Det er nesten blitt umulig å drive en liten klubbscene, sier daglig leder på Café Mono i Oslo, Stine Mari Røverdatter.

Hun peker på en rekke kostnader og forpliktelser som tynger driften:

– Mange kontroller vedrørende el-anlegg, brann, HMS og slikt, som før var huseiers ansvar, er i det siste lagt mer og mer over på leietakerne. Dette er jo bra, men like fullt koster det mange penger.

En av flere utgifter som har økt merkbart er TONO-avgiften. Fra og med andre kvartal 2017 sa TONO opp fastprisavtalen med Norske Konsertarrangører (NKA). Dermed fikk mange klubber tredoblet kostnadene på konserter.

– Utleieforholdene er blitt mer usikre enn de pleide å være. Når TONO-utgiftene på toppen av dette øker med mellom 80 000 og 100 000 kroner i året, sier det seg selv at dette får konsekvenser. Og da gjerne for artistene, som vi ikke lenger har råd til å betale. En umiddelbar følge hos oss er at vi må kutte Lørdagsgodt-serien, som er et tilbud til ukjente artister. Den langsiktige konsekvensen kan være at ingen orker å jobbe så mye med noe som det er umulig å tjene på, sier Røverdatter.

Praten er den nye rocken

Hun får støtte av Runar Eggesvik, kulturentreprenør i firmaet Trøbbelskyter.

– Regulære konserter er for oss ensbetydende med tap, sier Eggesvik.

Han har vært med på å etablere en rekke klubber og spillesteder i Oslo, og er akkurat nå mest involvert i Kulturhuset.

– Vår profil åpner for andre typer arrangementer, for eksempel debatter og konferanser, og det fungerer godt. Vi har også konserter, men siden vi ikke har statlig støtte, har vi det kun fordi vi ønsker det. Det paradoksale her er jo at det er de små det går ut over. Klubbene risikerer å dø ut, mens de store scenene gjør det bedre enn noensinne.

Eggesvik merker også økte TONO-avgifter, og sier at den kostnaden er en del av et større bilde.

– Dette henger sammen med endringer i musikklandskapet. Vi registrerer at folk er vant til å få musikk omtrent gratis på nettet, og vil ikke betale så mye for å høre et band. Den gamle avtalen ga forutsigbarhet for klubbene. De enkelte klubbene kan gjøre avtaler med TONO på egen hånd, men forhandlingene blir veldig ujevne. Det er til sjuende og sist musikerne det går ut over, sier Eggesvik.

Idealisme og sunt vett

Noen velger likevel å satse på konsertmarkedet. I de gamle lokalene til Stenersenmuseene har Oslo Konserthus gitt rom for et nytt musikktilbud i gamle Club 7. Stedet har fått navnet Røverstaden, åpnet i januar i år, og daglig leder Kim-Agathon Svarthol sier at styret i Oslo Konserthus ønsket å bruke lokalene til musikk, til tross for de trange rammene.

– Det er et element av filantropi her. I prinsippet er det mulig å få inn penger på konserter, men man kan ikke basere driften på det. Vi er helt avhengige av alkoholsalg for å få dette til. Når vi er avhengige av å selge ekstra for å få endene til å møtes, betyr det for eksempel at vi ikke har så mange tilbud til barn og unge som vi kunne ønske. Vi er selvsagt enige i at musikere skal få betalt, men det er synd at den gode avtalen mellom NKA og TONO ikke kunne videreføres.

TONO: To parter som ikke ble enige

– Det er ulykksalig at noen fremhever betaling til låtskriverne som et større problem enn andre utgifter som en konsertarrangør må ta høyde for, sier kommunikasjonssjef i TONO, Willy Martinsen.

– Det er viktig å huske på at det var to parter som forhandlet og som ikke ble enige, sier han.

Den gamle avtalen mellom TONO og Norske Konsertarrangører var bygd på et rammeverk fra 90-tallet, da Norske Konsertarrangører fortsatt var Norsk Rockforbund.

– Da var dette en grasrotbevegelse, basert på ren idealisme. Nivået på TONO-betalingen reflekterte dette. Men da Rockforbundet ble til Norske Konsertarrangører i 2014, hadde organisasjonen for lengst fått en helt annen medlemsmasse. I sin verste konsekvens kunne en konsert med billettinntekter på 50 000 kroner gi en betaling til låtskriverne på noen få hundrelapper. Begge parter var enige om at en reforhandling måtte til, men vi ble ikke enige. Da var det ikke lenger grunnlag for en fellesavtale, og alt måtte tilbake til vanlige standardrater uten rabatter, sier Martinsen.

Jobber med avtale

Fungerende daglig leder i NKA, Anette Rønneberg Lindskog, mener arrangørene bærer en stor risiko og det er til hele bransjens beste at alle jobber for gode rammevilkår, slik at den levende musikken har scener i hele landet.

– Det pågår forhandlinger mellom NKAs paraplyorganisasjon Norsk musikkråd og TONO om en avtale for grasrot-arrangørene. Det er gledelig at TONO ser verdien av, og ønsker en større rammeavtale, og vi håper derfor denne kommer i havn.