Saken ble først publisert i Musikkultur på papir i mars 2017. Den fikk Fagpresseprisen «Innertieren» 7. juni 2018.

Toronto i Canada, 2015: Bandet Highasakite står på scenen, men noe er galt. Gitarist og flugabonist Kristoffer Lo står fullstendig sammenkrøket med ansiktet mot scenegulvet. Han skulle egentlig sunget i dette partiet av låta, men det kommer ikke en lyd fra den anerkjente musikeren og komponisten.

– Jeg fikk et anfall av panikkangst. Det er den mest akutte formen for angst jeg har opplevd. Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg kom til å dø, der og da, forteller Kristoffer.

Konserten ble ikke stoppet. Kristoffer gjennomførte. Hvordan?

Konserthuset i Oslo, 2002: Full av prestasjonsangst er cellist Kristine Lisedatter Martens på prøvespill for en stipendplass i Oslo-Filharmonien. Hun har flydd inn fra London samme dag og er trett og uopplagt. Kristine har noter foran seg, men spiller Schumanns cellokonsert med øynene lukket. Hun er for redd til å åpne dem. Plutselig hører hun ikke pianisten lenger. Har han stoppet?

– Jeg slutter å spille, men når jeg åpner øynene ser jeg at pianisten fremdeles er i gang. Frykten hadde stengt lyden ut, forteller Kristine.

Kristine fikk ikke stipendplassen, men noen år senere klarte hun å spille seg inn i orkesteret. Hvordan?

På samme måte som det finnes sjømenn som blir sjøsyke og fjellklatrere med høydeskrekk, er det mange musikere som lider av sceneskrekk eller prestasjonsangst. Lang erfaring og flere år på scenen gjør den ikke mindre.

– Jeg synes overraskende mange i musikkbransjen har et problem med det å stå på scenen, sier Kristoffer Lo. Han burde vite hva han snakker om. Som komponist og musiker har han vært involvert i jazzmiljøet i Trondheim i en årrekke og har spilt med en lang rekke band. Deriblant Pelbo, Trondheim Jazzorkester, Microtub og YODOK.

– Ingen av de jeg møter er blitt spesielt rike av å spille. Det forteller alt om hvor viktig det er for dem å holde på med dette. Selv om de har store problemer med å stå på scenen, gjør de det om og om igjen. Mange tenker kanskje at dette er noe man ikke kan få hjelp for.

Kristoffer Lo går til psykolog en gang i uka. Hvis han er ute på turné, ringer han opp terapeuten via Skype. Terapien har hjulpet ham til å redusere angstproblematikken til et minimum.

– Å være musiker er en slitsom jobb i utgangspunktet. Skulle jeg i tillegg gått rundt og slitt med angsttankene, hadde hverdagen blitt veldig vond. Det tryggeste stedet å være for en som har angst, er hjemme, og der får man ikke gjort stort som musiker. Dessverre er det slik at det fremdeles er tabubelagt å gå i terapi. Det er greit å gå til tannlegen, men terapi – det gjør man liksom ikke. Men nå kan jeg fortelle alle som sliter, at det er helt greit, og nødvendig.

Redd for spillelæreren

Lenge lå det an til at cellist Kristine Lisedatter Martens måtte gi opp det hun elsket mest og finne noe annet å gjøre. Prestasjonsangsten og redselen for å spille feil fikk henne til å kollapse nesten hver gang hun spilte foran folk.

– Det står jo på papiret hva jeg skal spille. Fasiten finnes i notene. Jeg kanaliserte nervøsiteten mot meg selv, og hvis jeg spilte én liten feil, gikk alt til helvete, sier Kristine.

Først da hun begynte på Norges musikkhøgskole gikk det opp for henne at det fantes håp.

– Jeg hadde valgfag i prestasjonspsykologi med Philip Anders Dammen, og spurte om han kunne hjelpe meg. Da han sa «hva trenger du hjelp til?» begynte jeg å hylgrine bare av tanken på at det kunne finnes en løsning, forteller cellisten.

Terapeut og forsker Dammen ved Musikkhøgskolen lærte Kristine å fokusere på det som gikk bra.

– Til å begynne med var det viktig å slutte med selvdømmingen. I årevis, flere timer hver dag, hadde jeg slengt dritt til meg selv mens jeg øvde. Mye handlet om visualisering. Jeg måtte blant annet mentalt kvitte meg med en spillelærer fra London. Jeg var veldig redd for hva han mente om spillingen min. Dammen spurte «hvor nært står denne læreren?» Jeg følte han sto på en meters avstand og måtte lære å visualisere ham lenger og lenger unna, hundre, fem hundre, tusen meter. Til slutt så jeg ham for meg som en lyseblå ballong som jeg boltet fast i et tre langt inni skogen, forteller Kristine.

– Det høres sikkert helt skrudd ut, men det fungerte faktisk veldig bra for meg.

Les også: – Slik takler vi prestasjonsangst

Katastrofescenario

Å forstå hva en person med angst går gjennom kan være vanskelig for en som ikke har hatt slike problemer.

– Jeg ble ofte redd for å kaste opp på scenen, forteller Kristoffer Lo.

– Det hadde aldri skjedd før, så man kan jo spørre seg hvorfor jeg skulle være redd for noe slikt. Jeg har også vært redd for å plutselig besvime på scenen. Heller ikke det har noen gang skjedd. Det dukker bare opp et katastrofescenario i hodet. Kanskje er jeg en smule kvalm, og det kan være nok til å vekke frykten for å kaste opp.

Nå har Kristoffer Lo lært seg å forholde seg til tankene.

– Nå klarer jeg å tenke mer rasjonelt når angsten kommer. Hvis jeg blir kvalm før en konsert, kan jeg resonnere meg frem til årsaken til kvalmen i stedet for å tenke «katastrofe». Jeg kan tenke at «ok, det er fem timer siden jeg spiste mat og siden har jeg bare drukket kaffe. Kanskje er jeg kvalm fordi kroppen trenger mat?»

Den fryktede bueskjelven

Kristine Martens forteller at prestasjonsangsten kunne komme når som helst.

– Om jeg skulle spille for én person eller tusen spilte ingen rolle, jeg ble redd. Ville ikke være der og hadde ikke noen glede av situasjonen. Jeg, som elsker å være i musikken!

I tillegg til terapien hun fikk på Musikkhøgskolen søkte Kristine hjelp hos den kjente idrettsmotivatoren, avdøde Frank Beck, forfatter av boka Det er meg det kommer an på.

– Jeg vil anbefale å lese den boka, i tillegg til å snakke med andre musikere og søke hjelp i terapien. Nå har jeg lært meg at den nervøse kraften jeg før rettet mot meg selv faktisk er en positiv kraft som er nødvendig for kreativiteten, sier cellisten.

Hun kan fremdeles bli nervøs før en konsert.

– Før jul spilte cellogruppen alene med Herborg Kråkevik. Vi skulle spille mye på åpen streng, noe som ofte gir det vi kaller bueskjelv. Da var det en kollega som påpekte at jeg aldri fikk bueskjelv, og hva tror du skjedde på neste konsert? Heldigvis stoppet skjelvingen straks jeg flyttet fokus over på musikken og de andre musikerne.

Den viktige åpenheten

Det er ikke bare terapien som har hjulpet Kristoffer Lo.

– Det er flere og flere som står fram med angsten sin nå, og det er veldig bra. Åpenhet er veldig viktig for at det skal gå an å leve med dette, sier Kristoffer Lo.

– Jeg har snakket åpent om dette med alle jeg spiller med, inkludert Highasakite-gjengen. Jeg kan bare si at «nå har jeg det jævlig og er livredd». Da vet de hvorfor jeg oppfører meg rart, og de vet hva de skal gjøre for å få meg ut av det. De kan si «vi er her og si fra hvis vi kan gjøre noe» og så kan de fortsette å gjøre jobben sin. Avdramatisering er veldig bra. Noen i bandet pleier å komme bort, spøke og gjøre litt narr av hele greia. Da slipper angsten taket. Det er når man havner inni seg selv og føler seg alene om det at angsten får feste seg.

På scenen i Toronto var det Kristoffers åpenhet som ble redningen. Bandet visste hva som var i ferd med å skje, tok ham med av scenen, ba ham puste med magen og kom med beroligende ord. Kristoffer kom seg tilbake på scenen og fullførte.

– Musikere tåler angsten for lenge

Førsteamanuensis Philip Anders Dammen ved Norges musikkhøgskole holder kurs for alle nye studenter hver høst, for å hjelpe dem med å takle konsertangst.

De som vil får også hjelp gjennom skoleåret, spesielt før konserter og prøvespill.

– Sceneskrekk og prestasjonsangst er nok mest utbredt blant klassiske musikere, og noe mindre blant jazz-, rock- og poputøvere, sier Dammen.

Påvirker humøret og samlivet

– Jeg tror alle som spiller klassisk har opplevd en eller annen form for prestasjonsangst. Alt fra sommerfugler i magen til en så hemmende angst at de lurer på om de kan fortsette å drive med musikk. Det oppleves som en fortvilt situasjon når det de er mest glad i å gjøre, samtidig er det de er mest redde for. Noen sliter så kraftig at det går ut over andre deler av livet. Det har påvirkning på humøret og samlivet.

Dammen er pedagog, terapeut, forsker og coach. Han tror at en av årsakene til at klassisk-musikere sliter mest, er at konsekvensene av å spille feil er større enn i andre sjangere og at man er redd for å mislykkes.

– Musikken er nedskrevet og publikum, særlig medmusikere og medstudenter, vet ofte hvordan stykket skal høres ut. Det er omfattende krav som stilles helt ned på detaljnivå. Jazz- og rockemusikere kan lettere skjule eller bruke sine feil positivt inn i musikken. Det er viktig at høyskoler og konservatorier har angstforebyggende tiltak på timeplanen, og jeg vil rose Musikkhøgskolen som satser på dette. Det er nødvendig for at studentene skal kunne få jobb i konkurranse med gode musikere fra andre nasjoner.

Verst å spille for musikere

Philip Anders Dammen tror det er flere årsaker til at angsten dukker opp.

– All angst er mentalt forankret. Det finnes angst som ikke har en logisk bakgrunn, men som regel er det en naturlig, alminnelig forklaring bak. Det kan være sterke opplevelser fra barndom og ungdom som ligger til grunn. Konserter som gikk dårlig, tendenser til sterk selvkritikk, manglende selvtillit og ubehagelige opplevelser med kritikk fra foreldre, lærere eller andre man har stor respekt for.

Dammen forteller at mange musikere sier det er aller verst å spille for andre musikere. De som har kjennskap til musikken og utøvelsen av den.

– Samtidig vet vi i dag nok til at prestasjonsangst og ubehagelige følelser knyttet til arbeidet med musikk enten kan reduseres sterkt eller fjernes helt.

Dammen anbefaler musikere som er psykisk oppegående, men likevel sliter med intens angst før og under konserter, til å oppsøke noen som kan hjelpe.

– Prestasjonsangst kan tas vekk ganske raskt, selv om den har vart i flere år. Mange musikere tåler for mye av angsten sin for lenge. De bør kontakte noen raskt, når det de har forsøkt ikke fungerer. Eventuelt kan de gradvis bygge seg opp mentalt, for eksempel gjennom kognitiv idrettpssykologi. Idretten har mye mer kompetanse på feltet enn musikkmiljøene.

Forskjellige behov

– Hva sier du til elevene ved Musikkhøgskolen som sliter med prestasjonsangst?

– Vi jobber mye med mentale øvingsstrategier og kognitive strategier fra idrettpsykologien. Ingen spiller bedre enn sin øyeblikkelige psykiske tilstand, derfor er det viktig å bruke tid på det mentale. Det er viktig å gjøre disse øvelsene når man er i en trygg situasjon, og ikke i selve angstsituasjonen. Da kan øvelsene fort bli forbundet med angsten. Det handler om å ta med seg tilstanden av trygghet inn i de musiske utfordringene.

– Hvilke teknikker kan du anbefale til de som trenger hjelp?

– Noen trenger å bli tryggere på det de skal spille. Andre sliter med lav selvtillit. Noen har dårlige livsvaner som fører til uro og stress. De sover lite, stresser for mye i hverdagen eller drikker for mye. Alt dette går ut over kroppen og evnen til å tåle press. Med andre ord kan enkelte løse problemene med sunnere livsførsel, mens andre trenger langsiktig jobbing med egen selvtillit, kunnskaper om hvordan de kan bli bedre til å spille og takle nederlag.