Dette portrettet ble først publisert i Musikkultur nr. 6-2011.

Klarinetten hyler, fiolinen hveser, det rasler i strenger og albuen pløyer seg vei over tangentene. Slik høres Chopin ut når Nils Henrik Asheim tar styringen ved tangentene.

Før han går over den røde løperen for å ta imot Spellemannprisen, drøyer vi på vorspielet. Her er så god sushi og scampi, dessuten mange kjendiser å se på, kledd i sølv og oransjemønstrede dresser. Midt i dette mingler Nils Henrik, organisten, pianisten, komponisten, som lager musikk uten de høye salgstall, som ikke krever den store oppmerksomheten. Kledd i diskré hvit skjorte, men dristig nok til å skrive om på Chopins masurkaer. Med utgivelsen Mazurka – remaking Chopin har Nils Henrik varslet en ny besettelse med klassisk repertoar. Å skrive videre på klassikerne. Chopin denne gangen, Grieg neste, dessuten har han fire-fem oppfølgere i hodet.

Fra før har han infiltrert Musevisa i et Bach-orgelstykke, han har komposisjoner over Mikkel rev og Bæ bæ lille lam på rullebladet, og er viden kjent for sine improvisasjoner.

– Hvorfor denne trangen til å gjøre om på allerede flott musikk, er det ikke litt frekt egentlig?

– Jeg liker å si at jeg tror Chopin ville likt det. Vi pakker det samme ut som han har pakket inn. Men det er jo ekstremt det jeg har gjort, det er klart dette er helligbrøde. Chopin-innspillingen er et ærlig statement for noe jeg virkelig tror på. Klassisk interpretasjon er for strengt, for i sin tid ble musikken neppe spilt som en skrivemaskin. Grammofonen har dessuten ført med seg en perfeksjonistkultur som ikke bare er av det gode. Det har skygget for at musikk må ha et budskap.

Utskjelt og hyllet

Sist jeg så Nils Henrik Asheim, for mer enn ti år siden, sto han midt på kirkegulvet i domkirken i Oslo og tok imot skjennepreken fra en som ikke likte det han hadde komponert.

Oslo domkor øver på verket Salmenes bok, det er glissandoer, kvarttoner, krevende intervallsprang, mye detaljarbeid uten at hver og en helt hører hva komponisten har tenkt. Og like brutalt som en av klusterklangene, reiser tenoren seg og forlater øvelsen i sinne.

– Det er heldigvis ikke hverdagslig å oppleve. Ikke nå lenger. Det var mer vanlig før da ny musikk var en særhet. Men jeg innrømmer at jeg jakter på å bli forstått. Og ja, spellemannpris er å bli forstått, sier Nils Henrik i mylderet av artister.

Men han sier at han ikke tenker for mye på virkningen av det han gjør. Da ender man opp med musikk for terapisituasjoner, påstår han.

– Jeg forstår at folk vil ha musikk til avslapning, underholdning og konsum. Men det er der min musikk ikke passer så godt inn, sier han.

Ingen sier noe. Det er mye bråk rundt oss, høyttalerbeskjeder, musikk og prat. Men så:

– Med ny musikk kan man våge å være litt nærmere livet slik det er nå. Hvis jeg skal lete etter et grunntrekk i produksjonen min, så må det være det, at det jeg skriver er uttrykk for hvordan jeg ser på livet: Å ville noe, men samtidig være åpen for det som kommer. Jeg blir veldig skeptisk når jeg hører noen si at noe er vakker musikk. Livet har to sider. Også masurkaene til Chopin er vakre, men har samtidig en spiss som gnager.

Pianomani

Hjemme i Stavanger sitter han daglig ved pianoet. Han har mye musikkbagasje i hodet, og de som kjenner ham sier han kan spille litt av alle Beethoven-symfoniene hvis de ber ham om det. Han har Schubert-perioder, Brahms-perioder, og i en Chopin-periode var det at den polske komponistens masurkaer fikk liv under Nils Henriks hender. Dag etter dag gjennom et år dukket de opp på hans piano. Musikken begynte å røre på seg, små detaljer forstørret seg, rev seg løs. Han ba Gjertruds sigøynerorkester spille med ham og arrangere på deres spontane måte, mens han skrev ned.

– Noen synes det er ulogisk at jeg driver og spiller så mye klassisk piano samtidig med en komponistkarriere. Men jeg er uhelbredelig klassisk i hjertet, og tilbringer mye tid i musikkhistorien. Det er den tradisjonen jeg kommer fra, sier han om instrumentet han begynte å spille ni år gammel i Genève.

Hans far, professor i teologi ved Menighetsfakultetet, er i Nils Henriks barndom ansatt i Det lutherske verdensforbund, og familien bor i Sveits.

Det er ikke så mye musikk i livet hans her, men disiplin, fransk høflighet og systematisk læring i fransk skole. I byen snubler gutten stadig over romerske søyler og kulturskatter, og hjemmet er preget av diskusjon, historiefortelling, uforstyrret lek og høytlesning fra klassisk litteratur. Oppveksten i Genève har selvfølgelig betydd noe, fransk kultur har gitt ham idealer, gjør ham kritisk og kravstor på egne vegne. Nils Henrik mener dette er en av grunnene til at han ikke bare spyr ut komposisjoner, men også dyrker improvisasjon.

– Denne kritiske evnen gjør at jeg ikke har en lett vei til å skrive. Ting kan jo alltid være annerledes, gjøres på annen måte. Det er derfor jeg også liker å sitte ved instrumentet selv, for da kan jeg forandre underveis, sier han.

– Å komponere videre på masurkaene, handler det om å gjøre det mer perfekt?

– Tvert imot. Masurkaene har en avslutning som er åpen, så jeg følte at her var det lov å dikte videre. Det er melodier og motiv Chopin ikke bryr seg om å fullføre, men for eksempel bare gjentar i annen tonehøyde for deretter å skape et brudd. Chopin selv spilte masurkaene improvisatorisk, fort en dag og kanskje langsomt dagen etter. Fra norsk springar vet vi også at 3/4-dels rytmen ikke er jevn, det er noe interessant med den, man får lov å hale og dra, og likevel går den opp i en struktur.

Improvisasjonskunst

Som organist har Nils Henrik erfart at det i noen situasjoner er greit å ikke måtte finne fram en note, men heller kunne sette seg ned og improvisere. Da han var vikarorganist i 15-årsalderen, spilte han alle koraler og forspill uten noter. Han mener menigheten må ha hørt mange corny harmoniseringer med vel sterke musikalske intensjoner. Dette gjenoppsto i moderne form 20 år seinere med Engleskyts, en orgelimprovisasjons-CD med sangeren Anne-Lise Berntsen.

– Med henne gikk jeg løs på en salme uten noter, hadde en vag plan første gang, men det ble begynnelsen på noe nytt, i dynamikken i å improvisere sammen. Utfordringen er å finne kombinasjonen av å lytte på helheten og være uavhengig og egenrådig. Enten blir man en villstyring uten retning og det blir uinteressant etter tre sekunder, eller så venter man på hverandre, og det blir forutsigbart og kjedelig. Man må finne mellomlinjen.

– Er det riktig at Beethoven har lært deg noe om impro­visasjon?

– Det er noe med grenseløsheten hos Beethoven. Han kommer med utbrudd som er «bad taste», han har for eksempel en altfor lang avslutning i den femte symfonien. Det er som han vil ut av buret. Jo, han har nok lært meg noe om å være uavhengig i forhold til vedtatte strukturer.

Komiker og intellektuell

En intellektuell, en dannet europeer, men også en mann av mange påfunn. Lørdag, nøyaktig en uke etter Spellemannprisen, er det Nils Henrik som lager show. Foran et ungt publikum har han bestemt seg for å holde sitt eget VM, i Chopins minuttvals: Nå sitter han som en stand-up-komiker på pianokrakken i Oslo Konserthus’ lille sal. Han har dratt på seg en skilue i rødt, hvitt og blått, flagget har han stukket i baklomma. Klarinettist Georg Reiss står med stoppeklokka ved pianoet, Nils Henrik sitter ved startstreken. Han er franskmannen som sauser seg inn i klangene, tyskeren som spiller med militær presisjon, og nordmannen som er så hurtig at han når målstreken lenge før det er gått et minutt, mens den stakkars svensken med feilsmurte ski ikke engang kommer seg ut av første takt.

– Den lekne siden, det er en lufteluke for alt det seriøse jeg gjør, og så liker jeg å snu og vende på ting. Når jeg får sånne ideer, er det rett og slett vanskelig å la være, medgir han.

– Var det dét som skjedde da du averterte etter pianoer for så å knuse dem med slegge på Tou scene i Stavanger?

– Altså, da jeg gikk løs var instrumentene allerede konvertert til noe annet. Dette var noen dråg fra tidlig 1900-tall, som var spillbare, men som hadde utspilt sin rolle.

Litt forklaring trengs: Sammen med Reinhold Friedl lagde Nils Henrik en pianoinstallasjon på den eksperimentelle scenen. Avisannonsen brakte dem fem pianoer som en lastebil hentet til Tou. Først ble de plassert på et tak og traktert av små elektriske motorer. Deretter sto de ute i vær og vind. Noen måneder senere ble de hengt opp til tørk i taket, før Nils Henrik sammen med andre kunstnere tok vekk alle tangenter, og skrudde rammene med strenger opp på veggen som pianofossiler.

– Om det var nok et påfunn fra meg eller om det hadde en dyp mening? Jeg tror du skal spørre en psykolog om det, men for oss var det opplagt å gå løs med slegge.

Så hans begavelse

Det var aldri aktuelt for Nils Henrik å bli menighetsorganist på livstid, selv om han studerte kirkemusikk. Det var komposisjon som var den store lidenskapen.

– Jeg har alltid komponert. Små satser i alle slags stilarter. Spilte jeg en menuett, ja, da måtte jeg jo også skrive en menuett, sånn var det. Noen så vel at jeg burde komme meg til en lærer. Selv la jeg ingen planer for livet, jeg hadde bare dype interesser.

Timene hos Olav Anton Thommessen var for 12-åringen som en «stream of consciousness», Olav Anton spilte rock, klassisk og avantgarde over stereoen, lærte Nils Henrik å bli en lytter. Hjemmelekse var å skaffe seg en båndopptaker og ta opp musikk fra radioen.

– Jeg fikk ikke akkurat skriveøvelser i teknikk, men komponerte fritt. Han ga meg også råd om å lære et strykeinstrument, og jeg valgte meg bratsj. Det har vært utrolig nyttig, slik at jeg har kunnet utforske strøkteknikker og effekter som dobbeltgrep og flageolett.

Da Nils Henrik var 14 år, foreslo Olav Anton at han skulle sende inn noe til festivalen Ung Nordisk Musikkfest. Nils Henrik sendte inn en blåseoktett og fikk den framført.

– Du høres ut som en slags outsider?

– Det kan du trygt si! Noe ensom kanskje, men led ikke. Jeg var trygg i det jeg drev med.

– Stemmer det at du var en hardrocker som samtidig spilte Beethoven perfekt?

– He he. Jeg driver jo med improvisasjon, som ikke alltid er like fintfølende, så den utagerende spillingen kan kanskje gi assosiasjoner til hardrock? ler han.

Lite bruksmusikk

Da Mette-Marit la sin utagerende fortid bak seg og fikk sin prins, var det Nils Henrik som skrev bryllupsmarsjen. Han satt blant festpyntede gjester fra Europa, mellom hatter og fjær, og kjente på prestasjonsangsten idet kirkedørene gikk opp.

– Da jeg så Mette-Marits enorme slep og slør, som fra et folkeeventyr, skjønte jeg at jeg skulle ha skrevet den annerledes. Jeg skulle ha funnet en renere linje.

Men korverket som fulgte, Sett meg som et segl på ditt hjerte, det fikk han til.

Da han leste den vakre Bibelteksten om å være to, om å høre til, kom musikken på ett minutt. Blåserne fra Oslo-Filharmonien ble skuffet da de så at alt de skulle spille stort sett ikke var mer enn noten C, men da de spilte det, skjønte de poenget. Nå hørtes en søyle av lyd nede i kirken, og Nils Henrik tenkte «Less is more».

– Problemet med bruksmusikk er at det ofte er for mye pludring med noter. Jeg vil heller finne et meditativt utgangspunkt, en klang man kan være i.

– Du har skrevet forsvinnende lite bruksmusikk selv om du er utdannet kirkemusiker?

– Hvis jeg hadde endt opp i fast organiststilling, så hadde jeg nok skrevet mer, da ville jeg hatt et kor å bruke det på. Slik det er blitt, befinner jeg meg langt unna kirkemusikkomponister som Egil Hovland og Trond Kverno. Men hvis jeg skulle skrevet kirkelig bruksmusikk, ser jeg ikke bort fra at jeg ville tenkt som dem. De har vært banebrytende.

– Hovland har jo skrevet musikk med kluster og albuer, har du noe til felles med ham?

– Jeg har ikke skrevet albuemusikk, jeg improviserer det.

– Hva skjer da, når du får lyst å legge deg over tangentene?

– Jeg er oftest mer opptatt av ekstrem hurtighet på orgel, heller enn voldsomhet. Og klustre trenger ikke være aggresjon. En glissando eller albue er som en tone, hva den forteller, kommer an på sammenhengen. Det er akkurat som med tonen A, den betyr ikke noe om du ikke ser på hva som kommer foran og bak.