(Denne reportasjen ble første gang publisert i papirutgaven av Musikkultur, nr. 5-2012.)

– Pleier dere å flashe ID-kort når dere kommer på besøk, eller? spør Elise Dingstad.

I et akvarium på veggen svømmer gullfisken rundt og Aretha Franklin fyller lokalet med god stemning. Til og med bikkja Betty labber fram fra disken for å snuse på de to svært så hyggelige karene.

Innehaverne av vintagebutikken betaler gladelig to kroner dagen for å spille musikk. Kanskje det får kundene til å dvele litt lenger ved den blomstrete kjolen fra 1950 og ende opp med å kjøpe iPhone-dekselet i kassettdesign?

– Å, vi var så fattige da vi startet opp butikken, og vi fikk ganske raskt et brev fra Gramo om å betale avgift for å spille musikk. Vi mailet tilbake og spurte om vi kunne slippe hvis vi bare spilte 50-talls musikk, vi selger jo bare vintage, sier Ellen Marie Garåsen og ler.

– Men litt under to kroner dagen er jo ikke dyrt, vedgår de.

– Det er verdt det, det ville vært dødt en hel dag uten musikk, sier Elise Dingstad.

Kontroll i Bygdøy allé

«Musikkbransjens parkeringsvakter», «musikkpolitiet» og «musikktorpedoen» er de blitt kalt. Med åndsverkloven i hånd, reiser Tommy Fredvang og Kjartan Lode landet rundt for å kontrollere at virksomheter som spiller musikk har betalt den årlige avgiften til Gramo. Loven sier at den som spiller innspilt musikk offentlig må betale for det. Nå bærer det fra vintagebutikken på Grünerløkka til andre siden av byen.

– Hei Kjartan! Her kan du ikke stå. Jeg så en parkeringsvakt nede i gata, sier Tommy.

– Det hadde jo tatt seg ut om vi fikk en bot nå, humrer Kjartan og vrir forden inn på en ledig plass i en sidegate til Bygdøy allé.

I noen kjappe skritt er de to Gramo-kontrollørene inne i klesbutikken som selger alpacaull, og døren glir igjen med et pling. Et minutt senere er de ute på fortauet igjen.

– Helt stille. Ikke noe stereoanlegg, konstaterer Kjartan, og de hopper inn i bilen igjen.

De kontrollerer derfor at pubeiere, nattklubber og frisører har rapportert riktig og at størrelsen på avgiften er korrekt.

Når de er på jobb på by’n, hender det de får et klapp på skulderen av musikere som sier: «Yes, nå får jeg penger til å gå i studio».

Det første året etter at åndsverkloven i 2001 ga rett til vederlag for bruk av innspilt musikk offentlig, fikk Gramo inn knapt en halv million kroner i avgifter. I år får norske artister og produsenter 52,5 millioner kroner fra butikker, restauranter, hoteller, frisørsalonger, treningssentre og andre som spiller musikk. Til sammenligning henter Gramo inn 90 millioner kroner for innspilt musikk kringkastet på radio.

– Det er mye arbeid bak hver nye avtale og faktura. Det er en evighetsjobb. Da jeg begynte, trodde jeg det skulle ta slutt en dag, men det popper opp nye steder hele tiden og andre går konkurs, sier Kjartan.

Få en del av kaka

Melder du deg inn i Gramo og registrerer diskografien din på Min side, er du med når inntektspotten fordeles. I kontoret på Karl Johan regnes det ut minutter og poeng for hver eneste rettighetshaver som er spilt på radio. Avregningen baseres på utøverens rolle på den enkelte innspilling. Det skilles mellom tre roller: Solist/hovedartist/bandmedlem (A), medvirkende/studiomusiker/orkestermedlem/kormedlem (B), og i tillegg kan utøveren defineres som dirigent/musikalsk leder (C). Er det for eksempel to hovedartister på plata, gir det 14 poeng per minutt til hver. I fjor var et minutt verdt cirka en krone.

– Styret har fastsatt poengverdier for rollene, som varierer alt etter hvor mange som er medvirkende, forklarer Martin Grøndahl, administrerende direktør i Gramo.

Mens Kjartan og Tommy går gatelangs i Ålesund eller i en annen norsk by for å hente inn penger til deg, får du et fullmaktsbrev i posten til generalforsamlingen i juni. Ønsker du at fagforeningen din skal ha økt innflytelse i styret, kan det være lurt å fylle ut «stemmeseddelen». 1808 medlemmer i MFO er også medlem i Gramo. I fjor kom det inn 609 fullmakter, der 254 av dem var til MFO.

– Det er vanskelig å ta opp kontroversielle emner i styret når man er representert med én person. Får vi inn flere fullmakter, vil det på sikt bli lettere å sette et MFO-stempel på styresakene. MFO ønsker blant annet at mest mulig av de kollektive midlene skal deles ut igjen og ikke brukes til driftsstøtte for organisasjoner, sier Renée Rasmussen, forbundsleder i MFO.

Musikkpolitiet er kledd i jeans og skinnjakke og styrer mot neste mål på Alnabru. De er opprinnelig rockemusikerne fra Stavanger, men nå er hele landet deres arbeidsfelt.

– Mange pælmer brevene fra Gramo, der de får spørsmål om de bruker musikk. Vår jobb er å ta dem som ikke svarer på brev, eller som sier nei til at de spiller musikk, sier Kjartan.

Hver måned sørger Kjartan og Tommy for at det tegnes 60 nye avtaler.

– Noen skjønner ikke hvorfor de ikke kan spille CD-en de allerede har betalt for i butikken sin, men når vi får forklart hva vi driver med, så er de fleste positive, sier Kjartan.

På Gramo-kontoret verserer mange vandrerhistorier om brevene: Ferdigfrankerte brev kommer i retur, fylt med gråstein. En annen returnerte Gramo-brevet i småbiter. Da satt en av de ansatte seg ned for å pusle bitene sammen og fant avsenderen. Han fikk kontrollørene på besøk.

Informasjonssjefen i Gramo, Rita Mamelund, kan også fortelle at det var en pubeier som ble så frustrert over at vederlaget økte med 750 kroner at han gikk ut i bakgården og slo radioen i stykker med slegge, skrev fortelling om det, og sendte den i brevs form til Gramo.

– Da loven kom var det stor motstand. Pressen var også på hugget og skrev mye negativt om Gramo-vederlaget. Vi har jobbet veldig bevisst for å synliggjøre oss og vise den positive siden ved vederlagsmidlene, sier Gramo-direktør Martin Grøndahl.

En bøyg å begynne

– Det er flere musikergrupper som er underrepresentert i Gramo, orkestermusikerne er en slik gruppe. Jeg oppfordrer alle som har deltatt på plateinnspillinger om å melde seg inn i Gramo for å få sin rettmessige andel av midlene, sier Renée Rasmussen.

Hun understreker at hver enkelt musiker lett kan følge med på Min side på gramo.no, for å være sikker på at det de har deltatt på er registrert.

Orkestermusiker Terje Wiedswang meldte seg inn i Gramo etter at han var med å legge stryk på en The September When-plate. Etter det fant han ut at han skulle registrere alle innspillinger gjort med Stavanger Symfoniorkester.

– Jeg ble sittende en hel helg. Det er tidkrevende å rapportere hvert spor på 30 plater, særlig når man ikke husker helt hva man har vært med på, sier han.

– Gjør man noe kriminelt om man slumper til å registrere en sats for mye?

– Hvis du uaktsomt fører deg opp på et spor for mye, vil det neppe få noen konsekvens, men vi har hatt episoder hvor noen har registrert innspillinger de ikke er med på. Dette handler om musikere som har deltatt i studio, men deres deltakelse har ikke kommet med på utgivelsen. Gramo har ansatte som er gode på alle sjangre og det blir foretatt en betydelig kvalitetskontroll av alle registreringer, forsikrer Martin Grøndahl i Gramo.

To kroner dagen

Kjartan og Tommy parkerer på Alnabru. Kjartan var innom et utsalg i helgen for å kjøpe fliser til leiligheten sin og stusset over at spesialbutikken spilte musikk. Han sjekket databasen hjemme uten å finne noen avtale. Nå er kontrollørene tilbake for å fortelle om avgiften som må betales. De beregner kjapt størrelse på lokalet og ser etter høyttalere, før de ber om å få snakke med butikksjefen.

– Eh, jo, vi kjører radio i lokalet, mest for å høre vår egen reklame, sier Frode Mysen.

– Kilden til musikken spiller ingen rolle, forklarer Tommy.

– Så dere kommer med avtalen? Hva er prisen? spør Mysen forsiktig.

– Ja, nå går du konkurs, fleiper Tommy og legger til at det er snakk om et par tusenlapper i året.

Størrelsen på avgiften beregnes ut fra kvadratmeter i lokalet, antall åpningsdager, og om det dreier seg om et kundelokale, eller en disko hvor musikken er mer framtredende. En frisørsalong på under 50 kvadrat betaler ikke mer enn to kroner dagen.

– Jo, jeg har vel hørt noe om dette, men har ikke helt visst om det gjelder radio eller CD. Det er sånn man ikke tar kontakt om, men det er viktig å følge de reglene som er, sier Mysen og lover å returnere avtalen signert.

Frisørene hyler mest

Den dagen pengene går ut til rettighetshaverne – 18. juni – er det kakefest i Gramo. Hvert år registrerer de ansatte over to millioner minutter radiosendt innspilt musikk og behandler 50 000 innspillinger med dertil tilhørende rettighetshavere. Det laveste beløpet som utbetales er 300 kroner. Høyeste vederlag utbetalt til én utøver for ett år ligger på 400 000 kroner.

Tommy Fredvang er musiker ved siden av fulltidsjobben i Gramo. Han er blant dem som synes det er fantastisk når sjekken kommer.

– Kostnadene ved en utgivelse er akkurat de samme som før, mens inntektene fra platesalg og streaming er i fritt fall. Gramo og TONO er viktigere enn noen gang. Det føles bra å jobbe for en god sak, sier Tommy.

– Man trenger vel litt driv og energi for å begynne hver mandag med å kjefte?

– Før tenkte jeg sånn, sier Kjartan, som har lagt opp som rockemusiker.

– Jeg gruet meg. Det er ikke noen god følelse å «ta folk». Men vi kommer ikke med lasermåleren og kjeftestemmen. De er kundene våre, og vi vil gå inn med et smil. Det betyr mye for utfallet, sier han.

– Men vi møter selvfølgelig alt mulig: Både dem som synes vi gjør en fantastisk jobb og dem som hater avgifter, som forventer at musikk skal være gratis. Mens et svært diskotek, som holder åpent fire dager i uka, forholder seg nøkternt til en regning på 30 000 kroner i året, er små enkeltpersonsforetak dem som oftest går i vranglås. Frisører er dem som hyler mest for 800 kroner i året, sier Tommy.

– Da ler vi litt i bilen, sier Kjartan.

Studiomusikere høyt på lista

Når Gramo-statistikken kommer, er det som med skattelistene, du kan snuse i hva musikerkollegaen din drar inn i spilletid på radioen.

Kjartan og Tommy leser «fun facts»: Sivert Høyem månelandet 1398 ganger på norsk radio i 2010 og fikk 5. plass på lista over mest spilte norske låt. Narums låt En million mil kunne tatt deg fra Oslo til Napoli i bil (inkludert fylling av bensin). Låten er spilt i over 28 timer og gir dem 23. plass på lista over mest spilte låt med norsk tekst.

– Det er gøy å lese. Gramo-statistikken viser bakmennene og det er gøy å se at til dels ukjente musikere kommer så høyt opp på lista, sier Tommy.

I 2010 var det første gang at en medvirkende musiker fikk høyest vederlag: Radio sendte 54 innspillinger med Simen Matre Eriksrud. Han hadde 500 timer spilletid på radio.

Gitaristen Geir Sundstøl er den utøvende musikeren som er spilt aller mest på radio de to siste årene – mer enn A-ha. Han var representert på 257 innspillinger og hadde 528 timers spilletid.

– Det er fantastiske tall! Jeg er imponert over studiomusikerne. Dette er hardtarbeidende musikere som fortjener sitt vederlag. Blant de 20 norske utøverne som ligger øverst på Gramo-statistikken, er det nettopp studiomusikere som er best representert. Er du med på mange innspillinger som blir mye spilt, kan det bli mye penger, sier Grøndahl.

– Artister får lite fra platesalg og streaming. Hvordan blir det med Gramo-inntekten i framtiden?

– Så lenge radio er en bransje og musikk brukes, så vil det bli vederlag til utøverne. Jeg frykter absolutt ikke at denne inntektsstrømmen blir borte. Om det blir færre innspillinger, så må vel radiokanalene bare bruke mer av det gamle? Det gjør de jo allerede, det er masse fra 70-tallet som går igjen, sier Grøndahl.

– Er det grunn til å syte over hva radiokanalene spiller?

– Gramo har vært mer opptatt av å identifisere norsk språk i statistikken enn sjanger. Norsk hiphop gjorde det veldig bra i 2010. Lars Vaular og Karpe Diem var godt oppe på listen, ispedd de gode gamle visesangerne. Radiostasjonene er også interessert i statistikken, de sjekker at de oppfyller konsesjonsvilkårene. Det er faktisk mye spilletid på «nisjekanalene». I 2010 var den gjennomsnittlige norskandelen på radio 43 prosent, den er helt klart gått opp de siste ti årene, sier Grøndahl.

Dårlig representert

I de siste fire numrene av Musikkultur har MFO-medlemmer stått fram i annonser der de sier de vil gi Gramo-fullmakten sin til MFO. Linn Andrea Fuglseth er en av dem som har gitt ansikt til saken.

– Det er fagforeningen min, og jeg stoler på at jeg er i gode hender, sier hun.

Hun er registrert med ti plater og får en sum i året.

– Middelalderlåter fra 1200-tallet spilles ikke veldig mye på radio, men etter at Folksongs ble nominert både til Spellemann og Grammy har det dratt inn litt. Det er moro å se når avregningen kommer, hvor mange minutter og hvor mange ganger låtene er spilt. Det er en gledelig overraskelse når pengene kommer og verdt å registrere seg, sier hun.

MFO er dårlig representert i Gramo. Grunnen er måten styret velges på.

– Generalforsamlingen i Gramo velger styret. De siste årene har flertallet i generalforsamlingen utgjort frammøtte medlemmer og fullmakter som i stor grad har støttet Gramarts syn. Dette er grunnen til at vi kjører en kampanje i Musikkultur der vi ber medlemmene om å gi sin fullmakt til MFO. Da kan vi få større mulighet til å påvirke utøversammensetningen i Gramos styre, sier Renée Rasmussen.

– I mange styresaker er MFO og Gramart enige, men i noen saker kan MFO ha et annet syn enn flertallet, dette gjelder særlig i fordeling av kollektive midler. MFO ønsker at mest mulig av Gramos midler skal fordeles individuelt,  slik sikrer vi at mest mulig av pengene kommer musikerne til gode. Jo mer som fordeles individuelt, jo mindre blir det i potten som kalles kollektive midler.

MFO fikk i 2010 1,6 millioner kroner i organisasjonsstøtte fra de kollektive midlene, Gramart fikk 5,2 millioner kroner. I prosjektstøtte fikk MFO 950 000 kroner og Gramart 2,9 millioner kroner.

– De kollektive midlene fordeler seg i dag på en andel prosjektstøtte og en andel organisasjonsstøtte til rettighetshaverorganisasjonene. MFOs andel av organisasjonsstøtten går rett inn i MFOs vederlagsfond og deles ut igjen til blant annet plateinnspillinger og turneer, påpeker Rasmussen.

Kjartan og Tommy er på vei til en ny by. De vil ikke røpe hvor.

– Når dere kjører rundt i Norge, hører dere på radio og tenker på dem dere samler inn penger for?

– Vi liker å prate mest. Som andre savner vi variasjon på radiokanalene, jeg blir lei av å skru og altfor ofte høre samme sangen: «Ambi…svitsj….sion…svitsj…Ambisi….