Rett utenfor sentrum av Mo i Rana ligger Nasjonalbiblioteket. I annen etasje er vårt mål: Lydlaboratoriet. Der finner vi rekker av lydbånd i alle formater, det vrimler av kassetter, fonografruller, 78-plater, levende og døde formater av både digital og analog art. Alt er samlet inn med ett formål: All norsk musikk skal digitaliseres og tas vare på for ettertiden.

– Som man forstår, er dette en episk oppgave som aldri vil bli ferdig, fordi det stadig kommer til ny musikk. I tillegg finner vi stadig gamle opptak man ikke visste om, sier produksjonskoordinator Thomas Bårdsen.

Tusenvis av utgivelser

Mandatet til Nasjonalbiblioteket er å samle hele nasjonens musikalske arv. Det er et bevegelig mål, ettersom det hele tiden lages ny musikk. Ikke engang historien er konstant.

– Grovt sett regner vi med at det mellom 1900 og slutten av 50-tallet ble gitt ut cirka 15 000 utgivelser i Norge. Men det er bare et anslag. Det dukker innimellom opp selskap som ga ut ting og som gikk fort konkurs, sier lydtekniker Sigbert Fryxell, som har ansvaret for norske 78-plater.

Når vi ankommer, sitter han og jobber med en plate med svensk/norske sopranen Ellen Gulbranson, en av ekteparet Griegs favorittsangere. Platen er fra 1914 og sangen er den svenske salmen Om Dagen Vid Mitt Arbete. Den er den første av hennes åtte innspillinger for Pathé.

– Denne er litt spesiell, fordi den er spilt inn i Norge og er en såkalt Disque Pathé (klikk og hør lytteeksempel). Utseendet er som en klassisk 78-plate, men den spinner rundt i 90 omdreininger, og den spilles fra innerst til ytterst.

Norge holdt lenge på 78-plata, selv om den klassiske singelen og LP-plata hadde vunnet terreng i resten av verden. Men på andre områder var vi tidlig ute.

– Tyske AEG oppdaget teknologi som gjorde det mulig å spille inn musikk i høy kvalitet på lydbånd allerede under krigen. Her i landet fikk NRK bygd om en Magnetophone-spiller så tidlig som i 1947, og plateselskapet Nera spilte inn plater på denne. Hvis du har en utgivelse på Nera med bokstaven M gravert inn i platen, er denne spilt inn på lydbånd. Dessverre er de fleste lydbåndene ikke blitt tatt vare på, fordi man brukte de om igjen etter at plata var gitt ut, sier Thomas Bårdsen.

Ikke bare å trykke «play»

For at musikken skal kunne arkiveres for ettertiden, må den over i et digitalt format. Lydlaboratoriets oppgave er å digitalisere alle innspillinger som ikke er digitale – fra tidenes morgen. For å jobbe her kreves tålmodighet, kunnskap, bibliotekarsinnelag, teknisk innsikt og ikke minst grundighet.

Lydlaboratoriets første leder var pioneren Roger Arnhoff. Han hadde fartstid i studiobransjen helt fra 50-tallet og startet sitt eget studio, Roger Arnhoff Studio i 1962. Han brakte med seg mye kunnskap til Nasjonalbiblioteket.

Musikken som skal digitaliseres og katalogiseres dekker alle mulige innspillingsformater og en rekke undervarianter

– Det er ikke bare å sette et lydbånd på en spiller og trykke «play»! Hver produsent av spillere hadde sine særegenheter, og hvis du ikke tar hensyn til det, får du ikke en optimal avspilling, sier lydtekniker Rudi Pedersen.

Det er et detektivarbeid å finne ut av dette. Noen ganger står det skrevet ganske mye teknisk på eskene, andre ganger er det heller sparsomt med informasjon.

– Vi akkumulerer hele tiden ny viten, sier Bårdsen, og prøver å illustrere hvor komplisert dette kan være, dilemmaer man står i: Da man jobbet med lydbånd på 70- og 80-tallet, brukte man støyreduksjonsteknologi. De to ledende formatene het Dolby og DBX. Alle som har hatt kassettspiller husker at de kunne suse veldig mye, og Dolby og DBX skulle redusere susinga. Hvis du kalibrerer etter fabrikkens spesifikasjoner, så kan lyden oppleves underlig. Det kan være relatert til unøyaktigheter i datidens teknologi, men kan også være en bevisst lydfilosofi.

– Hvordan skal vi forholde oss til dette? Skal vi spille av kalibrert, eller skal vi gjøre det som vi mener låter riktig? For ordens skyld, gjør vi begge deler, sier Bårdsen.

Stadig nye tekniske utfordringer

I den lange mellomperioden da lydbåndet ikke lenger var industristandard, fram til i dag, hvor alt ligger på harddisker og servere, var DAT (Digital Audio Tape) det rådende, profesjonelle format. Rudi Pedersen viser oss en stabel med identiske DAT-spillere som NRK har overlatt til Nasjonalbiblioteket. Laboratoriet har også en mengde båndspillere lagret her. Slik har de nok spillere å «slakte» og plukke deler fra, slik at man hele tiden har et knippe som fungerer optimalt. Nye reservedeler er sjelden å få kjøpt.

– Bare det å ha spillere som fungerer optimalt, er en utfordring. Rent mekanisk kan du si at en DAT-spiller er som en videospiller. Alle som har hatt en VHS-spiller vet hva båndsalat er og det er det siste du vil ha, sier Pedersen.

Den første norske digitale innspilling er Bergen Domkantori (eksemplet er 30 sekunder langt på grunn av rettigheter) som framfører Bach under ledelse av Magnar Mangersnes. Det er tatt opp av Bergen Digital Studio, i november i 1981.

– De første digitale opptaksmaskinene fra Sony og Mitsubishi tok opp på bånd. Disse maskinene var det ikke mange av i landet, og det er en utfordring å holde de kompliserte maskinene gående, rent teknisk, sier Pedersen.

Baker lydbånd i ovn

Teknikerne her må hele tiden løse utfordringer for å klare å spille av lyd. Bårdsen forteller om den gangen det dukket opp et originalbånd med Pussycats-låtene Ebb Tide og Cadillac.

– De viste seg å være spilt inn på tre spor. For å få spilt det av, måtte vi modifisere en gammel Ampex-spiller. Slike utfordringen kommer hele tiden. Noen ganger er taper og fonografruller utsatt for muggangrep, 78-plater kan være knekt eller skadd og så videre. Enkelte lydbånd må bakes i ovn(!) for å fjerne fukt og «herde» båndene på nytt, sier Bårdsen.

Og det er ikke bare gamle, analoge formater som må tas vare på. Også relativt nye, digitale formater kan være en utfordring. På en hylle i Bårdsens kontor står det en firewire LaCie-harddisk. Den inneholder hele prosjektet for Frelsesarmeens juleplate i 2008.

– Det er allerede nå en utfordring å lese alle formater. Man skal ikke ha spesielt gamle prosjekter før det stiller krav til både maskinvare og operativsystem, sier han.

Lager fonografruller i dag

Men det er fortsatt de eldste formatene som skaper flest utfordringer. Fonografen ble oppfunnet av Edison i 1877, og opptak ble gjort på metallfolie festet på en rull. Eneste måten å digitalisere slike er ved hjelp av skanning som ikke berører folien. Dette er det kun et fåtall laboratorier som gjør i hele verden og Nasjonalbiblioteket har ikke slike fasiliteter. Metallfolien ble fort erstattet av forskjellige typer hard voks og skjellakk, og fonografen ble populær. Seinere ble den utkonkurrert av 78-platen.

– For å digitalisere fonografopptak har vi en spesialspiller med en pickup som leser av riller som går opp og ned, ikke sidelengs. Og det er ikke bare musikk vi tar vare på. Nansen brukte fonografen som en diktafon. Disse opptakene har vi tatt vare på, sier Bårdsen.

Noen ganger har man bare en såkalt kobbermatrise, som er selve originalen, og fra den må det slås en kopi for å få spilt den av. De siste fonografspillerne ble solgt i 1925. Imponerende nok er det mulig å få laget nye fonografruller.

– Det finnes altså en kar i Sheffield som lager nye fonograf-ruller. Han går klart i kategorien entusiast!

Hvis du skulle finne fonografruller på loftet, hva bør du gjøre?

Først og fremst: Ikke gjør noen forsøk på å spille de av selv, med mindre du vet godt hva du gjør. De kan være veldig sprø etter 100 års lagring. På selve rullen står det lite, men hvis du har forpakningen, kan det ligge ved en lapp som forteller hva som er innspilt.

Hvorvidt det du har i heimen er interessant for Nasjonalbiblioteket, er det vanskelig å si noe kategorisk om.

Produksjonskoordinator Bårdsen sier: – Hvis du finner et gammelt lydbånd og det inneholder din bestefars opptak av countrymusikk fra radio, så er har dette interesse mest for deg, men innimellom sitter folk på en gullgruve. Det kan være et hull i vår 78-plate samling, det kan være liveopptak med kjente og ukjente band, etcetera. Ta kontakt hvis du mener du har noe, men ikke send det til oss før vi vet mer om opptaket du besitter.

Litt innspillingshistorie med norske øyne

Det første opptaket som involverer nordmenn er trolig et opptak hvor Peder Larsen Dieseth synger en salme og som er spilt inn på Tivoli i Kristiania i 1879. Det eksisterer også opptak fra USA utført av ingeniøren Einar Rasmussen hvor man mistenker at stemmen du hører er Edisons. Men det siste er ikke musikkopptak.

Det eldste kommersielt utgitte opptak som er i Nasjonalbibliotekets besittelse er et opptak fra 1899 med Albert Arveschoug, Thorleif Allum og Adelheid Ott og ble utgitt av svenske Anders Skog fra Göteborg. Det skal visstnok finnes et som er eldre.

Lytteeksempel: Trolig det eldste lydopptaket som er utgitt i Norge