Er faggrenser bevegelige?

Et studieprogram er inndelt i ulike fag. Hvert fag har sine mål for hva studentene skal lære – hvilket læringsutbytte de skal oppnå – og er derfor tatt hånd om av spesialiserte lærerkrefter. Målsettingen er at samspillet mellom fagene skal gi studentene en helhetlig utdanning. Men hvordan sikrer man egentlig en helhetlig utdanning? I et utviklingsprosjekt har vi sett nærmere på to fag i «Kandidatstudiet i utøving – klassisk» ved Norges musikkhøgskole: gehørtrening og hovedinstrument trompet. Vi stilte følgende spørsmål: Hvordan er samspillet mellom disse to fagene i utdanningen? Er noe av innholdet i fagene felles, og hvor går i så fall grenselinjene mellom fagene? Er det mulig å skyve på disse faggrensene? I prosjektet har vi blant annet observert hverandres undervisning, intervjuet studenter, og diskutert i prosjektgruppa.

Fag med felles mål, men ulik utforming og status

Et av kjennetegnene på utøvende musikkutdanning er at den faglige helheten dekker ett kunnskapsområde – musikk. I et studieprogram deles musikk opp i mange fag, for eksempel hovedinstrument, biinstrument, gehørtrening, satslære, musikkhistorie og så videre. Disse er det vanlig å dele inn i kategoriene «utøvende fag» og «støttefag». Innenfor høyere musikkutdanning har en slik inndeling lang tradisjon, men det gir fagene ulik status, og vår erfaring er at det bidrar til at vi opplever fagene som nokså atskilte – til tross for at formålet om sammenheng er helt eksplisitt i studieplanen.

Måten fagene undervises på er forskjellig. I hovedinstrument tilbys studenten hovedsakelig individuell undervisning, og innholdet i faget preges i stor grad av den enkelte students faglige behov. Gehørtrening undervises i grupper ut fra et fastlagt pensum. Ser man fagene i sammenheng, utfyller de hverandre på en god måte.

Gehørtening

Gehørtrening er et utpreget metodisk fag, som søker å gi studenten en god beredskap for å møte ulike musikalske utfordringer, gjennom lytting, notelesing og musisering. Faget omfatter arbeid med å forstå musikkens oppbygging, og gjennom en god forståelse skal studenten blant annet lettere kunne høre notert musikk for sitt indre øre og framføre den i tråd med sin indre forestilling. I sitt innhold er gehørfaget naturlig knyttet til utøvende fag.

Hovedinstrument

Hovedinstrument legger stor vekt på teknisk beherskelse av instrumentet, arbeid med klang, interpretasjon, gjennomgang av repertoar, formidling og så videre. En fellesarena mellom hovedinstrumentfaget og gehørfaget er arbeidet med å forstå musikkens oppbygning og struktur, slik at denne kan danne grunnlag for god musikalsk formidling. Men hvordan skal denne fellesarenaen behandles? Skal temaene overlates til ett av fagene eller deles mellom dem? Når er det naturlig at et tema nedtones i ett fag for å bli behandlet grundigere i det andre? Når er det mer fruktbart at temaene behandles begge steder, men med ulik innfallsvinkel?

Samarbeid mellom faglærere

Gode svar på disse spørsmålene må være basert på et samarbeid mellom faglærerne, for ulike lærere vil kunne komme fram til ulike løsninger. Vi mener det er nyttig at ulike temaer belyses i begge fag, fordi det skjer med ulik tyngde og med ulik innfallsvinkel.

Et eksempel på et felles tema for fagene gehørtrening og hovedinstrument er hvordan man kan øve på en best mulig måte. Mens gehørundervisningen ofte vektlegger praktisk arbeid basert på analytisk forståelse, kan hovedinstrumentundervisningen framheve andre mål for øvingen, og vektlegge råd for å unngå belastningsskader og så videre. Slik kan fagene sammen bidra til studentenes utvikling. For noen temaers del kan det imidlertid diskuteres om de kan nedtones i ett av fagene, for dermed å gi større plass til andre temaer. I prosjektet har vi blant annet utforsket grensene for temaer som rytme, harmoni, melodi, puls, intonasjon og klang – og har erfart at alle disse er bevegelige.

Hva mener studentene?

Hva mener så studentene om forholdet mellom fagene? Det å bli undervist i gruppe i gehørfaget kan for noen oppleves utfordrende. Hvis gruppen er for stor, er det ikke lett å si fra hvis man ikke forstår. Studenten kan være redd for å være til bry, siden læreren har lagt en plan for å rekke gjennomgang av et pensum. Noen studenter gir også uttrykk for at de ikke forstår i tilstrekkelig grad hvordan det de lærer i gehørfaget skal kunne anvendes i hovedinstrumentfaget, og i utøving som sådan.

Noen av de studentene vi intervjuet ønsket seg større mulighet for individuelle løp i gehørtreningsfaget. Én student følte seg faglig sterk på noen områder av faget og ønsket å kunne velge bort oppgaver knyttet til disse områdene, for heller å fokusere på andre deler av faget. Vi mener det absolutt bør vurderes om enkelte studenter kan få slike muligheter, uten at gehørfaget blir for mye av et individuelt fag med uforholdsmessig stor arbeidsbyrde for læreren.

Én student opplevde at gehørfaget har for liten status, i forhold til hvor viktig det er i utdanningen. Dette har med betegnelsen «støttefag» å gjøre. Studenter kan lett føle at arbeidet med dette faget kommer i veien for arbeidet med hovedinstrumentet, i stedet for å bidra til det. Vi tror holdninger til gehørfaget er en viktig barriere her, og holdninger er ofte basert på for dårlige kunnskaper. Vi tror hovedinstrumentlærere og gehørlærere må lære hverandre å kjenne faglig. Det er viktig at hovedinstrumentlærerne ser verdien av gehørfaget og snakker det fram overfor studentene. I tillegg ligger det naturligvis et ansvar hos gehørlærerne for å gjøre gehørfaget så relevant som mulig.

Bevegelige faggrenser

Da vi observerte hverandres undervisning, ble vi godt kjent med hverandres praksis. Det ga oss anledning til å diskutere ikke bare hva vi gjorde, men også hva vi hadde mulighet til å gjøre, og dermed hvor faggrensene kan gå. Hovedinstrument og gehørtrening supplerer hverandre godt på mange områder. Det springende punktet er hvordan lærerne skal legge til rette for at studentene får øye på, og erfarer, samspillet mellom fagene. Viktige spørsmål å stille seg som lærer er: Hvor går grensene mot andre fag? Tråkker jeg over grensene, eller spiller jeg på lag med de andre fagene i utdanningen?

Dermed er vi tilbake til utgangspunktet vårt: Er faggrenser bevegelige? Ja, vi tror det – hvis vi åpner for diskusjoner om størst mulig relevans i fagene, og vurderer hvordan tilgrensende fag kan gi og ta når det gjelder innhold. Ved å nedtone noe i et fag, kan man få plass til noe annet, og fagfokuset kan flytte seg ørlite grann. Små endringer kan noen ganger få stor virkning, og gi mulighet for tilpasninger til nye utfordringer som hører vår tid til.

Pensjonere begrepene «støttefag» og «utøvende fag»

Vår soleklare konklusjon etter å ha gjennomført dette prosjektet er derfor: Lærere i ulike fag må snakke med hverandre! De må bli bedre kjent med hverandres undervisningspraksiser og fagtradisjoner og hjelpe hverandre til å holde seg oppdatert – for fagene er helt sikkert ikke de samme som da de selv studerte. Selv sitter vi igjen med et stort, faglig utbytte av vårt samarbeidsprosjekt. Vi har utfordret hverandre, lært av hverandre, blitt mer sammensveiset, og blitt mer opptatt av det felles prosjektet det er å bidra til en helhetlig utdanning for studentene.

Institusjonen bør derfor legge til rette for at slike faglige på-tvers-samtaler blir en selvfølgelig del av arbeidsforholdet. Faglærerne må også snakke med studentene, lytte til hvordan studentene opplever sammenheng mellom fagene og hvilke forslag de har til forbedringer. Det er på tide å pensjonere begrepene utøvende fag og støttefag og se på alle fagene i et musikkstudium som likeverdige brikker i et stort utdanningspuslespill. Ved å være villig til å skyve litt på egne faggrenser kan det kanskje oppstå helt nye og uante muligheter for studentenes læring – og for lærernes utvikling som pedagoger.

Tekst:Aslaug Louise Slette, ph.d. i musikkpedagogikk

Ingunn Fanavoll Øye, tidligere dosent i gehørtrening ved Norges musikkhøgskole

Jonas Haltia, førsteamanuensis i trompet ved Norges musikkhøgskole