Beskjeden fra spesialistene til Lucas Lima var unison: Du kommer aldri til å danse igjen. Halvannet år seinere er han tilbake på scenen i en ledende rolle.

Han fikk en følelse av at noe var galt. Den topptrente danseren i Nasjonalballetten kjente en pulserende prikking i skulderen som spredte seg ned i venstre arm. I løpet av noen timer slutta armen å virke. Hang vissen og slapp langs kroppen hans. Smerten var uutholdelig.

– And I know what pain is, bedyrer han, etter å ha vært profesjonell danser i åtte år, med to skulderoperasjoner bak seg.

Den ene av dem har han nettopp trent seg opp fra, når han i 2016 er på prøver til Lightfoot og Leóns produksjon Sad Case. Seks måneder med fysioterapi og dedikert trening, flere timer om dagen med fysisk og mental jobbing, med ett mål for øye: Å komme tilbake på scenen.

Lucas blir kjørt til sykehuset. Legene tror han har et mentalt traume etter de to operasjonene han har vært igjennom. Men det viser seg å være langt alvorligere enn som så. En sentral nerve i skulderen er skadd. En svært sjelden tilstand. Som regel opptrer den hos mennesker som har vært i alvorlige bilulykker, nerven går i sjokk og slutter å respondere. I løpet av et par uker mister Lucas alle muskler og styrken i området rundt nerven. Skaden kan ses som et søkk i ryggen hans. Den vanligvis så muskuløse armen er syltynn.

– Jeg klarte ikke å gjøre dette, sier han og løfter en serviett fra bordet.

Fikk dødsdom som danser

Lucas går til spesialister fra Olympiatoppen, drar til London og New York for å få hjelp, men alle gir ham samme beskjed: Dette er en veldig alvorlig skade. Signalene fra nerven til hjernen er kutta. Kanskje om tre-fire år vil du være som et normalt menneske, du vil kunne løfte en flaske vann, men du vil aldri bli en danser igjen.

– I freaked out! Det er ikke mulig! Det må finnes en løsning. Spesielt etter alle skadene jeg har hatt. Det finnes alltid en løsning, en operasjon, en injeksjon, en medisin.

Det tar noen timer å bryte ned det han har brukt et liv på å bygge opp. Hele fortida passerer gjennom hodet, oppveksten i en fattig familie i São Paulo, stipendet han fikk for å studere ved The Royal Ballet School i London, de store rollene som solist i Nasjonalballetten i Oslo.

– Alt dette. Skal det ende sånn? You loose… You don’t know who you are.

Mørket omslutter Lucas. Han går inn i en depresjon. Bestemmer seg for å reise hjem til Brasil, sier opp leiligheten i Oslo, setter tingene sine på et lager.

– Jeg følte meg som en taper. Jeg kommer fra en veldig fattig familie, sender fortsatt penger til dem hver måned. Nå var jeg tilbake på rommet mitt i dette lille huset. Sjøl om jeg har et godt forhold til familien, følte jeg at jeg hadde mislyktes.

Å løfte en serviett

Til tross for at det er et nederlag å reise hjem, er det her han gjenvinner et svakt håp om å komme tilbake på scenen. I Brasil oppsøker han Clinica Reactive, et medisinsk senter som jobber med blant annet dansere. Her møter han et team som ikke er like kategorisk pessimistiske: «Det er mye vi kan gjøre for å stimulere nerven så den kan begynne å reagere igjen. Uavhengig av om du kommer tilbake som danser, trenger du armen din», er beskjeden fra spesialistene. Resepten er et spesialsydd treningsregime.

– Alexandre Busquim og Marina Calister på Clinica Reactive redda meg, sier Lucas.

På dette tidspunktet er armen helt ute av funksjon. Den første timen med fysioterapi går ut på å gripe rundt og løfte en serviett fra bordet.

– Når jeg snakker om det nå synes jeg det er rart at jeg hadde motivasjon til å gå dit hver morgen bare for å gjøre dette, sier han og løfter igjen servietten fra bordet i Operaens restaurant.

Åpna for plan b og c

I fire måneder trener han i tre timer hver dag på ørsmå bevegelser, så økes belastninga gradvis. Etter hvert kan han løfte vekter med venstrearmen. Tester av nerven viser at den fortsatt reagerer svært dårlig. Lucas bestemmer seg for ikke å bry seg om testene, men konsentrere seg om treninga av muskulaturen, som gir resultater. Parallelt begynner han å undervise på den gamle ballettskolen sin og koreografere for to store kompanier i São Paulo.

– Det åpna noen dører i hodet og hjertet mitt. Da jeg ikke kunne danse, måtte all lidenskapen komme til uttrykk på en annen måte. På grunn av alt dette ble jeg tilbudt en stilling ved Operaens ballettskole da jeg kom tilbake til Oslo. Jeg har også fått muligheten til å koreografere, forteller Lucas, som aldri har hatt noen plan b eller c for karrieren, eller tenkt på hva han skal gjøre når han går av med pensjon som 41-åring.

En langsom ferd mot scenen

Mannen som kommer svett og smilende ned fra Operaens øvre etasjer denne forsommerdagen i 2018, har ingen synlige tegn på en alvorlig skade.

Da han i fjor høst gikk inn på arbeidsplassen i Bjørvika etter å ha vært sjukmeldt i ett år, begynte han å gå på ballettklasser, jobba aleine med instruktør Svetlana Violeta Ballester Akimova, trente med fysioterapeut Stefán Baldvin Stefánsson, og fikk små oppgaver i Nøtteknekkeren som del av rehabiliteringa. Alle bevegelser måtte læres på nytt, innføres gradvis og forsiktig.

– Jeg kom langsomt tilbake, men uten håp. Tidligere hadde jeg gjort så mange hovedroller, og jeg elsker å danse! Aller mest elsker jeg å danse med en partner; pas de deux. Det å ha jenta foran seg, at hun føler seg komfortabel, fordi man er en god partner. Dette var også min inngang til de store rollene, prima ballerinaen ville danse med meg. Jeg følte at alt dette ble tatt fra meg, jeg kom tilbake og kunne ikke løfte, sier Lucas.

Det umulige comebacket

Men dagen da han igjen skal løfte en av sine kvinnelige kolleger er nærmere enn han aner. Det går ikke lenge før ballettsjef Ingrid Lorentzen kaller ham inn på kontoret. Hun vil at Lucas skal danse Lenskij, en av de ledende rollene i balletten Onegin, som skal settes opp i januar 2018. Han har gjort det før, og bestemmer seg for å bruke det som del av rehabiliteringa. I balletten skal han løfte for første gang siden skaden.

Når premieredagen kommer, står han på sidescenen, ser inn i scenelyset som snart skal treffe ham, og merker at nervene som alltid har vært kobla til stedet han står nå, er borte.

– Det eneste jeg kjente var at endelig! Vanligvis blir jeg veldig nervøs, bekymrer meg for teknikken, linjene. Vi dansere gjør det, trener i måneder for så å gå av scenen og tenke at vi ikke er gode nok. Men for å være ærlig, denne gangen kunne jeg ikke vente med å komme ut på scenen. Jeg gjorde det for meg sjøl, ikke for å bevise noe for noen, jeg ville bare gå ut der og nyte hvert sekund. Jeg ville ikke kaste det bort med å være nervøs eller kritisk. I belong here!

– Først og fremst er jeg stolt

Lucas har fortsatt dårlige dager, både mentalt og fysisk. Han trener halvannen time om dagen kun for å rehabilitere skulderen, i tillegg til all annen trening som følger med jobben som danser på toppnivå. Hvis han sluntrer unna en økt, kjenner han nummenheten komme snikende. Støtteapparatet har, i tillegg til Olympiatoppen og helseteamet som er tilknytta Nasjonalballetten, bestått av psykologen Britt Tajet-Foxell og psykiater Finn Skårderud. Noe av det Lucas har lært er å ta en dag av gangen, aldri se for langt fram og tillate seg å være sint og lei.

– Først og fremst er jeg stolt. Jeg pleier aldri å ta æren for noe. Men grunnen til at nerven er blitt bedre er at jeg ikke har slutta å trene. Folk sier at det er et mirakel, men det er det ikke. Nei, nei, nei! Dette er fordi jeg ikke har gitt meg. Selvsagt har jeg tvilt underveis, og igjen må jeg si at jeg er overraska over at jeg fortsatt har denne lidenskapen og styrken til å fortsette å trene og danse.

– Må tørre å vise skyggesiden

Lucas er opptatt av større åpenhet rundt skyggesidene av kunstnerlivet. I kjølvannet av et perfekt utført hopp på hovedscenen i Operaen, ligger mange stygge skader og beinhard trening.

– Det er viktig å dele disse historiene, sier Lucas.

Han har sjøl latt seg inspirere av bøker om kolleger som har kommet seg etter skader som har satt dem ut av spill over flere år.

– På scenen viser vi bare de gode tingene, hvordan det har gått til slutt. Når jeg har snakka med dansere om skaden min, kommer det fram at det er mange som har vært borte på grunn av skader. Man blir overraska, for folk snakker ikke om det. Jeg er ikke skamfull over dette, vi må dele, for da blir det lettere. Og det gjelder ikke bare dansere. Hvis vi lager en dokumentar om hver og en av oss, vil alle ha en historie å fortelle som vil inspirere meg eller gjøre inntrykk på meg. Det som skjer når man rammes av noe alvorlig er at man går fra å synes synd på seg sjøl til å isolere seg fra familie og venner, og det er faktisk farlig.

Kai Grinde Myrann har ekstra god grunn til å leve opp til idealet om at en dirigent skal snakke så lite som mulig.

Tala inte!» Dette predikerer den finske dirigentguruen Jorma Panula til sine studenter.

Foran Kringkastingsorkestret (KORK) står en ung mann. Kai Grinde Myrann veit han har god grunn til å følge oppfordringa fra Panula. Men likevel, helt uten ord kommer man seg ikke gjennom innstuderingsperioden av et nytt verk.

Kai pirker i detaljer i NRKs store studio, krever perfeksjon av musikerne i Helge Ibergs Songs from the planet of life, beveger seg gjennom partituret med naturlig autoritet. Men i tillegg til hans kyndige håndtering av orkesteret, er det noe annet man ikke kan unngå å legge merke til med Kai. Han stammer.

– Musikere er glade i å bruke pausene til å snakke om dirigenten, og det vil forundre meg om de ikke prater om at jeg stammer. Men som dirigent har jeg aldri fått negative reaksjoner fra musikere. Privat derimot, kan det se ut til at noen tror jeg er mentalt tilbakestående, er dum eller har tungt for det. Noen ganger går folk over på et annet språk når de snakker til meg. Derfor er det lurt å si ifra om at jeg stammer med en gang, så folk ikke sitter og lurer, forklarer Kai Grinde Myrann.

Lærte mye av å jobbe med teater

Han har hatt en kometkarriere som dirigent. Har ledet alle de profesjonelle symfoniorkestrene i Norge, vært assistentdirigent både i Bergen Filharmoniske Orkester og Stavanger Symfoniorkester, og vært engasjert i flere av militærkorpsene. Han er også kunstnerisk leder for samtidsmusikkensemblet Aksiom og dirigerer Ensemble Temporum, for å nevne noe. Stamminga har han levd med hele livet, men den har aldri hindra ham i å delta på aktiviteter som involverer å snakke foran en stor forsamling. Da han var yngre drev han med teater.

– Jeg lærte veldig mye om å takle stamminga der. Jeg tror at de fleste som stammer opplever at stamminga kan forsvinne helt når de går inn i en rolle. Det kan handle om å fordreie stemmen litt, eller gjøre seg til. Jeg tror det har å gjøre med at stamminga er så knytta til identiteten, meg som person. Når jeg viser hvem jeg er, følger ofte stamminga med, forteller Kai.

Han har gått hos logoped og kan, hvis han vil, la være å stamme. Men det innebærer også at han må være veldig kontrollert. Han mister for mye av seg sjøl til at han kan gjøre det hele tida.

– Som dirigent skal du skape deg en rolle, samtidig som du skal være deg sjøl, ellers mister du all troverdighet. I jobben med å finne min egen personlighet som dirigent prøvde jeg ganske hardt å finne en side av meg som også har den egenskapen at den ikke stammer, forteller Kai.

– Og det har gått ganske bra, legger han til.

Stammer mindre hvis autoriteten er høy

Han har rett i det. Det er ikke en stotrende og stammende Kai som står foran KORK eller ensemblet Aksiom. Stort sett flyter stemmen uanstrengt, før den en gang imellom snubler, hakker litt, før den flyter videre. Årsaken til at det går såpass bra, er ikke bare rollen han har skapt seg inn i.

– Det er et begrep jeg liker å bruke på det, som jeg har fra teaterverdenen; autoritet. Og det er ikke autoritet i offisiell forstand, men i det sosiale samspillet. Jeg opplever at jeg stammer mindre hvis jeg har høy autoritet. Dirigentrollen har automatisk veldig høy autoritet, slik orkesterinstitusjonen har utvikla seg gjennom flere hundre år. Det er nærmest en ryggmargsrefleks hos musikerne at den som står på podiet har rett, rangordninga er gitt. Så lenge jeg kan tro på den autoriteten som er gitt meg, hjelper det på stamminga. Hvis jeg skal unnskylde meg, snakke med en professor eller en berømt dirigent, blir det fort mer stamming.

Kai forteller at det finnes en del teknikker for å overmanne stamminga. Det handler om å snakke langsomt, artikulere tydelig – egenskaper som uansett er positive når man står foran en stor forsamling. Og så hjelper det å ha forberedt seg godt.

– Jo bedre forberedt jeg er, jo mer trygg er jeg i rollen. Jeg har nok et større insentiv enn mange andre for å stille veldig godt forberedt. Jeg begynner også lett å stamme hvis jeg blir skikkelig ivrig, hvis jeg for eksempel har veldig lyst til å få til en bestemt frasering. Det å vise engasjement og vilje uten å miste kontrollen over stamminga, er en utfordring, forteller Kai.

Men han har aldri sett på stamminga som en hindring.

– Den er ikke noe handikap man skal ta hensyn til. Jeg vil ikke være en sånn «på tross av»-type, understreker han.

Og bare en sjelden gang har stamminga ødelagt for ham som dirigent.

– Det hender at jeg stammer såpass mye på podiet at det går utover forståelsen mellom meg og musikerne. Det skjer ikke veldig ofte, men det skjer, sier han.

– Alle dirigenter har sine svakheter

Kai oppdaga at han hadde talent for å dirigere under komposisjonsstudiet på Norges musikkhøgskole. Komponering og dirigering har noen fellestrekk som appellerer til ham. Det handler om helheten. Han utdyper:

– Det jeg liker så godt ved orkesterklangen er at den er dehumanisert. Man kan ikke høre hvert enkelt menneske som bidrar, klangen er i rommet som en egen identitet, det abstrakte i musikken kommer ekstra tydelig fram.

Da han for alvor begynte å vurdere dirigent som yrke, var stamminga med i beslutningsprosessen. Ville den bli et problem for ham?

– Jeg forsto egentlig med en gang at det ikke kom til å bli noe stort problem, kanskje fordi jeg kjente til disse mekanismene. Men jeg snakka med lærerne mine om det. De sa at alle dirigenter har sine svakheter og ulemper. Noen kan ha en dårlig prøveteknikk, men være fantastisk inspirerende på en konsert. Andre kan ha en dårlig slagteknikk, men instruere veldig godt, og folk som knapt snakker engelsk reiser rundt i verden og får store resultater med få ord. Poenget er at de fleste orkestermusikere foretrekker når dirigenten snakker lite. Jeg har kanskje en ekstra god grunn for å leve opp til det.

Muskelsykdommen har styrt instrumentvalget til Alina Bjerkli. Hun starta på tverrfløyte. I dag spiller hun på iPhone.

Et vennlig fjes dukker opp på dataskjermen. Skype er på mange måter et passende møtested for intervjuet med Alina Bjerkli. Datamaskinen har vært et viktig verktøy i mange år, også musikalsk. Fra kjøkkenet i Tromsø forteller hun om den genetiske og medfødte muskeldystrofien, som ikke bare har gjort det vanskeligere å spille, men også å leve.

Alina mangler det proteinet som skal produsere muskelhinner rundt musklene. Musklene brytes ned, men bygges ikke opp igjen. Det finnes ingen behandling, og prognosene er usikre. Hun har dessuten en svært sjelden variant av en svært sjelden sykdom, to andre i verden har akkurat denne diagnosen. Vanligvis angriper sykdommen også hjertet, men ikke i Alinas tilfelle. Heldigvis. Lungekapasiteten blir riktignok dårligere med åra. Likevel starta hun å spille tverrfløyte i kulturskolen som åtte-niåring.

– Egentlig ville jeg spille fiolin, men det var så lang venteliste, så da ble det tverrfløyte, forteller Alina.

Lungekapasiteten og fingrene svikter

Alina får etter hvert Elin Skogdal som fløytelærer ved kulturskolen i Tromsø. Elin driver også SKUG-senteret, et ressurssenter for spesielt tilpassa musikkundervisning. Sammen planlegger de hvordan Alina skal kunne fortsette med musikk, sjøl om kroppen blir dårligere. I 2012-13 går hun over på elektronisk blåseinstrument, et instrument som er kobla til en datamaskin, men som håndteres som en fløyte.

– Overgangen til elektronisk blåseinstrument var en blanding av nødvendighet og interesse, forklarer Alina.

– Det begynte å bli tyngre å spille fløyte. Jeg ble svakere i hendene, det ble vanskeligere å holde klaffene tett og jeg fikk dårligere lungekapasitet.

Dårlig tilrettelagte konsertarenaer

Etter å ha prøvd seg på psykologistudiet, kommer Alina inn på Musikkonservatoriet i Tromsø med bryterstyrt datamaskin som hovedinstrument. Hun dropper ut etter tre år på faglærerstudiet. Det blir for tungt å fullføre. Men musikk er fortsatt en stor del av hverdagen. Hun spiller i bandet Flame Wheels som er tilknytta SKUG-senteret, og hun har en elev på kulturskolen i Tromsø. I dag bruker hun hovedsakelig telefonen til å spille, et lett tilgjengelig instrument som ikke krever så mye fysisk styrke.

– Har du noen gang vurdert å gi opp musikken på grunn av de fysiske utfordringene?

– Jeg tenker det før hver konsert, men det er fordi jeg har sceneskrekk, sier Alina og smiler.

Det er ikke nødvendigvis selve musikkutøvinga som er et problem, forklarer hun.

– Problemene oppstår når konserter blir lagt til steder som bare halvveis er tilrettelagt for rullestol, forteller Alina.

Hun er usikker på om hun hadde vært musiker på heltid, hvis fysikken hadde tillatt det, men er sikker på at hun hadde holdt på med musikk.

– Det er vanskelig å si hva musikken har betydd for meg, for den har alltid vært der. Men jeg veit jo at jeg klarte å vedlikeholde lungestyrken lengre fordi jeg spilte fløyte, så på den måten har den hatt en medisinsk virkning på meg.