Hva er de viktigste forskjellene på leseopplæring i skolen og noteopplæring i kulturskolen?

Først: Tekstlesing og notelesing er nokså like kognitive prosesser, vi avkoder en tekst og et notebilde på samme måte. Dette har rettet min oppmerksomhet mot spørsmålet: Hvorfor er opplæringsmetodene så ulike, når selve leseprosessen er så lik?

I skolen omtaler man dette som lese- og skriveopplæring. Ingen lærer å lese uten samtidig å lære å skrive. Skriving synes å være helt utelatt i de fleste pianolærebøkene. Dette ses på som komposisjon, noe som er for spesielt interesserte.

Barna kan snakke språket sitt godt når de begynner med lese- og skriveopplæring, til forskjell fra noteopplæring, som ofte er noe av det første barna lærer når de begynner å spille.

Forståelsen er sentral i all lese- og skriveopplæring. Helt fra de første små setningene: «Vi ser sol», jobbes det med forståelsen. Barna får se illustrasjoner av en sol, og må svare på om setningen stemmer med illustrasjonen. De lærer ikke bare bokstaven, men også ord, og sammenhengene bokstaven står i. De arbeider mye med å visualisere og gjenkjenne helheter. Denne siden mangler i mye noteopplæring. Nybegynnere skal avkode notebildet tone for tone.

Når barn blir presentert for nye bokstaver, gjøres det ut fra en gjennomtenkt og forskningsbasert metodikk. Mye tid avsettes til å jobbe med hver enkelt bokstav, og mange ulike kreative måter benyttes for å automatisere bokstaven og språklyd-en. I noteopplæring er progresjonen mye brattere. Den foregår ofte ved at læreren presenterer noten: «Dette er en C», og så: «Spill en C». Deretter fyller man fort på med nye noter.

Mangler kulturskolelærere en metodikk for noteopplæring?

Ja, det synes jeg mangler. En annen viktig ting å bemerke er at all lese- og skriveopplæring er supplert med en lærerveiledning, der lærerne gjøres oppmerksomme på alle detaljene i metodikken. Mens i instrumentalopplæringen hviler mye ansvar på den enkelte lærer. Hvordan de skal legge opp undervisningen og hvilke aktiviteter de skal gjøre, må de finne ut av sjøl.

Hva er årsaken til at det er så store forskjeller på hvordan det undervises i disse to disiplinene, lese- og skriveopplæring og noteopplæring?

Min erfaring er at det undervises i piano på samme måte som det har vært gjort i alle år, metodikken hviler på en mange tiår gammel tradisjon. I lese- og skriveopplæringen kan man se at nåtidas lærebøker er helt annerledes enn dem man brukte på 50-tallet. Den største forskjellen på spillebøker fra da og nå, er at dagens utgivelser har mer innbydende layout og finere farger. Hvordan ulike ferdigheter introduseres, er ganske likt. Vi må ta i bruk kunnskapen om hvordan barn best lærer å lese noter, om deres kognitive, motoriske og musikalske utvikling, og bruke den i praktisk undervisning.

Du utviklet en metode for noteopplæring gjennom doktorgradsprosjektet ditt. Dette er nå blitt til læreverket Maurizio i Pianodalen. Fortell hva metoden går ut på!

Det er en metode som tar utgangspunkt i, og er inspirert av lese- og skriveopplæringen i skolen, i tillegg til tilgjengelig forskning. Læreverket er todelt, med én spillebok og én arbeidsbok.

• Snakke før lese: Den første delen er gehørbasert. Her blir man kjent med instrumentet, får musikalske erfaringer som man kan bygge på og relatere notene til, jevnfør barnet som kan snakke før det lærer å lese og skrive. I mitt læreverk møter eleven en ny note på samme måte som eleven i skolen møter en ny bokstav. Vi synger tonen, spiller sanger med den, skriver den, skriver enkle melodier med den, før den opptrer i en sang på papiret.

• Harmonikk som grunnmur: Jeg har valgt en litt annen rekkefølge for introdusering av nye noter, enn det som er vanlig i tradisjonelle læreverk. Alle pianobøkene jeg kjenner tar utgangspunkt i skalaen: C, D, E, og så videre. Men denne skalatenkningen er ikke noe mer intuitiv for små barn enn andre systemer. Jeg går ut fra harmonikken, som er spesielt viktig for pianister, og starter med treklangen C-E-G, en durakkord som mange av de første stykkene bygger på. Jeg er opptatt av musikalsk forståelse på grunnivå, musikkens stillas. Forskning viser at gode notelesere ser på strukturer og helheter, ikke enkeltnoter.

• Å verbalisere kunnskap: For å gjøre det mulig for elevene å lese notebildet, er det lagt opp til at lærer og elev skal gå igjennom det før stykket spilles. Eleven ser på stykkets oppbygging, finner for eksempel like takter og like rytmer. Elever som kan verbalisere sin kunnskap spiller bedre enn elever som ikke kan sette ord på det de kan. Derfor har jeg gjort plass til samtaler med læreren.

• Bruk av rytmestavelser framfor telling av taktslag: Forskning har også vist at bruk av rytmestavelser (ta, ti-ti), slik man bruker i for eksempel Kodály-metoden, er mer effektivt enn telling av taktslag. Derfor har jeg valgt å bruke rytmestavelser som metode for innføring av noteverdier og grunnleggende rytmemønstre.

• Variasjon i aktiviteter: Jeg har bevisst valgt flere aktiviteter og innganger enn at eleven bare skal spille stykker etter noter. Det kan være å bruke kroppen i arbeid med rytmer, synging, improvisering, nedtegne kjente og ukjente melodier, lytting og komponering.

Hvordan skal en kulturskolelærer, som kun har ned mot 20 minutter per elev, klare å gjennomføre dette?

Jeg har sjøl vært kulturskolelærer i snart 20 år, og veit hvor vanskelig det er å jobbe med alle disse aktivitetene på den korte tida. Metoden er derfor lagt opp til å være effektiv. Det følger blant annet med en detaljert lærerveiledning som skal gjøre det lettere for læreren å legge opp timene. I veiledningen gir jeg informasjon om metodikken: progresjonen i utvikling av teknikk, notelesing, gehør, improvisasjon, harmonisk forståelse og komponering. Det gis forslag til lytteøvelser, rytmeleker, sangleker, pluss at alle stykkene fra spillebokas gehørdel er nedskrevet.

Gjennom doktorgradsarbeidet testa du ut metodene på elever og lærere i kulturskolen. Hva fant du ut?

Etter 30 uker hadde vi en samtale og en notelesingstest. De elevene som raskt gjenkjente enkeltnoter, som så mønstre og som klarte å verbalisere kunnskapen, var dem som spilte best prima vista. De elevene som hadde skrevet mest noter i løpet av året, både komponert og nedtegnet kjente og ukjente melodier, scoret også best på testen. De som hadde flest timer med sin faste lærer gjorde det også best. Hyppige spilletimer med en lærer som kjenner eleven gir gode resultater.