Slagverkeren går av som teatermusiker ved nyttår, og er bekymra for at han tar med seg de siste restene av et levende musikkmiljø opp av grava.

– Frilansere tør naturlig nok ikke å snakke høyt om alt. Man merker på stemninga at her må vi være snille barn. Det er en litt trist utvikling, sier Leif «Leffi» Osen.

Han etterlyser et levende musikkmiljø på institusjonene.

– Jeg forstår at man som frilanser ikke kan involvere seg 100 prosent i teateret der man til enhver tid er engasjert. Et miljø av fast ansatte har derimot muligheten til å diskutere repertoar, ha innflytelse på størrelsen på orkesteret og hva slags musikkteater som skal settes opp. Uten en fast stab blir det ingen kunstnerisk diskusjon, og det er tross alt offentlige midler som blir brukt. Jeg synes de offentlig støttede kulturinstitusjonene har en forpliktelse til å bruke kunstnere som er uteksaminert fra musikk- og teaterhøyskoler, sier Osen.

Et instruktørvelde med «likes» og «dislikes»

Han frykter at framtidas kunstnere blir reddere for å ytre seg.

– Når teatret går bort fra å ha fast ansatte skuespillere og musikere, kan vi fort komme inn i det man kaller et instruktørvelde, der «likes» og «dislikes» spiller en stor rolle. Det vil føre til enda snillere kunstnere, mer forsiktige medarbeidere, folk blir redde for å si ifra dersom noe er galt. Jeg skal ikke påstå at det er et gjennomtenkt motiv, men det er det som kan bli resultatet – et hus der kunstnerne står mer med lua i hånda. Et levende kunsthus krever at det er kunstnere der og ikke bare folk som går ut og inn, mener Osen.

Han ble ansatt på Oslo Nye Teater i 1983. Mot slutten av 90-tallet hadde han seks musikerkolleger. Til sammen var det 37 kunstnerisk ansatte i 1999, blant dem sju musikere. I dag er det 11 igjen, Osen er den siste musikeren.

Det at teatret hadde en musikerstab la føringer for repertoarvalget, mener slagverkeren, som hevder at utviklinga mot færre fast ansatte dessuten går utover frilansernes muligheter for jobb.

– Da vi var flere musikere på teatret genererte det ofte mer jobb til frilansere, fordi man utvida orkesteret. Nå er tendensen mindre grupper, og man må kjempe for å få fem-seks musikere i en produksjon.

Det er en snever gjeng som blir brukt, forteller han.

– To av de som nylig spilte på Hair, spilte samtidig på Book of Mormon på Det Norske Teatret.

– Resultat av markedstenkning

Slagverkeren mener utviklinga på Oslo Nye Teater reflekterer det moderne arbeidslivet.

– Midlertidighet blir mer vanlig, noe som kan føre til at ansatte involverer seg mindre i jobben sin, tror han, og peker samtidig på at markedstenkninga som dominerer i samfunnet for øvrig har funnet veien inn i kulturinstitusjonene.

– Utviklinga er et politisk standpunkt. Så lenge bevilgningene er omtrent på samme nivå som før og litt over, er det rart at det blir færre kunstnerisk ansatte.

– Ikke mulig med stor fast stab

Administrerende direktør ved Oslo Nye Teater, Jan Beckmann, mener økonomimodellen til teatret gjør det vanskelig å ha mange fast ansatte.

– Økonomimodellen innebærer lave personalkostnader i forhold til produksjonsnivå, og da er det ikke mulig med en stor fast stab, sier han.

Beckmann skulle gjerne hatt flere fast ansatte på teatret.

– Men våre rammebetingelser tillater ikke det. Vi skal spille mest mulig teater for driftstilskuddet og for den egeninntekten vi greier å generere, påpeker han.

Direktøren regner ikke med at teatret vil erstatte Leif Osen etter hans avgang i januar 2019.

– Det får vi komme tilbake til. Vi tror ikke det, vi forventer ikke å ansette noen, sier Beckmann.

– Innspill fra ensemblet er alltid velkomment

Beckmann forteller at driftsmodellen til Oslo Nye Teater er basert på utstrakt bruk av frilansere, både musikere, skuespillere og dansere.

– I løpet av ett år er cirka 180 frilansere innom, sier han.

Det er mange hensyn som spiller inn når repertoaret legges, ikke bare tilgangen på fast ansatte musikere, ifølge Beckmann.

– Vi drifter tre teatre med litt ulik karakter, Oslo Nye Teater, Centralteatret og Trikkestallen. Vi skal ha et bredt tilbud til store og små, og kan ikke basere oss på en jevn strøm av forestillinger som har et stort innslag av musikere. Vi prøver alltid å beskjeftige våre dyktige ansatte, men behovet for drift kommer først.

– Leif Osen uttrykker bekymring for at Oslo Nye Teater kan bli et mindre levende kunsthus, uten en stab av kunstnere som kan være med i diskusjoner om repertoar og kunstsyn. Hva tenker du om denne bekymringa?

– Innspill fra ensemblet er alltid velkomment, og heldigvis føler jeg at vi har en veldig god dialog med vår stab. De er engasjerte og til stede i aller høyeste grad.