(Dette portrettet ble først publisert i Musikkulturs papirutgave nr. 10-2012.)

Hallo?

Døra til Rainbow Studio lukkes bak oss og fortrenger alle byens lyder. Her er man etterlatt i fullstendig lydisolasjon. Ikke engang veggene svarer.

– Hallo …?

Jan Erik Kongshaug har fått mange tilnavn opp gjennom karrieren. «Magikeren» er ett av dem. Han står bak lyden til rundt 800 av plateselskapet ECMs utgivelser, har to-tre tusen andre plater på samvittigheten, har jobbet med storheter som Keith Jarrett, Pat Metheny og Chick Corea, og eier et av de mest velrenommerte studioene i verden.

Men selv ikke magikerens detaljorienterte øre kan fange opp det som skjer bak de polstrede veggene i studioet på Torshov i Oslo. Selvsagt ikke. Han har jo selv bygget opp dette, med samme presisjon og kvalitetskrav som han setter til platene han har navnet sitt på. Her er ingen lydgjennomgang. Hvor er han? Det store, luftige rommet, selve studioet, med Steinway-flygelet som så mange pianister har latt seg begeistre av, står tomt. Men der er en annen dør.

– Jasså, det er her du sitter.

Bak miksepulten, fordypet i dataskjermen som visualiserer musikken i horisontale blokker og bølgende kurver, finner vi Jan Erik. Hodet litt stukket fram, lett mysende bak brillene. Han lener seg tilbake i kontorstolen og begynner uoppfordret å prate.

– Ustemte pianoer, sukker han.

– Jeg kan snakke i timevis om dårlige pianoer! Det er synd det blir tatt så lite alvorlig, det å ha et stemt piano. Jeg får jo tilsendt mange opptak fra utenlandske band. I og med at Norge er et høykostland, er det veldig mange som gjør innspillingen andre steder, de sender meg filer, og så mikser jeg dem. I de fleste tilfeller låter det kjempefint, bassen låter fint, trommene låter fint, men så kommer jeg til pianoet og det låter så dårlig at jeg ikke skjønner hvordan pianisten kunne finne seg i å spille på et sånt instrument. Og det er ikke unntaket, det er regelen! Folk er blitt vant til at et piano, det er bare noe surt noe som står borti et hjørne. Dessverre.

Pianoklangen på platene som kommer fra Rainbow Studio er kjent blant anmeldere og ettertraktet blant musikere. Mange av spørsmålene Jan Erik får, handler om nettopp dette.

– Jeg får masse spørsmål og mailer om tekniske ting. Folk som skriver at «pianoet låter så fint. Hvilke mikker bruker du?» For meg er det helt uvesentlig. Hvis du har en god kondensatormikrofon, kan du nesten bruke hva som helst. Det som betyr noe, er hvem som har vært og stemt, intonert og fiksa pianoet – og pianistene. De er selvsagt de viktigste. For å få en bra klang, for at pianoet skal synge, må det være godt stemt. Klangen i instrumentet får du ikke hvis det ikke er godt stemt. Pianister har måttet finne seg i å spille på dårlige instrumenter i årevis.

Gitarist på cruisebåt

Jan Erik vokser opp med swingjazz på øret. Den første plata han legger under stiften på platespilleren hjemme i Trondheim er gul: Ella Fitzgerald: A-Tisket A-Tasket. Faren, John Kongshaug, er gitarist og livnærer seg av å spille på hoteller og restauranter.

– Mor var med og sang. Refrengsangerinne, kalte man det på den tida.

Jan Erik har lyst til å spille piano, men familien har ikke råd, så han får utlevert et trekkspill. Seinere blir gitar hovedinstrumentet. Når han er 19 år, mønstrer han på cruisebåten Bergensfjord. Rike amerikanske pensjonister er Jan Eriks hengivne publikum. De er sju musikere som skal spille danse- og konsertmusikk mens båten tar seg over verdenshavene. Når de legger til kai, blir resten av besetningen igjen om bord for å jobbe, mens musikerne har fri. De ankommer New York i 1963. Jan Erik tråler byens jazzklubber og hører konserter som etser seg fast i hukommelsen, Coltrane, Miles Davis, Herbie Hancock.

– Det var fantastisk gøy! Jeg har aldri vært musiker på heltid, unntatt det ene året. Jeg hadde jo egentlig lyst til å bli musiker, men måtte ha noe å falle tilbake på, så jeg tok en elektronikkutdanning etter at jeg kom hjem. Jeg er egentlig ingeniør, flirer Jan Erik, som om tittelen er ham noe fremmed.

Gitaren står på et stativ bak miksepulten. Den har aldri forlatt Rainbow. Det er blitt mange plater, også som musiker. Noen mer hemmelige enn andre, som bassbidraget på Jan Eggums debutskive. Andre mer åpenbare, som gitaristrollen i The Rainbow Band Sessions.

I 2006 fabler Jan Erik om å arrangere huskonserter i Rainbow, studioet står jo likevel ofte tomt på ettermiddagstid. Han presenterer ideen for saksofonisten og kompisen John Surman:

– Det ble vanskelig reint praktisk, med annonsering og parkering og den slags, forteller John.

– Jeg nevnte derfor for ham at jeg hadde noen arr liggende. Hvorfor ikke spille gjennom dem for moro? Det var forskjellige mennesker fra uke til uke, og noen ganger kom Jan Erik og spilte med oss, andre ganger mikset han. Da jeg innså at han ville være med å spille, skrev jeg inn mer for gitar. Han gikk fra å observere til å bli med i bandet. Noen år seinere kom han med teipen og sa: «Dette høres ikke så verst ut.»

Plata The Rainbow Band Sessions ble utgitt i 2011.

– Første gang jeg møtte Jan Erik var på 70-tallet, som gitarist i radiostorbandet. Det er ikke noe mystisk at han gjør en så god jobb bak miksepulten, han er svært musikalsk, en meget talentfull musiker, sier John.

Skrur så lite som mulig

Klokka er ti, pianostemmer Thron Irby står bøyd over flygelet i Rainbow Studio. Jan Erik går lydløst over gulvet, plukker med seg en mikrofon og rigger den til på et av siderommene.

Noen timer seinere sitter fire musikere i den røde sofaen bak miksepulten i dyp konsentrasjon. Jazzsangeren Emilie Christensens musikk fyller rommet. «Let them go …» Og så stillheten. Til og med luftekanalene er polstra igjen.

– Er det flere enn meg som er lei av å høre stemmen min nå, spør Emilie.

– Nei, det er bare deg, kommer det kontant og ærlig fra pianist Kjetil Jerve.

– Blir du lei den altså, spør far og trommis Jon Christensen.

– Jeg føler at jeg pusher tempoet når jeg kommer inn, men tempoet dere imellom er veldig fint, kommenterer bassist Jo Fougner Skaansar.

– Var det litt intonasjonsproblemer i bass, spør Jan Erik.

Bandet bestemmer seg for dagens første nummer to. Musikerne inntar plassene for andre forsøk, med felles enighet om litt lavere tempo. Jan Erik lener seg tilbake i kontorstolen. Lytter. Skrur unntaksvis med finstemte håndbevegelser. Bassist Jo er stø og metrisk, trommis Jon følger sin egen rytme, Emilies stemme flyter uanstrengt oppå.

– Hun synger så reint. Det er sjelden. Som regel må det skrus til etterpå, kommenterer Jan Erik.

Musikerne vil vite hva magikeren bak miksepulten mener.

– Mye bedre. Nydelig, konkluderer Jan Erik etter opptak.

– Hvordan jobber du med å skape uttrykket til et band?

– Det er alltid et samarbeid mellom musikerne, produsenten og teknikeren. Sound for meg er først og fremst dem som spiller. I arbeidet med å skape ulike sound har jeg eksperimentert en del opp gjennom åra. Når man får nye maskiner, hender det man overdriver. Hvis du har et bra instrument, en bra musiker og setter opp en mikk, så låter det fint. Hvis du skal begynne å skru på det, blir det helt feil. Alt du gjør må ha en hensikt.

De nære ting og møtet med Manfred

Jan Erik starter karrieren som lydtekniker i Arne Bendiksen Studio i 1967. Det er også her han for første gang møter Manfred Eicher som driver plateselskapet ECM. Manfred er kommet med tog fra München til Oslo for å spille inn plata Afric Pepperbird med Jan Garbarek Kvartett på Henie Onstad Kunstsenter. Bandet tar opp hele dagen uten å bli fornøyd. Rommet er for levende, det er for mye etterklang. De ender til slutt opp i Arne Bendiksen Studio på kvelden. Jan Erik sitter bak miksepulten. Dette blir starten på et livslangt samarbeid mellom ham og Manfred for ECM. Seinere har «ECM-soundet» blitt et uttrykk, det transparente lydbildet, der alle detaljer får tre fram.

– Jeg husker da vi spilte inn Afric Pepperbird med Jan Garbarek, Arild Andersen, Jon Christensen og Terje Rypdal i 1970, forteller Jan Erik.

– Arne Bendiksen Studio var ikke stort, og vi sleit med at trommene låt så fjernt inn på bassmikken. Det endte med at vi flytta bassen helt oppi trommene. Den lekkasjen som kom fra trommene ble da veldig nær. Den kom ikke fjernt fra veggene, men direkte, og det gjorde at vi fikk alt mye nærmere. Jeg har alltid vært opptatt av at ting skal være nært, og så kan jeg heller skape rom rundt det nære. Du skal få tak i alle detaljer, samtidig som det skal være rom rundt det.

– Hvor viktig er det for lydteknikerjobben at du selv har vært musiker?

– Jeg tror det er viktig. Jeg kommuniserer veldig lett med musikerne, og jeg tror det er vel så viktig som det tekniske. Det er musikken som gjorde at jeg begynte med dette her. Hvis jeg ikke hadde hatt glede av det musikalsk, veit jeg ikke om jeg hadde orka å holde på så lenge som jeg har gjort. Jeg synes det er fantastisk gøy, og jeg er jo privilegert som har fått jobbe med så mange flotte musikere.

En av dem som virkelig har gjort inntrykk er Keith Jarrett.

– Det største kicket var nok første gang jeg jobbet med ham. Jeg hadde hørt ham på jazzfestivalen i Molde sammen med Charles Lloyd kvartett i 1966. Da spilte jeg selv med Asmund Bjørken Kvintett. Jeg fikk helt hakeslepp. Da han var i Oslo i 1972 og spilte på Chateau Neuf på et Fender Rhodes piano med Miles Davis, kom han i studio tidlig dagen etter og satte seg ned bak flygelet for å spille inn soloplata Facing You. Det var et kick, altså! Et bitte lite Steinway, ikke så fantastisk godt stemt, men en jævla fin opplevelse.

Fikser alt i miksen

Mye har skjedd, ikke bare musikalsk, men også teknologisk, siden Jan Erik fikk Norges første åttespors båndopptager i Arne Bendiksen Studio i 1970.

– Et stort framskritt!

Før den tid kunne musikerne iaktta en konsentrert Jan Erik dra i teipen, høre om igjen den samme tonen, klippe fysisk med saks, finne den samme tonen seinere på teipen, klippe og lime inn. En jobb for en musikalsk sjel med praktisk tilnærming til faget.

– Da DAT-spilleren kom, måtte studioene gå til et «masterhus» for å redigere den ferdige plata. Dette var nytt. DAT-kassetten ga ingen muligheter for å klippe, men vi hadde en Digital 1/4”-maskin og kunne fortsette å redigere den ferdige masteren med barberblad, slik at vi kunne høre gjennom det ferdige produktet før vi sendte det fra oss. Nå mastrer vi alt selv. Jeg mikser alle produksjonene med tanke på at sånn skal det bli, jeg tenker ikke at ting skal fikses i masteringen. Jeg har aldri skjønt hvorfor du skal mikse og så skal du gå et annet sted for å forandre på det. Det eneste du kan gjøre noe med i en masteringprosess er frekvensgang og kompresjon, du kan ikke gjøre noe med for eksempel balansen. Hvis jeg hører noe som ikke funker i en produksjon, går jeg tilbake til miksen og forandrer på den. Før var omkvedet i bransjen: «We’ll fix it in the mix», nå er det: «We’ll fix it in the mastering.»

I 1986 kjøper Jan Erik en Mitsubishi 32-spors digitalopptaker til Rainbow Studio, den første i Norge. I 1998 får han Pro Tools. Digitaliseringen er fullendt. Vel, ikke helt da.

– Kom her, skal du få se!

Jan Erik åpner en dør bak miksepulten. Det suser fra det store maskineriet der inne.

– Dette er den egentlige mikseren. Det der er bare en digital fjernkontroll, forklarer han og peker på miksepulten i rommet bak oss.

– Jeg har en analog mikser. Den er digital på den måten at alt er automatisk, men selve lydgjennomgangen er analog. Jeg har hundre analoge kanaler tilgjengelig. Den analoge miksen låter mye finere, synes jeg, i hvert fall når man jobber med akustisk musikk. Jeg har vært borti folk som har sittet internt i Pro Tools og miksa i ukevis uten å få det til å låte, og så får de lagt det ut på denne mikseren og det høres mye bedre ut med en gang. Jeg hadde ikke brukt tre millioner på en mikser hvis jeg hadde fått det til å låte like fint uten. Det lages ikke sånne i dag, det er ikke marked for det, men for meg gjør det en forskjell, sammen med et stemt piano og gode musikere.

Jan Eriks interesse for god lyd deles av stadig færre.

– Musikk skal jo være gratis i dag, det er det som er problemet. Det er flott for lytterne å få all verdens musikk for hundre kroner i måneden, men det jeg synes er så trist er den dårlige kvaliteten på disse streamingtjenestene. Folk er blitt vant til det. Det er veldig få som er opptatt av lydkvalitet. Hvis jeg hører på musikk som er hardt komprimert i ti minutter, blir jeg så sliten at jeg ikke orker mer. Musikk skal jo ha litt dynamikk!

Det er heller ikke mange studioer igjen på verdensbasis i den klassen Jan Erik driver. Hjemmestudioene har overtatt, og musikerne må selv ta risikoen ved å spille inn uten etablerte produsenter i ryggen.

– Vi som har vært med på Rainbow-tida, har nok opplevd noe historisk, mener Arild Andersen.

– Jeg er ikke så veldig optimistisk på vegne av studiodrift og god lyd, men heldigvis finnes det fortsatt folk som er opptatt av god lyd og godt stemte pianoer. Det er derfor vi har kunder fra hele verden, sier Jan Erik.

– Hva skjer når du slutter, da?

Han drar litt på det.

– Neei, det ser ikke så lyst ut.