Hva du husker er hvem du er, men hukommelsen er en lunefull historieformidler. Er den til å stole på?

I forestillinga Her utforsker sanger og danser Silje Aker Johnsen og komponist og regissør Erik Dæhlin hukommelsen.

– Det er ofte mange emosjoner i minner, sjøl om de springer ut av noe konkret. Og jeg vil påstå at stemmen, klangen, det fysiske uttrykket er vel så godt egna som en tekst til å gjengi disse minnene, og emosjonene i dem, sier Silje Aker Johnsen.

På Scene 2 i Operaen er hun aleine, overlatt til hukommelsen. Kroppen og stemmen formidler fragmenter fra et liv. Minner – noen så tydelige at de presist kan deklameres, andre i dvale, stemmen stammer seg fram, famlende etter noe som ligger gjemt i underbevisstheten et sted. Og er det ikke også sånn hukommelsen fungerer, stykkevis og delt, og ikke alltid tro mot originalen? Hvor mange ganger har man ikke opplevd å diskutere hva som egentlig skjedde på den festen for ti år siden?

Hjernen endres hver eneste dag

Hjernen din er ikke den samme når du står opp som når du legger deg. Den endrer seg hver dag. Hele livet. Det får vi vite når vi ringer Are Brean. Han er spesialist i nevrologi, sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening og førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole, der han underviser i faget «Musikk og hjerne».

– Vi har en tendens til å tro at hukommelsen virker som en opptaker, men det er ikke riktig. Hukommelsen er rekonstruktiv. Hver gang du framkaller et minne, konstruerer du det på nytt. Det farges av det du har opplevd. Et minne vil det derfor alltid være mange veier inn til, forklarer Brean.

God og dårlig hukommelse

I arbeidet med Her har Silje og Erik, som er kunststipendiater ved henholdsvis Operahøgskolen og Musikkhøgskolen, nærmest på dokumentarisk vis fått oppleve hvordan hukommelsen jobber og hvordan minnet endres når man dykker ned i det. Arbeidet tar blant annet utgangspunkt i fotografier fra Siljes oppvekst.

– Vi begynte å jobbe med noen hendelser eller minner som jeg ikke hadde tenkt så mye på siden jeg var lita. Da jeg gikk inn i dem, var ikke kroppen den samme. Jeg hadde ikke gjort de danseøvelsene eller sunget den sangen siden jeg var 12 år. Det var en helt annen kropp som skulle rekapitulere noe som skjedde for 20 centimeter og 15–20 år med sangteknikk siden, sier Silje.

Et fotografi hamrer en hendelse inn i historien, umulig å komme fra. Andre minner er en diffus følelse, som du kanskje ikke har ord for.

– Noen ganger har vi møtt på vage, ubevisste minner som ikke har steget til hodet. Kanskje stiger de heller ikke opp til det bevisste i det hele tatt. Du føler du kjenner igjen noe, noe det kjennes viktig å formidle, forklarer Silje.

Hukommelsen kobles ofte til evnen til å absorbere kunnskap. I denne snevre forståelsen, synes Erik Dæhlin han kommer til kort.

– Hvis vi ser på hukommelsen kategorisk som kunnskap, har jeg alltid tenkt at jeg har dårlig hukommelse. Jeg klarer ikke å huske de enkleste ting. Nå tar jeg sertifikatet, og glemmer lett teori. Men det som er interessant er å snakke om de ulike måtene vi husker på. Når det kommer til musikk, har jeg god hukommelse. Jeg kan spille av en hel LP-plate i hodet. Det er utrolig at lyd kan ha den effekten, sier Erik.

Følelsene er nøkler til hukommelsen

Det er ikke tilfeldig at komponisten kan gjenskape musikken, men glemmer teorien fra førerkortopplæringa.

– Fellestrekk ved aktiviteter som i stor grad endrer hjernen, er at de har veldig stor sensorimotorisk kompleksitet. Det vil si at vi utfører en oppgave ved hjelp av motorikken og sansene samtidig. Musikk er dessuten emosjonelt engasjerende. Jo mer emosjonelt engasjerende en aktivitet er, jo lettere lærer du, forklarer Are Brean.

Han trekker fram et eksempel fra hverdagen, for å illustrere hvorfor noe setter seg på minnet og annet blir glemt på et øyeblikk.

– La oss si at du går over gata. Hvis noen spør deg noen dager seinere om du gikk over gata akkurat den dagen, vil du ikke huske det. Men hvis en bil nesten kjører på deg, da husker du, og hvis det skjer noe skikkelig dramatisk, vil du huske det hele livet, fordi det setter i gang følelsene dine. Det er emosjonelt engasjerende.

Kroppen – ufortjent nederst på hukommelsens rangstige

Et minne kan opptre som en kroppslig reaksjon, men i vår del av verden har vi lett for å undervurdere den kroppslige hukommelsens betydning.

– I musiker- og dansermiljøer er muskelminnet og den kroppslige hukommelsen verdsatt ganske høyt, men det å huske med kroppen kan av samfunnet oppfattes som negativt. Det linkes ofte til noe problematisk. Kanskje vi heller skal anerkjenne denne måten å huske på, foreslår Silje.

Ja, kanskje det. Den ordløse hukommelsen er nemlig helt avgjørende for oss i de første åra av livet.

– Den implisitte hukommelsen, det vi husker gjennom kroppen, oftest ubevisst, er minst like viktig som den eksplisitte hukommelsen, som hovedsakelig er kobla til språket, understreker Brean.

Den eksplisitte hukommelsen kodes gjennom hippocampus, en del av hjernen som er viktig for læring og hukommelse. Grunnen til at du husker lite eller ingenting fra før du var rundt tre år, er blant annet at hippocampus ikke var fullt utvikla, og at den eksplisitte hukommelsen er så tett knytta til språket.

– Du har kanskje opplevd å få underlige reaksjoner på hendelser uten å forstå hvorfor? Hvis du begynner å lete etter lignende erfaringer, finner du dem ofte. Dette er kroppens hukommelse. Den amerikanske nevrologen Antonio Damasio sier at «følelsene er hjernens måte å fortelle bevisstheten hvordan kroppen har det på.» Ofte er det dette vi kaller intuisjon, at du føler noe på deg. Intuisjon er kroppsliggjort hukommelse eller erfaring. Alt du opplever endrer hjernen og setter sine spor, men det er ikke alt vi har et språk for.

– Betyr det at hvis vi opplever noe dramatisk i tidlig barndom, vil kroppen huske det seinere?

– Ja, svært ofte. Kroppen husker.

Musikken får demenspasienter til å huske

På demensavdelinga ved Østsiden sykehjem i Fredrikstad har pasientene begynt å glemme. Språket er vanskeligere å artikulere og daglige gjøremål er blitt uoverkommelige. Demens angriper hjernen, svekker den gradvis. En deprimerende diagnose, men stemninga i dagligstua på sykehjemmet er lys. Musikkterapeut Eline Smith Rydningen har tatt fram gitaren og spiller seg gjennom et kjent repertoar. Antydninger til allsang kan høres rundt bordene, tross en viss ærefrykt for journalisten i hjørnet.

– Som oftest er det god respons, men det hender jeg lurer på om musikken når inn, forteller Eline Smith Rydningen.

Signalene hun leiter etter er subtile. Det kan være en finger som holder takten mot et kne, en forsiktig nynning, et lett gyng på stolen, kanskje en ro over ansiktet. Men noen ganger er virkningen av musikken så umiddelbar at den er umulig å ta feil av.

– Jeg satt i en lignende stue som dette og spilte Only you med en dame som elska Elvis. Ved siden av oss satt en annen dame som ikke var i stand til å stable en setning med ord i riktig rekkefølge. Plutselig hørte jeg at hun begynte å synge med, fra start til slutt, på perfekt engelsk. Etterpå utbrøt hun: Åh, det var deilig!

Flere forskningsresultater viser at musikkterapi har positiv effekt på pasienter med demens. Musikken kan vekke minner og følelser, men også gjenopplive kunnskap som tilsynelatende er gått tapt. Et godt eksempel finner vi på sykehjemmet i Melum i Skien. Her har daglige målrettede musikktiltak over tid, sammen med økt tilstedeværelse av personalet, ført til sterk bedring av demenspasientene. Som nyansatt musikkterapeut dro Eline hit, av rein nysgjerrighet. Hun husker særlig en dame som var glad i klassisk pianomusikk.

– Hun fikk musikk på øret i rundt et kvarter før hvert måltid. Hun hadde ikke noe språk, men etter en stund begynte hun å snakke i hele setninger igjen. Hun gikk bedre og hadde bedre appetitt. Hun henta rett og slett inn en del av sitt funksjonstap ved hjelp av systematisk, hyppig bruk av musikk.

Kanskje den aktiviteten som endrer hjernen mest

Men hvordan i all verden kan musikk ha denne virkninga på hjernen? Bokstavelig talt vekke hukommelsen til live?

– Musikk er kanskje den menneskelige aktiviteten som i størst grad har evnen til å endre hjernen vår. Det er en av de menneskelige aktiviteter som er aller mest kompleks, forteller Are.

Endringene i hjernen kan ses etter kort tids musikkutøvelse.

– Vi har studier som viser hjerneendring etter bare noen minutters pianoundervisning. Folk som driver mye med musikk opplever også musikk annerledes. De bruker litt mer venstre hjernehalvdel enn folk som ikke driver med musikk, forklarer Are.

Tvillingstudier der den ene driver med musikk og den andre ikke gjør det, antyder dessuten at det å spille et instrument beskytter mot demens.

– Ikke at du er garantert å ikke få demens, men sannsynligheten for å bli dement ser ut til å kunne være mindre enn om du ikke spiller. Man bygger en mer kompleks hjerne når man driver med musikk. Musikere har blant annet kraftigere forbindelser mellom hjernehalvdelene. Dette er en anatomisk egenskap som også er kobla til kreativitet, forteller Are.

Hva skjer når vi får jernteppe?

Det er ikke bare demenspasienter som glemmer. Vi glemmer alle sammen. Nøkler og navn og bursdager. Og noen ganger glemmer vi når det virkelig gjelder. I scenelyset foran et forventningsfullt publikum. Alt vi har lært, forsvunnet i brøkdelen av et sekund.

– Hva skjer egentlig når vi får jernteppe?

– Et minne kan framkalles av så mange forskjellige ting. Minnet om en bilulykke kan for eksempel vekkes ved lyden av hvinende bilbremser, eller lukta av syrin, fordi det var vår da ulykka skjedde. Når vi glemmer noe ved jernteppe er det ikke fordi det ikke er der, men fordi vi ikke finner veien inn til minnet. Det er det som skjer når du har noe på tunga. Da er det enkelt sagt høyre hjernehalvdel, den ordløse hjernehalvdelen, som husker. Et «cue», for eksempel lukta av syrin, eller en bestemt bevegelse, kan gjøre at du kommer på det du skal si, forklarer Are.

De fleste musikere har opplevd små eller store jerntepper i løpet av karrieren. Du kommer til et punkt der alt stopper. Hodet er blankt, og du aner ikke hva som befinner seg rundt neste takt.

– Et triks er å gå litt tilbake, tenke på noe annet og bare spille igjennom uten å konsentrere seg for mye. Grunnen til at det da løser seg er sannsynligvis at du plutselig får tilgang gjennom den automatiserte prosessen det er å spille. Fingrene husker, om du vil. Vi veit jo alle at om vi konsentrerer oss enormt for å prøve å huske noe, så kommer det iallfall ikke. Mens tenker vi på noe annet, popper det plutselig opp, sier Are.

Hjernen finner en annen vei inn til informasjonen.

Tilbake til barndommen og velsignelsen av å glemme

– Det som gjør musikk så viktig i demensomsorg er at du ikke må ha din fulle kognitive kapasitet for å få utbytte. Musikken finner en vei gjennom andre hukommelseskanaler, utenom den reine talen, påpeker Eline.

Silje og Erik har erfart at et minne kan utvide seg når man jobber med det fysisk.

– Over tid editerer man minnene litt. Og i ens egne minner er ikke bare en sjøl, men et kor av minner. Man forvalter ikke bare sin egen versjon, men også en haug med andres, sier Silje, som har reflektert over de etiske sidene ved å bruke egne minner i en offentlig forestilling.

– Samtidig er dette det privilegiet man har når man lever, kommenterer Erik, og legger til:

– Noen historier går igjen og definerer identiteten vår. Mamma har demens, og jeg har en følelse av at jeg er min mors eksterne hukommelse. Hukommelsen er flytta ut av henne, men min del av historien finnes fortsatt og kan aktivere henne der og da.

Langt inn i sykdomsforløpet endrer musikksmaken til demenspasientene seg.

– Da er det gjerne det helt basale som når inn, vuggesanger, det man forbinder med en trygghet, at man ble sunget for som barn. En grunnleggende hukommelse fra langt tilbake, som man kan hente fram, sier Eline.

Musikken forteller hva slags hjerne vi har, ifølge spesialisten i nevrologi.

– På tvers av tidsepoker og kultur, har musikken en del fellestrekk verden over, melodisk, harmonisk og rytmisk. Dette er en refleksjon av hvordan hjernen vår fungerer. Musikken vi lager gjenspeiler hvilken hjerne vi har. Hvorfor oppleves treklangen C-E-G som harmonisk? Det sier noe om hvordan hjernen vår prosesserer informasjon om tonehøyde. En del slike musikalske prinsipper gjenspeiler hjernens funksjon og struktur, sier Are.

Men heldigvis er hjernen også i stand til å glemme, og noen ganger skal vi være glad for det.

– I noen tider har det vært nødvendig å glemme på individ- eller samfunnsnivå. Vi skal ikke lenger enn 100 år tilbake da det var vanlig å miste barn. Viktigheten av å glemme har også vært et tema innen filosofien, Nietzsche snakker for eksempel om det. Vi lever i en tid da det å arkivere nesten er blitt en besettelse, sier Erik.

Nå? Husker du noe av dette da? I morgen er hjernen ny og allting glemt. Kanskje.