Kunsthus uten kunstnere
LEDER: Hva skjer egentlig når man fjerner kunstneriske stilinger fra en kunstinstitusjon? I denne utgaven av Musikkultur får du ett svar: de kunstneriske miljøene forvitrer.
Vi har intervjuet teatermusiker Leif «Leffi» Osen. Han er siste ansatte teatermusiker ved Oslo Nye. Neste år går han av med pensjon. Den kunstneriske staben er redusert med over to tredeler siden han begynte, og det som var seks musikere blir til null i 2019.
Leffi etterlyser et levende musikkmiljø. Han savner diskusjonene om kunstsyn og repertoarvalg, prioriteringer og alle de andre faglige temaene man snakker om i et kunsthus.
Man kan godt si at verden går framover og at ingenting er, eller skal være, som før. Men det er grunn til å høre på det Leffi sier om at det han ønsker seg er et miljø som diskuterer kunsten man holder på med og hvordan den blir best mulig.
Når kunstnerne blir færre, havner all makt et annet sted enn hos dem som utøver kunsten. Det endrer også synet på hva som er viktig.
Når vi for eksempel spør direktøren ved Oslo Nye hva han tenker om at det blir færre ansatte, sier han at oppdraget hans er å lage mest mulig teater for penga. Han sier ikke best mulig.
Fra et rent bedriftsøkonomisk perspektiv er det enkelt å forstå det forlokkende i å ikke ha ansatte, og at man ikke har flere penger enn man har. Men hvordan ledelsen snakker om oppdraget sitt, gir klare signaler om hvor de har lojaliteten sin. Og hvis den ikke er hos kunsten, er det grunn til bekymring.
Lederen sto først på trykk i Musikkultur nr 4/2018, som kom ut 1. juni.