Hvis du kjøpte en elgitar til under 6000 kroner for 20 år siden, var sjansen stor for at den heller burde vært brukt som balltre enn instrument. Slik er det ikke lenger. Men er de blitt så bra at de kan brukes på spillejobb?

For å finne ut av det, har vi samlet tre personer som både er aktive musikere og representerer de tre store forhandlerne i Oslo-området: Vegar Haraldset, Joakim Tinderholt og Ola Geir Raftevold. De tre har fordelen av å ha oversikt over gitarmarkedet, og har på forhånd fått være med på å bestemme hvilke gitarer som skal testes. Alle har lovet å ta av seg selgerhatten så mye de bare klarer – men de er, ikke overraskende, opptatt av at instrumenter skal kjøpes i butikk og ikke på nett.

Hva er en god nok gitar?

– Det aller viktigste med en gitar er at den står på egne bein, at den er solid bygget, sier Haraldset.

Elgitarer kan være så mangt. Her konsentrerer vi oss om rimelige utgaver av standardmodeller, det vil si Telecaster, Stratocaster og Les Paul, og så kaster vi inn et par «wild cards». Men hva gjør en gitar god nok?

– Mange som kommer til oss, henger seg veldig opp i detaljer som de har lest om, men gitarer handler ikke så mye om det. Gitaren må føles bra, sier Haraldset.

– Du vil finne en brukbar gitar i alle prisklasser, og må kjenne selv hva du trenger for å være fornøyd, for eksempel om strengetykkelsen er riktig for deg eller båndene trenger å pusses. På papiret er mange modeller helt like, men de oppleves forskjellig, sier Tinderholt.

Hør gitarene.

– Man kan kjøpe en dyrere gitar for å komme til dekka bord. Jo mer man må justere og bytte ut av pickup-er og mekanikk, desto mer koster det, og det blir på et tidspunkt mer lønnsomt å gå opp i pris, sier Raftevold, og fortsetter:

– Når vi har et instrument i det rimeligere prissjiktet, kan vi som regel gå ut ifra at det er kompromisset en del på komponenter for å holde kostnadene nede. Derfor er det avgjørende at instrumentet er godt satt opp og justert. En butikk med fagfolk vil kunne hjelpe deg med det.

Telecaster

Fender Telecaster er på mange måter selve ur-elgitaren. Den kom i overgang-en mellom 40-og 50-tallet, og starta under navnet Esquier (må ikke forveksles med Squire) og Broadcaster. Rettighetsproblemer med det siste navnet gjorde det nødvendig å bytte til Telecaster.

Gitaren er en enkel plankemodell med to pickup-er, en ved stolen og en ved halsen, og en treveis pickup-velger. Vår modell, Telecaster Standard Mexico, er en klassisk modell, laget i Mexico. Den får godt og vel godkjent av panelet.

– Disse Mexico-modellene er svært mye gitar for pengene. De kan nesten tas rett ut av esken og med på jobb. Til tross for at dette er en relativt rimelig modell, er kvalitetskontrollen blitt mye bedre og forskjellen er stor fra bare 10-15 år tilbake, sier Haraldset.

– Telecasteren er nesten vedlikeholdsfri, en slags gitarens Folkevogn, sier Tinderholt.

– Jeg spilte med Chuck Prophet for noen år siden, og han sa: «All you need is a Tele and a toothbrush». Denne modellen passer for alle typer gitarister og sjangre, sier Raftevold.

– Men det er sjelden du ser metal-folk med Tele. Typiske sjangre er klassisk rock, country og andre som kan nyttiggjøre seg gitarens perkussive kvaliteter, sier Tinderholt.

Stratocaster

I 1954 lanserte Fender oppfølgeren Stratocaster, som ble oppfattet som futuristisk da den kom. Modellen er modifisert gjennom årene, og vår Stratocaster Standard Mexico inneholder flere senere modifikasjoner, som femveis pickup-velger.

– Den opprinnelige modellen hadde treveis pickup-velger. Senere fikk den femveis-velger, fordi modellen har såkalt single-coil pickup-er, og de støyer en del. Én av posisjonene på femveis-bryteren faser bort en del støy, sier Tinderholt.

– Dette er også veldig mye gitar for pengene. Fender gjorde en genistrek med at halsen er skrudd på, og det gjør dem mye rimeligere å produsere og vedlikeholde. Denne modellen har en litt hulere tone enn Tele, og en annen resonans i kroppen som er typisk for Strat.

– I motsetning til Tele har denne modellen vib-arm. Det er nok mye der forskjellen i klang ligger, sier Haraldset og demonstrerer Hendrix-riffet fra The wind cries Mary.

Begge modellene kan fås i et utall varianter, men her konsentrerer vi oss om de klassiske.

– For 12 000 kroner kan du altså få to gitarer som gir deg essensen av begge modellene, sier Tinderholt.

Jazzmaster

På tidlig 60-tall ønsket Fender å lage den optimale jazz-gitaren og lanserte Jazzmaster-modellen. Men alle andre enn jazzfolket likte den. I begynnelsen var den mest i bruk blant surf-gitarister, men nå har den mange tilhengere. Vi ser på en Squier J. Mascis Jazzmaster.

– Denne løste et av problemene med den originale modellen, nemlig en stol som ikke var stabil. Dette er en meget fin gitar, med masse karakter. Gitaren har fått et hipster-, Bylarm-, Grünerløkka-stempel, den er blitt en slags image-gitar, sier Tinderholt.

– Det er litt urettferdig, for dette er en anvendbar og fleksibel gitar, sier Haraldset.

– Helt enig, selv om jeg er den eneste her med skjegg som bor på Løkka, sier Tinderholt og får masse latter.

– Denne modellen er en stor forbedring i forhold til den gamle, raklete varianten. Dette er en anvendelig og ikke minst en estetisk rå gitar, sier Raftevold.

– Virkelig! Den dekker et bredt register, sier Haraldset.

Les Paul

Etter alle Fenderne retter vi oppmerksomheten mot Gibson Les Paul. Les Paul var en amerikansk gitarist, og gitaren med hans navn, som kom i 1952, har vært særlig elsket av de typiske rockegitaristene. Epiphone har blitt billigmerket til Gibson, og vi sjekker ut en Epiphone Les Paul Standard.

– Her merker vi forskjell fra den originale Gibson-versjonen, sier Raftevold.

– Forskjellen er markant, og det skyldes primært at Gibson Les Paul er en dyrere og mer komplisert gitar enn Fender, fordi halsen og kroppen er i ett stykke. Det krever rett og slett mer tid og kompetanse, sier Tinderholt.

– De siste millimeterne koster alltid mest. Close, but no guitar, sier Raftevold og ler.

– Det er ingen dårlig gitar dette heller, men jeg er enig i at her er veien fram til den originale gitaren mye lenger, sier Haraldset.

Ibanez

En av de litt mindre standard modellene vi ville teste er Ibanez Gio GRG 121. Ibanez lager en mengde gitarer i alle mulige teknikker, stilarter og konfigurasjoner, så du kan ikke snakke om ett Ibanez-sound på samme måte som Fender og Gibson. Dette er også testens billigste gitar.

– Dette er nok den gitaren som har tydeligst målgruppe, nemlig metal, sier Tinderholt.

– De har helt klart fulgt en annen tankegang enn de andre når det gjelder konstruksjonen, nemlig å gjøre den enkel å lage, sier Raftevold.

– Ibanez har alltid laget fine gitarer og dette er faktisk veldig mye gitar for pengene. Lettspilt og fin, men det er ingen tradisjonsgitar, sier Haraldset.

– Radiusen (buen på gripebrettet, red. anm.) er flatere enn de andre. Dette, sammen med lav strengehøyde, gjør gitaren ganske lettspilt. Jeg ville ikke kjøpt noen særlig rimeligere gitar enn denne, sier Raftevold.

Haraldset plukker opp gitaren og spiller noen toner.

– Dette er definitivt en gitar jeg aldri ville turt å kjøpe på nett. Det blir for mye gambling, for det er mye som kan gå galt på en så rimelig modell.

– Den er utstyrt med humbuckere som kan splittes for å få single coil-lyd. Det er i og for seg bra, men det låter veldig tamt. Selv om det er en billig outsider, så må jeg si at Ibanez er veldig flinke med for eksempel å slipe båndene. Gitaren er, som alle har sagt, lettspilt, sier Tinderholt.

Gretsch

Gretsch-gitarer har lenge hatt legendestatus og har som oftest kostet mye penger. I de senere år har de lansert flere rimeligere modeller. Vår testmodell heter Gretsch Streamliner 2622. Den er, i likhet med deres mest klassiske modeller, halvakustisk. Og for anledningen laget for venstrehendte.

– Vi var så tomme for denne modellen at den eneste vi kunne ta med var en keivhendt gitar, så spillingen blir rudimentær, sier Haraldset.

– Dette er jo testens eneste halvakustiske, men mange liker dem veldig godt. De blir litt mindre solide enn en planke og de kan feede lett. Denne modellen har såkalt «centre block», så denne er ikke like tilbøyelig til det.

– Hvorfor kjøpe halvakustisk? Dette er jo den evige diskusjonen om hva som skaper lyden i gitaren. Treverk, strenger, forsterker, konstruksjon? En halvakustisk vil være veldig givende å spille på i volummessig lave situasjoner, siden instrumentet har større egenresonans, sier Raftevold.

– Ved høyt volum og PA er det nok mest forsterkeren vi hører, derfor er det viktig at selve gitaren føles god, sier Tinderholt.

– Denne gitaren er for dem som ikke skal ha full metal-vreng. Modellen ser veldig kul ut, er godt laget og det er bra de lager modeller spesifikt for venstrehendte, sier Haraldset.

Konklusjoner

Moderne elgitarer i rimelig prisklasse holder et langt høyere nivå enn de gjorde for bare få år siden. For 5–6000 kroner får man mye instrument for pengene, og selv modellen til to tusenlapper har mange fine kvaliteter. De rimeligere Fenderne liknet mer på sine dyrere slektninger enn Epiphone/Gibson-modellen, som har en mer krevende konstruksjon. Gretsch er også kjent for ganske kostbare modeller, men nå lager også de rimelige og gode modeller som gir en følelse av å spille på en Gretsch-gitar. Siden kvalitetskontroll er et fordyrende ledd som det må kompromisses med for å få ned pris, anbefaler panelet å kjøpe instrumentene i butikk for å kunne få hjelp. Disse modellene er alle gode instrumenter for en rimelig penge, til både begynnere og deg som har gitar som biinstrument.