De fleste turnerende keyboardister vil måtte forholde seg til et stagepiano – fordi et flygel eller piano i god nok kvalitet ikke er tilgjengelig på spillestedet, eller det er upraktisk å slepe med seg.

Kort sagt er et stagepiano primært et digitalt piano med veide tangenter som også inneholder en samling med standardlyder, som for eksempel el-piano, orgel, strings og lignende.

Våre testpiloter Marte Eberson og Lars Andreas Aspesæter er egentlig jazzfolk som har spredd seg ut over flere sjangre, men som fortsatt opplever det akustiske instrumentet som industristandard. Vi samlet oss og instrumentene på 4 Sound og Schous plass.

Synth er noe annet enn piano

Det er viktig å merke seg forskjellen mellom synthesizer og stagepiano. En synth har som oftest ikke til hensikt å emulere andre instrumenter, men tvert i mot å lage et eget uttrykk.

– Spiller du synth, er det helt andre parametere som gjelder, og det gjør ikke så mye om tangentene egentlig bare er plastbrytere. Stagepianoets kvalitet blir veldig viktig, fordi det skal ta det akustiske instrumentets plass, sier Eberson.

– Enig. Det stilles store krav til dynamikken i instrumentet og ikke minst tangentene. Det er egentlig en tapt kamp, men særlig når du spiller i store besetninger kommer du ikke utenom stagepianoet, sier Aspesæter.

Begge er enige om at det som oftest, og spesielt i situasjoner med mye lyd, vil være lettere å få et digitalt stagepiano til å trenge gjennom en PA og samtidig gjøre jobben enklere for lydteknikeren.

– Man må lære seg å beherske et stagepiano og venne seg til dets begrensninger. Det var jo nettopp det svære, kompliserte møbelet man forelsket seg i, sier Eberson.

Yamaha CP4

Yamahas stagepiano er en av de gamle arbeidshestene, og er ofte å se på en scene.

– Jeg har brukt denne ved flere anledninger, særlig på The Stream og Idol, og da opplever jeg at den låter hardt i rommet, men når jeg hører den i opptak etterpå, funker den veldig bra, sier Aspesæter.

– Det frister ikke å spille sterkt på den, for da blir det hardt og spisst. Det låter litt plast. Men brukergrensesnittet er veldig enkelt å forstå. Du trenger ikke kompliserte menyer på slike instrumenter, sier Eberson.

Begge spiller på instrumentet og reagerer på tangentene og følsomheten. Dynamikk og anslag er veldig forskjellig fra et akustisk instrument, selv om produsenten har prøvd å tilnærme seg dette. Sensitiviteten kan justeres på alle modellene vi tester, og en viss justering hjelper på samtlige.

– Man mister litt lysten til å spille hvis sensitiviteten er dårlig, sier Eberson.

– Består den filmmusikk-testen? Kan man spille lyder som ville fungert på film, eller blir det for hardt, spør Aspesæter.

Et stagepiano har som regel flere lyder enn bare akustiske pianoer. Vi kommer ikke til å se så mye på det, men el-piano og orgel er lyder som mange trenger å ha lett for hånden.

– Dette el-pianoet låter egentlig mer som Yamahas egne gamle lyder enn klassiske Rhodes og Wurlitzer-lyder. Det låter rett og slett litt tidlig 90-tall av det. Ikke helt greia det, sier Eberson.

Aspesæter spiller og skifter mellom de forskjellige el-pianolydene.

– De har rett og slett ikke blitt bedre. De låter som de gjorde før. Det er et merkelig valg av Yamaha.

Dexibell Vivo S9

Aspesæter slår på utfordreren, den helt nye Dexibell-modellen. Den er off-white og grå-blå, med blå lys og mange knapper. Det første som kommenteres er utseendet.

– Jeg vil helst ha et stagepiano med nøytralt utseende, sier Aspesæter.

– Den er litt jålete, ja. Jeg blir litt stresset av å se på den og alle lysene minner meg om at jeg ikke spiller på et ekte piano, sier Eberson.

Hun improviserer over et tema som flytter seg over alle oktavene, med den pianolyden som kommer med en gang du slår på.

– Spisst i toppen. Tangentenes justering gjør at det er vanskelig å spille så svakt du vil. I tillegg er det forskjell i klang i de forskjellige registrene. Det låter fint midt på, synes jeg.

– Selv om det er hardt i diskanten, har den ok pianokvaliteter. Det hjalp å justere sensitiviteten, men jeg liker ikke tangentene. De føles mer som brytere, sier Aspesæter.

Panelet prøver de forskjellige pianolydene. Flere av dem som ligger lenger ute i menyen låter finere enn oppstartlyden, men tangentene oppleves mindre bra. Vi prøver å styre lydene eksternt med MIDI og klaviaturet til Nord Piano 4.

– Det var noe annet, sier Aspesæter.

– Nå fungerer lydene mye bedre, og det beviser viktigheten av et godt klaviatur.

Vi skifter fokuset til el-pianolydene, og umiddelbart virker det som om de er helt greie, uten helt å overbevise panelet. Men så prøver vi orglene. Dexibell lager nemlig også rene digitalorgler.

– Orglene er veldig bra. Her kommer virkelig drawbars-ene til sin rett, sier Eberson.

– Men jeg opplever nok at målgruppen for dette instrumentet er rockeklubben. Potensialet ligger her inne et sted, men det er litt uforløst.

Roland RD-2000

Vi forlater Dexibell og vender oss mot Rolands stagepiano. Denne modellen er i sort utførelse, med røde lys og markeringer.

– Det er litt romskip, selv om den er mer diskré enn Dexibell, sier Aspesæter.

– Tangentene føles veldig annerledes fra de andre. Jeg må kjenne litt på dem for å vite om det er bra eller dårlig, sier Eberson.

– Men det er fine lyder. Faktisk er det veldig mange lyder å velge mellom, tangentene er dynamiske og bassregisteret er svært bra. Ja, dette likte jeg. Det er morsomt å spille på og mulighetene til å legge på effekter og klang gjør det kreativt stimulerende.

Eberson går gjennom pianoene og blir sittende og spille og leke seg med mulighetene. Panelet går deretter over på el-piano-lydene.

– De er ikke så veldig bra, skyter Aspesæter inn.

– Nei. Det er så langt ingen som helt har fått til el-pianoene. Men også her er det mange valg, og for meg stimuleres det kreative hodet. Fin klang og fin chorus, synes jeg. Vi snakket før vi startet om at digitale pianoer hindrer din egen stemme og klang i å manifestere seg, men på denne modellen synes jeg det kommer noe tydeligere fram. Brukergrensesnittet er riktignok litt rart. For eksempel er det ikke lett å se når en del av effektene er på og ikke.

– Roland har åpenbart valgt det slik at for eksempel tremolo-effekten kun er knyttet opp mot el-pianoene. Det valget ville jeg vel kanskje foretrukket å ta selv, sier Aspesæter.

– Enig. Min opplevelse av stagepianoer helt generelt er at det kan være enklere å forholde seg til når lyden har litt effekter. Da blir det liksom noe annet enn et akustisk piano/flygel. Særlig i popmusikk kan man tillate seg det i ganske stor grad. Roland-modellen understreket dette, fordi den oppleves som kreativt stimulerende.

Nord Piano 4

Svenske Clavia produserer Nord-keyboard, og de har blitt et fast innhold på nesten alle scener.

– Dette er kjent og kjært og jeg har alltid likt disse, men nå synes jeg denne låt hardt. Begynner vi å bli slitne i ørene, spør Eberson.

– Men dette klaviaturet er veldig godt å spille på, og menyen er befriende enkel. Trykk og skru. Ingen menyer å gå seg bort i.

– Vi har diskutert diskré utseende, og denne er veldig rød. Det er ingen tvil når keyboardister bruker Nord på scenen. Den har mange fine pianolyder, ikke bare flygelvariasjoner. Clavia har lagt ned mye tid på det, for pianolydene er deilige, sier Aspesæter.

Klassiske keyboardlyder som orgel og ikke minst el-pianoer har vært en av Nords store trumfkort gjennom en rekke år. Både Rhodes og Wurlitzer kommer i flere variasjoner, faktisk helt ned til hvilken versjon av Rhodes du skal spille på. MK IV eller MK V? Valget er ditt. Og de låter svært overbevisende.

– Det verste er at orkesterlydene er også helt fine. Slike lyder kan bli litt billige, men jeg har brukt disse i fullt alvor mange ganger. Også er den oversiktlige menyen og brukergrensesnittet veldig bra, sier Eberson.

– Ja, det gruser alle. Dette er nok også det beste klaviaturet, og det er det viktigste. Lyder kan man alltid få via soft-synther og lignende.

Konklusjon

Valg av stagepiano avhenger, som alt annet, av personlig smak, vaner, og ikke minst hva produktet skal brukes til.

Modellene vi har testet tilhører alle det øverste sjiktet av stagepianoer. Det kan være at noen savner et par modeller. Det er fordi noen importører valgte å ikke stille med sin modell siden pris og/eller spesifikasjoner spriket for mye i forhold til Dexibell som var utfordreren.

Ifølge panelet var det stor forskjell på klaviaturene. Nord og Roland var de beste, mens Yamaha og Dexibell ikke fullt så bra. Særlig gikk dette utover Dexibell, mente panelet. Det er på sin plass å nevne at både Nord og Dexibell får klaviaturer fra italienske Fatar, men ikke samme variant. Ifølge importør av Dexibell, Procom AS, kommer deres modell med det nyeste Fatar-klaviaturet, som skal være en ny versjon av Fatar TP40 Wood. Det heter TP400H.

Vårt panel likte best Nord Piano 4, mest på grunn av godt klaviatur, men også gode lyder og greit brukergrensesnitt. Roland fikk skryt både for sitt klaviatur (som de, i likhet med Yamaha, produserer selv) og ikke minst evnen til å inspirere. Dexibells klaviatur møtte motstand, til tross for at det, ifølge produsenter og diverse keyboardfora, skal være foreløpig siste trinn på utviklingsstigen. Lydene fikk derimot bedre mottagelse. Spesielt ble orgelet trukket fram, og flere pianolyder ble veldig gode med annet klaviatur. Yamahas modell fikk noe kritikk for el-pianolydene, samt klaviatur, men diskré utseende og ikke minst det faktum at lydene fungerte godt i opptak, hevet inntrykket.