Jeg var jo fornøyd. Men mest av alt følte jeg at hele plata var uviktig.

Hans Martin Austestad var 30 år og hadde akkurat solodebutert. Anmeldelsene var gode, flere av låtene fikk mye radiotid, og et kjent artistbyrå ville satse videre på fusingens popunivers. Så hvorfor en bismak?

– Jeg hadde holdt på med plateprosjektet lenge. Låtene begynte å bli en del år gamle, med tekster om et indre liv og om det å skulle bli voksen. Underveis skjedde flyktningkrisen. Og temaene på plata føltes med ett veldig…navlebeskuende.

Midt i ambivalensen oppfordret et management ham til å skrive flere låter om å komme fra bygda.

– Sånn at folk kunne kjenne seg igjen og synge med og lage fest. Jeg kjente at det var det motsatte av hva jeg ville. Så da ble det en platebok med høyrepopulistkritiske tekster i stedet. Og null radiospilling. Ha ha.

– Lært opp til å si ifra

Hans Martin har manøvrert oss opp trappa på Kulturhuset i Oslo. Ute er det ekstremvarme, fellesferie og et muntert surr fra utekafeer. Inne høres en jevn klapring fra laptoptastaturer. Frilanserne i kulturlivet har oppsøkt et arbeidsfellesskap også denne glovarme julidagen.

– Møteplasser for frilansere er viktig, sier Hans Martin og slår seg ned på en barkrakk.

– Se bare hva som skjer hvis noen arrangerer julebord for trommeslagere. Folk slipper alt de har i hendene og jubler over å endelig få være med på en sosial setting. Mangelen på møtesteder er det store problemet med å kjempe frilansernes sak.

Det siste året har han vært på hurtigtast blant kulturjournalister, etter å ha frontet frilansmusikernes tap av rettigheter etter omorganiseringen av Den kulturelle skolesekken (DKS). Sammen med kollegene i bluegrassbandet Løkki startet han et opprop, holdt appeller, gikk i dialogmøter med arbeidsgivere og skrev kritiske innlegg i tidsskrifter og sosiale medier.

– Hvorfor gjorde du alt dette?

– Jeg er lært opp til at det nytter å si ifra. Jeg kommer fra en politisk aktiv familie, og spesielt tanten min Kari Austestad er et forbilde og har formet synet mitt på hva som er rett og galt. Hun kjempet en lang og ensom kamp for at hun og andre pleietrengende skulle få rett til nødvendig helsehjelp der de bor.

Den såkalte Fusa-dommen som falt i Høyesterett i 1990 har fortsatt stor prinsipiell betydning for funksjonshemmede i møte med lokal forvaltning.

– Så jeg har sett at det nytter å stå i det. Om ikke annet så har du sagt det du burde.

Hans Martins engasjement i DKS-saken startet på forsommeren i fjor, da han fikk en epost fra arbeidsgiver om høstens skolekonsertturneer.

– I eposten ble det henvist til endringer i DKS-systemet som jeg ikke hadde hørt om før. Endringer som allerede var trådt i kraft og som fratok oss utøvere grunnleggende rettigheter over natta. Ansienniteten etter 5000 konserter i DKS-systemet var strøket, lønna satt ned, og retten til sykelønn bortfalt, fordi det kun var satt opp treukersturneer. Retten til sykelønn trer først i kraft etter fire uker.

Først kunne han ikke tro sine egne øyne.

– Så bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne la dette stå uimotsagt. Jeg stolte på at jeg hadde kredibilitet, siden jeg tross alt var en av dem som hadde levd i DKS-systemet over tid og som var ute og realiserte visjonen.

– Syntes du det var risikabelt å gå til angrep på den største arbeidsgiveren din?

– Ja. Og vi opplevde at ting som aldri hadde skjedd før begynte å skje. Som at turneer vi trodde vi skulle få, plutselig forsvant. Jeg kan ikke påstå at det har en sammenheng, men vi hadde som sagt aldri opplevd det før. I ettertid spiller det ingen rolle. Dette handler ikke om oss, men om at et kollegium skal være på en god bane. I hvilke andre bransjer kan du bare fjerne ansienniteten uten at det får konsekvenser? Noen måtte ta den kampen.

Fra elgitar til banjo

Hans Martin ble født under en tyfon. Barneårene ble tilbrakt som misjonærbarn i Hongkong, hvor foreldrene underviste i flyktningleirer i kjølvannet av Vietnamkrigen.

– Jeg var ofte med dem på jobb, og møtte familier som bodde på to kubikkmeter. Den gangen skjønte jeg ikke at barna jeg lekte med ikke hadde de samme rettighetene som meg. I ettertid har det vakt et sterkt politisk engasjement i meg, og gitt meg en tydelig bevissthet og samvittighet knytta til menneskerettigheter.

Familien flyttet etter hvert til Eikelandsosen i Hordaland, og Hans Martin husker lange diskusjoner om politikk og etikk rundt middagsbordet gjennom hele barne- og ungdomstida. Musikk var det mindre av.

– Vi hadde tre eller fire LP-plater hjemme, men ingen LP-spiller. Det gikk i en tysk utgave av Peer Gynt, en Roxette-CD og mammas favoritter Simon & Garfunkel. Der har du musikkarven fra foreldrene mine. Ha ha.

Det er ikke helt sant. Det var Hans Martins mor som lærte ham å spille gitar.

– Lærte meg eller lurte meg. Hun fikk meg til å tro at hun var skikkelig god, mens hun egentlig bare kunne to ting. De kunne hun til gjengjeld godt, og dermed var jeg hekta. Etter hvert tok faren til en kamerat over opplæringa, og i tredje klasse startet jeg band med tre kompiser.

Samme jul fikk han og broren en elgitar på deling, og veien var kort til kulturskolen og etter hvert til musikklinja. Der valgte Hans Martin sang som hovedinstrument.

– Jeg ville synge jazz, men fikk heldigvis en klassisk skolert lærer. Hun lærte meg å bruke hele stemmen og forsere et voldsomt stemmeskifte ved hjelp av klassisk sangteknikk. Jeg har mye å takke henne for.

På Musikkhøgskolen (NMH) ble det anledning til å velge jazzsang og improvisasjon. Men for Hans Martin ble det en kilde til et nytt dilemma. For hva er rett og galt i improvisert musikk?

– I jazzundervisningen var mantraet at dette var fint – men hva med å gjøre det sånn? Ingenting var noensinne feil. Jeg kom til et punkt der jeg trengte et ideal for når noe var akkurat slik det skulle være. Intuitivt kjøpte jeg en banjo og vendte meg til tradisjonsmusikk. Det er noe av det lureste jeg har gjort.

Barn og fulle folk

Hans Martin og banjoen tilbrakte mye tid sammen, til stor frustrasjon for naboene på Sogn studentby.

– Det ble mange tolvtimersøkter, både dag og natt. Et utrolig kick, fingrene bare gikk og gikk. Etter en måned følte jeg at jeg var blitt god nok til å fylle en slags rolle i et band.

Earlybird Stringband ble bandet – klekket ut på NMH med både bluegrasslåter og norsk folkemusikk under vingene.

– I starten øvde vi mest på pub. Vi hadde alltid med oss instrumentene våre ut, og ba bartenderen om å skru av anlegget så vi fikk jamme. Det medførte både gratis øl og innsikt i viktige akustiske prinsipper. Som «hvordan få ting til å høres distinkt ut i et utrolig bråkete rom» og «hvor høyt du må synge for å overdøve all kjatringa».

Bluegrassbandet utviklet naturlig nok et ganske kraftig sound. Og et publikum.

– Vi fikk medvind da den første plata både fikk fine anmeldelser og nominasjon til Spellemannprisen. Det satte oss på kartet i musikknorge, og førte til mye festivaljobbing. 20 konserter på én sommer, vi var heldige der. Jeg tror bandet passet inn i sjangerbokser både hos folkemusikk- og countryfestivaler. Den båssettinga er på mange måter litt bakstreversk, og heldigvis er tankegangen i endring som følge av den digitale tidsalderen.

Da Hans Martin begynte å spille banjo, var YouTube ett år gammelt. Et søk på banjo ga rundt 50 treff.

– Jeg var alltid oppdatert når det dukket opp en ny banjosnutt den gangen. Tolv år senere har jeg ikke sjans – det er millioner av opptak der ute. Det gjør sjangergrensene mer diffuse, og er noe konsertarrangører må ta inn over seg.

Det hender han bekymrer seg for at færre oppsøker livemusikk nå enn før.

– Både arrangører og artister må finne nye måter å tenke konsertopplevelser på. Måter som kobler innspilt og fremført musikk tettere sammen, og som slipper publikum tettere på. Senest i går var jeg inne på tanken om å lage en minifestival. Eller en slags konsertserie.

– Hva er konseptet?

– Én mikrofon. Og musikk som ikke trenger lydsjekk, men som er skreddersydd for å funke med den ene mikrofonen. Det kan åpne for at man har tre-fire band på i løpet av veldig kort tid, og å veksle mellom band og sjangeruttrykk i stedet for at ett band spiller i 45 minutt. Oi, der er det et nytt band på scenen! Nå er det tango. Hadde ikke det vært forfriskende?

Satire som inngangsport

Hans Martin har erfaring med å ta publikum på senga. Han har spilt countryfingerspillsgitar for 800 intetanende headbangere på metalfestival i Bangladesh. Og han har stormet talløse klasserom med akustisk banjo, gitar og trestemt bluegrassang, i geriljabandet Løkki.

– Det siste falt naturlig for meg etter å ha spilt så mye akustisk på pub. Veien fra pub til klasserom er skremmende kort. Folk har samme reaksjon: De reiser seg, de begynner å danse, og de legger seg til slutt på gulvet.

Ironien sitter løst når Hans Martin må snakke om seg selv i over en time. Men han legger ikke skjul på at han har et reelt ønske om å endre holdninger gjennom musikken sin.

– Allerede på den andre skiva med Earlybird begynte jeg å skrive politiske tekster. Men det ble så metaforisk at ingen fikk det med seg, heller ikke anmelderne. Så jeg innså at jeg måtte gjøre noe som var enda tydeligere. Av behov for å bli forstått.

Soloalbumet hans For folk flest ble utgitt i 2017, og var ikke til å misforstå. Sammen med plata ga han ut en stor bok med prosatekster og bilder, i tillegg til sangtekstene. Mye handlet om flyktning- og klimakrisen. Glasuren på kaka var satiriske animasjonsfilmer med framtredende politikere som musikkvideoer til låtene.

– Disse filmene må du ha brukt mye tid på?

– Ha ha. Ja, helt latterlig mye. Og jeg har jo fortsatt med det. Sist brukte jeg tre uker fra start til slutt. Av og til tenker jeg: var det virkelig dette jeg ville da jeg begynte med musikk? Men så lenge jeg stadig kan gjøre ting som er helt nye for meg, og formidle noe jeg tror på, så gir det mening. Jeg prøver å bygge en ny ramme rundt det kunstneriske arbeidet mitt, og så er jo håpet at noen skal like det jeg gjør, og få lyst til å høre mer.

– Hvorfor begynte du å ta i bruk satire som virkemiddel?

– Jeg er inspirert av Monty Python og Terry Gilliams. Måten han tuller med alt – og alltid sparker oppover. Ved å ta utgangspunkt i noe alle kjenner fra før, og lage et skråblikk på det, kan det oppstå en formidlingsform som er veldig umiddelbar, og som kanskje kan forsere tre sekunders-vurderingen folk gjør i dag. Er dette noe jeg gidder å se nærmere på? Nei. Svisj. Klarer du å komme deg over den kneika, kan du imidlertid lure inn store ambisjoner.

– Noen vil kanskje reagere på at du henger ut enkeltpolitikere?

– Ja. Men politikere har selv laget seg en offentlig person. Da har jeg rett til å bruke den på min måte. Det er public domain, som gatekunst. Og det tror jeg både politikere og andre vet. Jeg ser på satire som en måte å være politisk på en litt kommersiell måte. Det blir spiselig fordi det «bare er på gøy».

– Tar det brodden av budskapet?

– Det kan ta brodden av uenigheten, slik at man faktisk kan skape en dialog om budskapet. Er vi virkelig SÅ uenige? Eller er det noe her som vi kan være enige om? I flyktningdebatten er det jo ingen som nødvendigvis har svaret. Men mange kvier seg for å snakke om det, fordi det er så definerende. Er du snill eller er du slem?

– Er dette en oppgave for kunsten i dine øyne?

– Det kan være det. Det snakkes mye om verdiskaping i sammenheng med kunst i dag. Jeg ble forvirret da den retorikken kom, for jeg tenkte intuitivt at det handlet om å skape gode verdier. Men det gjorde det ikke i den blåblå ideologien – det handlet om økonomi. Her kan vi som jobber med kunstproduksjon fylle begrepet med nytt innhold. Til sjuende og sist er gode, humanistiske verdier og samarbeid det viktigste vi kan lære neste generasjon.