Hun kaller den urframføringssyken – en epidemi blant orkesterinstitusjoner og festivaler, som kjennetegnes ved bestillingsverk som kun spilles én gang og aldri igjen.

– Det er en sensasjonssøken der ute, en bruk-og-kast-mentalitet, som sannsynligvis bunner i at det er lettere å lage og selge en historie om noe som er nytt. Orkestre med statlig støtte har et ansvar for å utvikle og investere i verk over tid, og må stole på at innholdet er like interessant som nyhetens interesse, sier komponist og plateprodusent Therese Birkelund Ulvo.

Hun er også kunstnerisk leder for Hardanger Musikkfest og Nordic Music Days 2019.

• Les også Therese Birkelund Ulvos innlegg: Kunst er noe annet enn laks

– Klassikerne har mange revisjoner bak seg

– En sliten problemstilling, sier Ulvo over en kaffekopp på Sentralen i Oslo.

Hun er midt i en hektisk Ultima-uke, der hun bidrar ikke bare med musikk og egen installasjon, men også i samtaler og debatter.

– Med røtter tilbake til 60-tallet, fortsetter hun.

Ulvo sikter til at orkestrene lenge har påstått at nye verk ikke er gode nok til å konkurrere med kanonen. Altfor lenge, ifølge komponisten.

– Det er ikke så rart at dét blir konklusjonen når man kun har én framførelse. Klassikerne har masse revisjoner bak seg før de ble standardrepertoar. Alle institusjoner, hele feltet, bør være interessert i å bygge opp vår tids repertoar, og ikke bare søke etter premierer. En slik satsing innebærer dessuten mindre risiko, og er en bedre utnyttelse av offentlige midler, mener Ulvo.

Hun hevder dessuten at kvaliteten på framføringa sannsynligvis blir bedre, hvis verket ikke er helt nytt.

• Les også: – Musikere må få betalt for å øve inn nye verk

– Et gap mellom det gamle og det nye

Temaet som Ulvo tar opp blir også diskutert under et dialogseminar i regi av Norsk kulturråd 19. september. Endringene i bestillingsverkstøtten, som trådte i kraft i forkant av søknadsfristen i juni, legger blant annet vekt på større sirkulasjon av nye verk. Komponistkollega Bente Leiknes Thorsen er en av innlederne under seminaret. Hun uttrykker bekymring for at føringa fra Kulturrådet kan bety at institusjoner, ensembler og festivaler unngår å ta risiko når de bestiller musikk, og velger komponister de anser som «safe».

Therese Birkelund Ulvo understreker at det er viktig at diskusjonen om bestillingsverk ikke ender med at det bestilles færre verk. Det er ikke her problemet ligger, mener hun.

– Kulturrådet har akkurat innført et insentiv som handler om at man ønsker at bestillinger skal komme fra mer enn ett orkester. Det er ment å ha en oppdragende effekt på institusjonene, men jeg er redd det kan gå utover komponistene. Jeg er bekymra for at co-produksjon fører til at det bestilles færre verk. Orkestrene har sine egne profiler og har behov for å gjøre egne valg, påpeker Ulvo.

Hun mener at det i noen få tilfeller er gode grunner til ikke å spille et verk flere ganger, men at regelen bør være å ta bestilte verk inn i repertoaret.

– Hvordan skal man ellers bygge opp en auditiv referanse hos publikum, hvis man ikke tør å repetere, spør Ulvo.

Hun mener også at standardverkene lider under at det er så lite sammenheng mellom fortid og nåtid på orkesterpodiet.

– De moderne verkene bør spilles sammen med det gamle repertoaret. I dag er det et gap mellom det nye og det gamle. Det er et stort problem for nålevende komponister, men det er kanskje et enda større problem for Brahms og Beethoven. De mister kontekst i den tida vi lever i.

Økt press på å skrive nytt

Institusjonenes søken etter det nye har hun kjent på kroppen som komponist.

– Bare på de 10-12 åra jeg har vært frilanser, har det vært et betydelig økt press på hvor mye man må skrive nytt for å kunne holde på, sier Ulvo.

Inntjeningsmulighetene til komponistene er heller ikke store, og bestillingsverkstøtten er – paradoksalt nok – en viktig inntektskilde.

– Hvor viktig er det for en komponists utvikling at verkene spilles flere ganger?

– Veldig viktig. Vi som jobber med å skrive den litt langsomme musikken, som veldig ofte nedtegnes i partitur, forholder oss til en lang tradisjon av lange tankerekker, som krever tid for å utvikles.