meg og har mye fysisk energi, så jeg må samle den. Så er jeg på skolen fra klokka ni, og har fag fram til klokka tre, og så drar jeg rett på jobb på Årvoll, der jeg har elever. Jeg leser alltid ped på bussen, for jeg har ped dagen etter, og så er jeg på jobb fra fire til seks, før jeg drar til Majorstua for å ha øvingskonsert med Sassy 009, i forkant av at vi skal til Trondheim Calling. Heldigvis har mamma med middag til meg den dagen, sier Joe.

• Les første del i denne nettserien her.

Multitasking på høyt nivå

Å balansere studier og jobb er en kjent problemstilling for de fleste studenter. Joe er inne i en travel periode med bandet Sassy 009 når vi møter henne like før Bylarm, på kafeen Bare Jazz i Oslo sentrum. Under bransjefestivalen har hun tre spillinger med bandet, og to konserter med artisten Carmen Villain. Fløytestudenten har vært i flere møter med administrasjonen på NMH for å få tilrettelagt studiehverdagen, men har fått avslag. For å få dagene til å gå opp, multitasker hun nå på høyt nivå.

– Når vi øver med bandet, og de andre jentene må fikse noe, går jeg inn i et annet rom og øver klassisk. Jeg må hele tida være i forkant, finne ut hva jeg må øve på, når er fristene mine, kan jeg kombinere noe? Å varme opp til bandspilling og å øve klassisk kan for eksempel kombineres, og til konsertene med Carmen under Bylarm er det en del jeg må plukke. Da bruker jeg det som oppvarming. Men jeg har jo… Ingen fridager, medgir Joe.

Og selvsagt blir noe nedprioritert.

– Det blir lite festing, eller, jeg planlegger festing også, og så rekker jeg ikke å bli kjent med nye folk. Jeg har mine nære venner og familie, og det er dét.

• Les andre del i denne nettserien her.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Kroppen sa stopp likevel

Vi blir litt bekymra. Hvor lenge går dette før hun smeller inn i en nærliggende vegg?

– Jeg har gått på tygga før, på videregående, forteller Joe, som holdt et altfor høyt tempo, dansa, var revysjef, jobba seriøst med skolen, og spiste brød til middag, før kroppen ikke orka mer.

– Man er nødt til å lage seg hvileplasser i hverdagen. For å kunne takle og forebygge stress, må jeg ha oversikt, nok mat og søvn. Når en av dem ryker, er kroppen forsvarsløs. Jeg er beinhard på at når vi jobber med bandet, drar jeg hjem klokka ti, så jeg kan stå opp sju, ellers er det ikke nok timer i døgnet. Når jeg ikke har noen dager i uka da jeg kan slappe av, må jeg slappe av innimellom oppgavene. Og noe er uoverkommelig. Fagteksten i ped skulle vært levert, men ok, jeg får gjort den snart. Det er ingen vits i å bekymre seg, for da får jeg ikke sove. Jeg kjører den strategien så lenge det går, sier Joe.

Og den går ikke så veldig lenge, skal det vise seg. Under Bylarm dukker det opp en melding på Instagram fra Sassy 009. Joe ligger hjemme med høy feber.

– Kroppen sa stopp?

– Ja, og grunnen var nok at jeg ikke fulgte den planen jeg har lagt for meg sjøl.

Artikkelen fortsetter etter tidslinja.

En dyrekjøpt erfaring

Å disiplinere beina til å holde stø kurs på den gylne middelvei, er lettere tenkt enn gjort.

– Jeg etterstreber å finne en slik gyllen middelvei mellom skolearbeid, bandøving og å ta vare på meg sjøl. Fra mitt perspektiv har jeg derfor for første gang i livet faktisk laget en timeplan basert på min gylne middelvei, og den er kanskje i overkant gjennomtenkt og kan virke streng for en utenforstående, men den er spesiallaget av meg for meg. Den dekker mine behov så langt døgnets timer rekker, for at jeg skal kunne gjøre det jeg vil og har valgt, ikke bare i noen måneder framover, men forhåpentlig så lenge jeg går på NMH. Jeg har ikke valgt et A4-liv, og derfor ser heller ikke hverdagen min sånn ut. Å si at det heller mot det ekstreme er nok ingen overdrivelse, medgir Joe, og innrømmer at hun liker å innbille seg sjøl at hun til enhver tid har full kontroll over presset hun utsettes for.

Sannheten er kanskje litt mer nyansert enn som så.

– Ja, jeg liker å si at jeg har stålkontroll, men på den andre siden tar jeg egentlig stilling til en masse ting hver eneste dag. Jeg kan for eksempel ikke legge meg ned før de to konsertene på Bylarm er unnagjort, men da er kroppen min milelangt unna grensa for hva den tåler. Feilsteg, det å ikke følge planen jeg har lagt, får fort fatale konsekvenser, ikke bare for meg, men for bandet også. Men så er jeg bare et menneske, og gjør feil iblant. Dette ble en dyrekjøpt erfaring om at timeplanen min faktisk funker, sier Joe.

• Les tredje del i denne nettserien her.

Å velge mellom skole og jobb

Joe har vurdert om hun må velge mellom jobb og studier, men mener det ene ikke hadde vært like interessant uten det andre.

– For meg utfyller og forløser de to verdenene hverandre: Skole, med klare retningslinjer, påfyll av ulike perspektiver og kunnskap – en akademisk arena med skriving, lesing og forelesninger, og innføring i vestlig, klassisk musikktradisjon, mot Sassys undergrunns klubbunivers med sene konserter i inn- og utland, reising med stadig nye inntrykk fra spennende mennesker på min egen alder, og et sted for lek og fri utfoldelse. Etter lange strekk med skole, aleine på øvingsrommet, er det en befrielse å bare ta med seg en bag og dra ut og spille til langt på natt. Slik som det etter lange perioder med bandet er godt å kunne gå på skolen og bli fortalt hva du skal gjøre og hvordan det skal utføres.

Men noen ganger må hun velge likevel.

– Vi fikk et tilbud om å spille på en klubb i Berlin. Men nei, det er rett oppunder eksamen i et fag jeg ikke kan lese meg til, så da må jeg være til stede i timene.

Og andre ganger er det skolen som må bli en god nummer to:

– Det dukka opp et tilbud fra Øyafestivalen som vi ikke kan si nei til, om å spille på en festival i London! Da får NMH vike. 

• Les også intervju med Sassy 009: Kunsten å si nei, eller hvordan bygge en bandkarriere