Jeg sitter i en leilighet i Firenze og skal begynne den lange prosessen med å lage et nytt album. Skrive tekst og musikk til noe som skal spilles inn, og til slutt skal det utgis. Jeg har begynt å få en viss erfaring på området, det blir mitt tredje album i eget navn, likevel står jeg overfor de samme utfordringene nå som tidligere. Hva skal jeg skrive om? Har jeg noe å fortelle? Klarer jeg å pushe meg videre musikalsk? Klarer jeg å være tro mot det jeg synes er fint? Og klarer jeg å stå i den ensomheten jeg kjenner så godt til, som jeg både elsker og hater så intenst?

Jeg prøver å strukturere dagen. Første timen: Skrive tekst. Gjerne for hånd. «Bruk blyant 2B», sa noen til meg, «den er diggest». Jeg har ikke merket så veldig forskjell på inspirasjonen fra de andre blyantene mine, må jeg innrømme. Andre timen: Skrive musikk. Prøve å godta det som kommer ved første tone. Mye er dårlig. Noe er bra. Scrolle scrolle på Facebook, én time? Sikkert.

Jeg kan bli inspirert helt plutselig. Plutselig får jeg en idé. Når jeg går på gata. Eller om natta, når jeg ligger og lytter til om datteren min har falt til ro, kan det plutselig komme noe bra. Det kan jeg skrive om. Så må jeg skrive inn ideen på telefonen, det skarpe lyset treffer trøtt ansikt, da tar det noen ganger enda lengre tid å sovne. Men jeg vet at ideen blir borte dagen etter om jeg ikke noterer den ned. Så blir jeg liggende våken og drodle rundt setninger. Skal det rime? Er rim teit? Nei, rim er bra. Mange synes at rim er teit. Men jeg synes rim er bra. Eller synes jeg det? Noen ganger har jeg prøvd å skrive på kvelden. Tenne lys og skape stemning. Har egentlig ikke hjulpet meg noen ting. Nei, jeg må gå på rommet hver dag. Kontortid. Jeg jobber best på morgenen. Om jeg har sovet godt. Fram til 14 er den beste tiden. 

Inspirasjonen kommer også over tid. På et vis er systematisk arbeid den beste forutsetningen for inspirasjonen. Systematisk arbeid gir meg tid til å leke med ideene. Hvordan gjør de andre det? Nei, ikke tenk på det. Fokuser på ditt eget. Ikke tenk på hvordan andre gjør det.

Jeg har brukt forferdelig mye tid på å tenke på hvordan andre gjør det. Har lurt på hvordan de har kommet fram til sånn og sånn, som låter så bra, så enkelt, men likevel så innmari bra. Jeg innså at det gjorde det vanskelig å jobbe. Jo mer jeg prøvde å finne inspirasjon hos andre, jo vanskeligere ble det å holde fokus på mitt eget. Så det har jeg satt som mål denne gangen. Prøv å fokusere på mine egne greier. Lytt til musikk som gir meg kick, men ikke prøv å lage noe som andre lager. Prøv å unngå for store forventninger om hvor det skal ende. Det har man veldig liten kontroll over uansett.

Noen ganger går timene fort. Jeg holder på, glemmer å spise, koser meg med oppgaven jeg selv har gitt meg, bobler over av ideer og føler meg lett når jeg er ferdig for dagen. Jeg tenker ikke så mye over ensomheten, for gleden ved å holde på har liksom føltes nok. Men så kommer dagene der timene ikke går fort. Der jeg sitter og stirrer ned i piano eller tekstblokka og nærmest presser ut noe som jeg vet at det ikke er vits å bruke tid på. De dagene kan være ganske kjipe.

Å være i en kunstnerisk prosess er deilig og frustrerende på en gang. Å finne på noe er noen ganger lett og noen ganger vanskelig. Å sitte time etter time alene, å bære på en idé gjør at man i teorien aldri har fri. Det bobler bak der, til enhver tid. Jeg merker det allerede nå. Når jeg sitter på kvelden på en varm terrasse i Firenze. Når man egentlig trenger å koble av, ha fri, da får man behov for å høre på dagens arbeid. Spiller det for mannen min, kanskje han har noen innspill? Og så sitter vi og snakker om løst og fast, men egentlig tenker jeg mest på den sangen jeg nettopp spilte for ham. Var den egentlig så bra som jeg trodde tidligere i dag?

Vurderingen. Inspirasjonens største fiende. Man kan ikke vurdere for tidlig. Dessverre har jeg laget to plater der jeg vurderte og vurderte til jeg ble helt søvnløs. Det ble to lange og slitsomme prosesser. Resultatet ble bra, men jeg hadde det kjipt i store deler av arbeidsperioden. Så her i Firenze har jeg satt meg enda et mål. Ikke vurdere. Bare la det flyte. Og jeg har ingen plan om å bli ferdig med noe som helst mens jeg er her. Vurderingen kan jeg ta i neste runde. Men akkurat nå må jeg la det flyte. Motstand er bra. Det kan ikke være lett hele tiden. Men for mye motstand ødelegger i starten. Motstanden kan komme i runde to.

Da jeg gikk på jazzlinja brukte jeg mange år på å få sangteknikken min på plass. Samme har det vært med låtskriving. Mine beste låter ligger foran meg. Og min kreative hjerne jobber best i maratontempo. Ikke i spurt. Og derfor trives jeg godt alene når jeg skriver. Jeg kan bestemme mitt eget tempo. Og her blir ensomheten fin. Jeg oppsøker den. Trives der i ensomheten, selv om den også gjør meg gal. Så biter jeg tennene sammen, i de lange prosessene der jeg aldri får fri.

Ine Hoem er vokalist og låtskriver