I stykket When Boys Cry deler Thomas Voll historien om en brutal voldtekt han ble utsatt for som 12-åring.

– Jeg håper forestillingen kan bidra til at menn ikke føler seg så himla ensomme, sier danseren.

When Boys Cry var egentlig ikke ment for publikum. Den var et forsøk på å forklare de nærmeste hva han hadde opplevd. Men kunsten lever sitt eget liv. Oppsetningen bevegde seg raskt fra lukkede rom, til åpne visningsarenaer, og ut i skolen gjennom Den kulturelle skolesekken. For Thomas gjorde den noe psykiatrien aldri klarte:

– Prosjektet har vært nødvendig for meg. Arbeidet med forestillingen har bidratt til at jeg har kunnet kjenne eierskap til kroppen min igjen, noe psykologhjelp aldri klarte, sier Thomas, som understreker at han har fått veldig god hjelp av helsevesenet.

Tilbakemeldingene og støtten fra publikum har vært overveldende. I positiv forstand.

– Det har vært veldig befriende å stikke hull på bobla, kaste den ut på gulvet og si at sånn var det. Det er lettere for meg å puste nå, fordi folk veit. Hele livet har jeg unngått enkelte situasjoner, for å slippe spørsmål om hva som er galt med meg.

• Les også Musikkulturs store gjennomgang av konsekvensene av #metoo-kampanjen i musikklivet

Menns historier må gis plass

Få menn er åpne om å ha opplevd seksuelle overgrep eller seksuell trakassering. Og sjøl om #metoo-bevegelsen har ført til at Thomas føler seg mindre aleine, mener han det ennå ikke er stort nok rom for at menn kan snakke i offentligheten om denne typen opplevelser.

– Jeg tror ofte kvinner er mer modige til å fortelle. For at vi skal kunne få en hensiktsmessig debatt om disse temaene, tror jeg vi må slutte å snakke om «han som forgriper seg», og «hun som offer». Vi må begynne å kalle det gjerningsperson, ikke gjerningsmann, sjøl om menn kanskje utgjør en minoritet som offer, sier Thomas, og legger til:

– Men dette veit vi egentlig veldig lite om. Her er det store mørketall. Noen undersøkelser tyder på at menn heller tar livet av seg enn å fortelle.

Thomas tror mange menn vegrer mot å åpne seg, av frykt for ikke å bli trodd.

– Man kan scrolle og scrolle nedover i #metoo-historiene, og det er ikke én person som er i min situasjon – det er ingen som er menn. Da jeg ble utsatt for overgrep som 12-åring, trodde jeg at jeg var den eneste i verden. Skam er den mest ensomme følelsen. Den bare vokser og vokser. Jeg tror det er en del eldre menn som har hatt vanskelige opplevelser og som aldri har fortalt om dem til noen. Skammen har spist dem opp.

Danseren mener at #metoo-kampanjen har skapt større åpenhet om seksuell trakassering og overgrep, og håper at menns historier får større plass i framtida.

– Og så må kvinner lytte. Jeg sier ikke at de ikke gjør det, men det er mange måter å lytte på. Jeg har sjøl hørt fra kvinner: «Ja, men han ba jo om det. Menn liker å bli tatt hardt.» Vi må skape større rom for en større bredde av fortellinger.

• Les også om den første store undersøkelsen om seksuell trakassering i kulturlivet

Menns grensesetting

I etterkant av forestillingen When Boys Cry går Thomas i dialog med publikum, lar dem stille spørsmål, forteller litt om bakgrunnen for det de har sett. Han er særlig opptatt av at barn må få god seksualundervisning og lære om grensesetting tidlig.

– Grunnen til at #metoo-bevegelsen i det hele tatt eksisterer som fenomen er en bekreftelse på at mange ting har svikta. Da jeg gikk på barneskolen snakka vi ikke om grenser, om overgrep, om hva som kan skje i fylla eller på fest. Det var ikke noe de voksne snakka om. Vi må starte allerede i barnehagen med å lære om grensesetting, at din kropp er din kropp, og så følge opp i skolen. Dette må bli en integrert del av utdanningssystemet, mener Thomas.

Nå arbeider han med et nytt prosjekt sammen med komponist Tine Surel Lange.

I You Might Like Me Better If We Sleep Together, som er støtta av Dansearena Nord, står #metoo-temaer sentralt.

• Les også om Tine Surel Langes prosjekt Alle kvinner er dirty horer

– Utgangspunktet er menns grensesetting rundt egen kropp. Jeg er sjøl homofil, og har ikke vært på mange homsebarer i mitt liv, mye på grunn av den kjøttmarked-opplevelsen man får når man kommer inn på et sånt sted. Man får en følelse av at man skal prøvekjøre bilen før man kjøper den. Vi skal blant annet se på den kulturen – partykulturen. Og sjøl om jeg er homofil, prøver vi å gå inn i temaet mer generelt. For dette er noe både menn og kvinner opplever, uavhengig av legning – å bli kledd av med øynene når du kommer inn i et rom.

Ikke bare enkelt å gjøre livet til kunst

Det er ikke bare overgrepserfaringene Thomas har tatt med seg inn i kunsten. When Boys Cry er siste del i trilogien HumanConstant. De to andre forestillingene, Picture Perfect og No Visibility, handler om spiseforstyrrelser og selvmord – det som for Thomas ble konsekvensene av overgrepene. Å blottlegge eget liv på scenen har kosta.

– Jeg tror ikke man skal gjøre noe sånt hvis man ikke har et avklart forhold til det man har opplevd. Å utlevere seg så voldsomt har ikke bare vært lett. Det har vært gråt, sinne og frustrasjon, en opplevelse av å miste kontroll. Nå går disse menneskene ut av salen, og tar med seg historien. Hva gjør de med den? Hvis man skal bruke eget liv i kunsten, er det viktig å vente til tidspunktet føles helt rett. Dette hadde ikke gått for min del, hvis ikke jeg hadde hatt så sterk støtte fra mine nærmeste, spesielt min mann Øystein, sier Thomas.

Danseren og koreografen har også brukt mye tid på å forberede seg på at de personlige forestillingene vil bli gjenstand for kritikk.

– Kunsten er objekt for kritikk. Jeg har spurt meg sjøl: Er jeg i stand til å takle kritikken når innholdet er så personlig? Jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger, men om det er fordi folk ikke tør å kritisere, fordi det er så personlig, veit jeg ikke.

• Les også: Musikken som overlevelsesstrategi