TEMA: #METOO – KONSEKVENSER FOR MUSIKKLIVET

Denne historien starter med en epost. Ingen store fakter, ingen følelsesutbrudd, kun en knapp redegjørelse om en professor, og én setning som roper etter redaksjonens oppmerksomhet: «Vi som er varslerne er bekymret for at problemet skal forflytte seg til andre steder i landet, ettersom hele saken har gått sin gang utenfor offentligheten.»

Mye av #metoo-komplekset ligger fortsatt i mørket, men eposten blir en slags rettesnor for hvor vi skal sette søkelyset. Den leder oss til hva som skjer etterpå – konsekvensene av seksuell trakassering og maktmisbruk. Konsekvenser for varslerne, for dem det blir varsla mot, for institusjonene og musikklivet som helhet. For hva skjer når ingen veit? Når tausheten – selve næringsgrunnlaget for enhver manipulerende atferd – føres videre?

– En maktutøvelse studentene skulle vært spart for

Universitetet i Stavanger (UiS) har fått testa ut om de har en tilfredsstillende alarmberedskap i saker om seksuell trakassering og maktmisbruk. Langeland-saken er kjent for de fleste, i tillegg har institusjonen hatt to varslersaker på musikkutdanninga. Den første ble meldt inn av 13 tidligere studenter for rundt ett år siden, og gjaldt en professor. Rektor Marit Boyesen forteller om varselet som havna på hennes bord:

– Vi har tidligere hatt mindre saker, bekymringsmeldinger, som har vært løst på stedet, ved at nærmeste leder har tatt en samtale med den varselet gjelder. Men saker av den karakter vi har hatt etter #metoo, har vi ikke opplevd før, forteller Boyesen og utdyper:

– De to sakene på Fakultet for utøvende kunstfag har vært alvorlige. Det står flere varslere bak, og det ser ut til å være et mønster i atferden som har pågått over tid. Ut fra det varslerne beskriver, er det ikke snakk om overgrep eller politisaker, men vi ser på handlingsmønsteret som alvorlig. Det er snakk om en maktutøvelse som vi skulle ønske studentene våre var spart for, sier rektoren.

Sa opp stillingen før sakene var avslutta

Alvorlighetsgraden er ikke det eneste disse to sakene har til felles. Utfallet er også likt: Begge de ansatte sa opp sin stilling før de hadde lagt fram sin versjon. Universitetsledelsen har derfor bare varslernes ord for hva som har skjedd. Konsekvensene for dem varslene gjelder, kjenner vi ikke, utover at de ikke lenger jobber ved Universitetet i Stavanger. Musikkultur har vært i kontakt med professoren som var den første til å si opp, men han ønsker ikke å uttale seg i denne saken.

Rektor Marit Boyesen understreker viktigheten av at begge parter får legge fram sin virkelighetsbeskrivelse og -forståelse. Det er ikke bare viktig, men også lovpålagt. Hun erkjenner at de etiske dilemmaene hoper seg opp i kjølvannet av en varslersak som reelt sett ikke er avslutta.

– Dette har vi tenkt mye på med de erfaringene vi har nå. Det som iallfall er sikkert er at det er fornuftig at institusjoner som skal ansette sjekker referanser, sier Boyesen.

Hun har ikke problemer med å være åpen om varslersakene til arbeidsgivere som ringer og spør, men synes det er problematisk å sjøl ta initiativet til å kontakte mulige berørte parter.

– Det er naturlig å ta opp dette med samarbeidende institusjoner, men å melde fra til andre på generell basis, synes jeg er vanskelig. Og så er det viktig at folk har muligheten til å gjøre opp for seg og leve videre, at det ikke blir et livsvarig stempel. Jeg tror man må stå i alvoret, ha en åpenhet og være tydelig på hvordan man tenker framover i forhold til den atferden man har hatt, sier Boyesen.

Hun mener det må en kulturendring til.

– Det er viktig at problemstillingen løftes fram. Heldigvis er det ikke mange som oppfører seg upassende, men de få kan ødelegge for veldig mange.

Personer med makt på flere arenaer

Musikkultur kjenner til fire alvorlige varslersaker i norsk musikkutdanning. To i Stavanger, der begge har sagt opp stillingene sine, én ved NMH som ligger tilbake i tid, og én ved NTNU som ennå ikke er avslutta. Disse sakene involverer personer som har og har hatt sentrale roller i musikklivet regionalt og delvis nasjonalt. De har hatt anledning til å utøve makt på flere arenaer, og har hatt betydelig innflytelse over unge musikeres karrierer.

Advarte studenter mot tidligere professor

– Disse sakene har en juridisk og en moralsk side, påpeker Peter Tornquist, rektor ved Norges musikkhøgskole (NMH).

Reint etisk står vernet av unge studenter i noen tilfeller sterkere enn personvernet til den som har hatt en grov upassende atferd, mener han.

Musikkhøgskolen har vært involvert i den mest omtalte og hittil mest alvorlige varslersaken etter #metoo på musikkfeltet. Den handler om en svensk operasanger og tidligere professor ved NMH, som også underviste på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm.

– Hadde han fortsatt vært ansatt i dag, ville han blitt anmeldt og sagt opp på dagen, sier Tornquist.

Han forteller at han personlig har følt et ansvar for å si sannheten om denne saken. Det har resultert i at han blant annet har advart studenter ved NMH mot å dra på kurs der vedkommende underviser.

– Vi veit at alle veit, men det er også en yngre generasjon studenter som ikke veit, påpeker Tornquist.

Ifølge rektoren er det utafor utdanningsinstitusjonen at de fleste trakasseringssakene utspiller seg.

– Det er ikke uvanlig at en mannlig lærer møter sin kvinnelige student ute i praksislivet, på orkesterturneer, sommerkurs og festivaler. Asymmetrien i maktforhold er fortsatt der, men den oppfattes ikke som like farlig. Dette er en problemstilling studentene har vært veldig opptatt av å få fram, sier Tornquist.

Hans erfaring er at studentene sjelden ønsker at noen skal miste jobben som følge av upassende oppførsel.

– De vil bare ha en slutt på atferden, de vil si ifra om det de opplever som ekkelt.

• Les om hvilke tiltak utdanningene, ensemblene og kursene har gjort i kjølvannet av #metoo.

Ønsker unnskyldning fra Trondheimsolistene

De mest sårbare arenaene er altså ikke utdanningene, men ensembler, festivaler og kurs, der studenter og unge uetablerte musikere møter erfarne utøvere. Én slik arena finner vi i Trondheim. Musikkultur har fått tilgang til et brev som er sendt Trondheimsolistene fra flere varslere som mener at håndteringen av varsler om seksuell trakassering og maktmisbruk ikke er blitt tatt på alvor de siste 15 åra. Varslerne ber om en unnskyldning fra ensemblet. For ordens skyld: Musikkultur kjenner identiteten til flere av varslerne.

Daglig leder i Trondheimsolistene, Steinar Larsen, ønsker ikke å kommentere konkrete saker. Spesielt er det viktig å utøve aktsomhet der varslerne sjøl ønsker å være anonyme, påpeker han. På generelt grunnlag sier han dette om hvordan Trondheimsolistene har jobba med #metoo-saker:

– Vi har gått grundig gjennom historiske saker, og mener vi har fulgt opp på en seriøs og grundig måte. Vi har også hatt et eksternt byrå til å se på sakene. De konkluderer med at vi har håndtert dem på en tilstrekkelig måte. Det er betryggende. Men vi sier samtidig at vi alltid kan bli bedre, sier Larsen.

Han forteller at Trondheimsolistene har hatt noen få varsler og bekymringsmeldinger. I enkelte tilfeller har den utsatte ikke ønska å levere en offisiell klage.

– Det vi har gjort da, er at vi på eget initiativ har tatt en samtale med den varselet gjelder, forteller Larsen.

Én av konsekvensene av #metoo-kampanjen er at ensemblet har utarbeida nye varslingsrutiner i samarbeid med styret og musikere.

Musikkultur har også vært i kontakt med et annet ensemble, der en av dem det er blitt varsla om i Stavanger står sentralt. Vi har spurt hvordan ensemblet forsikrer seg mot at vedkommende er involvert i saker om seksuell trakassering i ensemblets regi.

– Vi har hatt grundige samtaler med vedkommende om hva sakene gjelder og på hvilket nivå. Vi tar dette på alvor og har fått forsikringer fra ham om at det ikke er noe som kan skje i vår regi, sier daglig leder i ensemblet.

Han forteller at det ikke er kommet noen varsler til dem. Ensemblet har ikke vært i kontakt med noen av varslerne ved UiS, eller med universitetsledelsen.

Langvarige og alvorlige konsekvenser for de utsatte

De alvorlige varslersakene, som dreier seg om trakassering og maktutøvelse over tid, kan få store konsekvenser for livene til dem som rammes. En varsler som ønsker å være anonym, forteller til Musikkultur om konsekvensene av trakasseringen hun opplevde fra en lærer i studietida:

«Jeg var ikke i stand til å sette de grensene jeg egentlig følte for. Jeg var redd for konsekvensene, både for studiene og min yrkesmessige framtid, dersom jeg kom på kant med ham. Han var en mektig skikkelse både ved universitetet og i musikklivet.»

Ifølge varsleren favoriserte læreren henne åpenlyst, blant annet ved å gi henne flere timer enn hun hadde krav på, mens andre studenter ikke fikk de timene de skulle. Dette førte til rykter, misnøye og baksnakking blant medstudenter.

«Han sendte tydelige nonverbale signaler, kommenterte klærne mine, ga meg gaver, små kort/brev, etcetera. I tillegg ringte han ofte, og sendte meldinger fulle av komplimenter og annet upassende innhold. I sosiale settinger, som oftest i forbindelse med konserter, kunne han for eksempel stryke meg over ryggen, gi meg nakkemassasje, ta meg på fanget, og lignende.»

Varsleren forteller at hun gikk inn i en dyp depresjon, fikk angst, var preget av skam og skyldfølelse. På grunn av ryktene som fulgte med lærerens oppførsel, trodde hun også at miljøet dømte henne, med det resultat at hun isolerte seg fullstendig.

«Jeg mista etter hvert troen på at jeg skulle greie å komme meg ut av det, og situasjonen var uutholdelig mørk. Det var ikke det at jeg ikke ønska å leve, det var mer et behov for å slippe å ha det så vondt. Jeg følte at jeg hadde begått en fatal feil, og at det beste var å avslutte alt.»

Det falt henne aldri inn at læreren var skyld i situasjonen hun var kommet i.

«Jeg tenkte i stedet at jeg burde ha greid å håndtere det bedre. Da jeg åpna meg, opplevde jeg til min overraskelse en enorm forståelse og støtte fra miljøet rundt meg. Jeg sykmeldte meg og gikk totalt i bakken. Det tok mange år med behandling for stadige depresjoner før jeg kunne si at jeg hadde kommet meg videre. Studietida ble fullstendig ødelagt. Det ble meldt fra til skolen, men det fikk ingen konsekvenser for læreren.»

• Les Live Maria Roggens innlegg om #metoo-kampanjen

Overgrep i kulturskolen

I sin mest alvorlige form handler #metoo-sakene om straffbare, seksuelle overgrep. Pianisten Jan Gunnar Sørbø har vært åpen i flere medier om de seksuelle overgrepene han ble utsatt for som barn, utført av en kulturskolerektor i Rennesøy. Overgrepene pågikk i åtte år, fra Sørbø var 13, men foregikk ikke i selve undervisningssituasjonen. Han anmeldte rektoren, som i 2013 ble dømt til to år og fire måneders fengsel. Han fikk også forbud mot å arbeide med barn på livstid. Jan Gunnar Sørbø understreker viktigheten av å si ifra om krenkelser, sjøl om det er vanskelig.

– Apropos konsekvenser – det kan være avgjørende for overgrepsutsatte å fortelle om sine erfaringer til noen de stoler på. Seinvirkningene av overgrep blir ofte mer omfattende og dyptgripende jo lengre tid det går før man bryter tausheten, sier Sørbø.

Hemmeligheten har vært vel så tung å bære som selve overgrepene, forteller han.

– Krenkelsene og overgrepene er ille i seg sjøl. Men for meg var det egentlig verre at jeg ikke kunne si det til noen, og sekundært at jeg ikke ble tatt på alvor av mine nærmeste da jeg først begynte å snakke. Det har i ettertid vært en vel så stor påkjenning som selve overgrepssaken.

I dag ser pianisten i det store og hele lysere på livet. Han underviser på NMH, skal debutere som pianist ved Syddanske musikkonservatorium i Odense i desember, og har doktorgrad både i klaverpraksis og medisin.

– Ta knekken på hemmeligheten overgrepene er basert på

Mennesker er forskjellige, også når det kommer til hva vi opplever som krenkende og hvordan krenkelsene preger oss. Sørbø peker på krenkelsens subjektive karakter.

– Voldtekt med fysisk inntrenging gir ikke nødvendigvis sterkere seinvirkninger enn berøring. Dette har med kontekst og relasjon å gjøre, og her er lærer-elev-forholdet sentralt. Virkningen av overgrep kan forsterkes hvis maktubalansen og graden av avhengighet er stor. Hvis du underviser ambisiøse studenter i hovedinstrument på høyskolenivå, er disse avhengige av læreren for å komme noen vei. Da er maktskeivheten spesielt stor og potensialet for traumatisering antakelig større.

Han reflekterer ofte over sin egen framtoning overfor studentene. Likevel er han mer usikker på hvordan man i framtida kan unngå at elever i kulturskolen skal gjennomgå det samme som han har gjort.

– Enkeltundervisning er en arena som kan være utsatt, sier han, og ser mot de store vindusflatene i undervisningsrommet på Musikkhøgskolen.

– Her er det store vinduer. Det er gunstig, fordi folk kan se inn. Men det er klart at slik som disse rommene ellers er bygd – lydtette og med doble dører, det skaper en isolasjon. Det er nokså gjennomgående for seksuelle overgrep at de foregår i isolasjon fra omverdenen. Offeret må være isolert fra potensielle hjelpere, poengterer Sørbø.

Hvis man skal forsikre seg om at et overgrep ikke skjer i en undervisningssituasjon, kan løsninga være å ha en påhører til stede. Dette er også en sikkerhet for den som underviser, hvis hun eller han blir anklaget.

– Det handler om å ta knekken på den hemmeligheten overgrepet er basert på, sier pianisten.

Samtidig framhever han viktigheten av at lærere får kunnskap om overgrep og seinvirkninger, og at barn lærer grensesetting. Kulturskolene bør praktisere nulltoleranse når det gjelder overgrep, understreker Sørbø.

– Hvorfor har du sjøl valgt å ikke være taus om dine opplevelser?

Han tenker seg om.

– Den gangen jeg anmeldte tenkte jeg nok først og fremst på å forhindre nye overgrep. Dessuten skal en ikke kunne forgripe seg på barn og slippe unna med det. Nå tenker jeg at åpenheten handler mer om meg sjøl. Den har blant annet å gjøre med at jeg ikke føler meg hørt av min nærmeste familie. Jeg har hatt et behov for å nå ut; jeg må få fortalt denne historien. Samtidig er det mange med lignende erfaringer som ikke har samme mulighet til å fortelle. Jeg har ofte kreftene og ressursene, og det er viktig å bidra til feltet. Livet mitt er blitt mye bedre etter at jeg tok oppgjøret. Livskvaliteten er bedre. Jeg hadde ikke noe liv før. Det er ikke alltid bare enkelt nå heller, men jeg har langt mer å glede meg over.

• Les også: Psykolog mener at begge parter må tilbys hjelp

Har du innspill til denne saken, eller andre tips om temaet? Ta kontakt med journalist Marte Bjerke: 99 53 22 24. Epost: marte@musikkultur.no