Basert på forfatterens doktorgradsarbeid, foreligger det nå en nett populærvitenskapelig bok på 138 sider.

En nesten 20 sider lang litteraturliste forteller at teksten er godt forankret i relevant forskning. Tonen i boka er gjennomgående positiv, men kan nok oppleves for nærgående. Jeg tenker da på forfatterens gjentatte «lærerinnspill» som: «klarer du å trekke linjene tilbake til, eller drar du selv kjensel på.» Et stilistisk grep som kan diskuteres.

Noe av kjernen i boka er å få bukt med barndomsbruddet (J.R. Bjørkvold), øyeblikket der vi mistet barndomsmusikken vår, og stemmeskammen (Tiri Bergensen Schei). Kulset argumenterer at det er på tide vi tar vår musikalitet tilbake og får tillit til den, slik at vi kan få brukt hele vårt menneskelige repertoar.

Boka er delt i to hoveddeler, med et preludium, en coda og et postludium som musikalsk ramme. Den første delen handler om menneskets forhold til musikk, og den andre noe kortere delen, tar for seg vår musikalske kapital. Uttrykket brukes her ikke i Bourdieus ånd, og beskriver ikke vår musikksmak og våre kunnskaper om musikk, men en sosial kapital, slik Simon Procter formulerte det, nemlig vår evne til å være sammen med andre, til å komme i en flow eller groove med andre mennesker i felles musisering.

Kulset beskriver to forskjellige definisjoner av musikalitet, og de to ulike musikksyn som vokser ut av disse, nemlig det spesialiserte versus det normative. Det spesialiserte syn på musikalsk utvikling er mest utbredt i den vestlige verden, skriver Kulset, og er rota til mange menneskers innbitte forestilling om at man enten er musikalsk, eller ikke. Talentfokuseringen i vårt samfunn overkjører den hverdagslige og sosiale musikkpraksisen. I andre samfunn med et normativt musikksyn, er det å musisere sammen en naturlig del av hverdagen, der alle forventes å være deltakende.

Den mest grunnleggende formen for musikalsk uttrykk er sangen. Og alle kan synge, sier Kulset. Det er først når vi begynner å plage oss med om det er fint nok, at stemmeskammen sniker seg til å bli en del av vår musikalske identitet.

Boka kan være en viktig oppvekker for både foreldre og pedagoger, samt alle som arbeider med barn og unge. Den er lett å lese, samtidig som litteraturhenvisningene kan gi mer drevne pedagoger inspirasjon til videre studier. Og forhåpentligvis vil også de musikalske etternølerne bli inspirert, for det som ligger Kulset mest på hjertet er nok at vi løsriver oss fra et misforstått musikksyn og begynner å musisere!

Friederike Merkelbach, doktorgradsstipendiat i kulturorientert musikkpedagogikk