Den umiskjennelige lyden av skole. Barn som løper, ler, roper, gråter. Et skjørt samfunn, med blindveier og bakgater som strekker seg forbi regneferdigheter og evnen til å skrive grammatisk korrekt. I øverste etasje står Edel Norheim med insisterende blikk. Hun lener seg energisk mot elevene som marsjerer inn på rekke.

– Musikken skal helt ned i beina, sier hun.

– Lytt! Ikke trampe. Gå.

Barna finner plassene i halvsirkelen på gulvet, kjenner musikken som skal helt ned i beina.

Bygde skolen etter «musisk modell»

Majorstuen skole i Oslo i midten av november: Det er vanskelig å tro at dama som beveger seg målbevisst gjennom rommet går av med pensjon om noen uker. Edel Norheim var med da Majorstuen skole bygde opp den «musiske modellen» på 90-tallet, og har vært sentral både for musikkfaget og etableringen av satsingen Musikk på Majorstuen.

Hun er opprinnelig klarinettist og klarinettpedagog, og kom inn i skoleverket via kulturskolen.

Fundamentet for den musiske modellen var Jon-Roar Bjørkvolds bok Det musiske menneske. Tanken var at barna skulle få en estetisk opplevelse hver dag, og at skoledagen skulle oppleves som en helhet.

– Det skulle være en sammenheng mellom kunnskapene i fagene, forteller Edel Norheim.

På denne tida jobba hun atskillig mer tverrfaglig i musikktimene enn hun gjør i dag. Og dette er noe hun er opptatt av – at musikkfaget rommer så mye.

– Gruppedynamikk, sier hun.

– Musikkfaget handler også om det – det mangfoldige samspillet mellom elevene. Man kan egentlig stille seg spørsmålet: Hvilket fag er ikke bundet opp mot musikk? Kan du svare på det? I grunn handler musikk om alle fag. Det er derfor det er så berikende å holde på med dette, det er så mange bindeledd, samtidig som musikken har en egenverdi. Det må vi ikke glemme. Ordrytmer og noteverdier, stemmeklang, tonefall og tonehøyder! Det er bare å øse av det musiserende mangfoldet.

Det tverrfaglige musikkfaget

Holdningen reflekteres i det som foregår i Edels timer. Her er førsteklassingene innom både norsk og matte når de synger alfabetsang og tellesang. Mens andreklassingene får en dose mat og helse og naturfag, når frukt, grønnsaker og bær blir brukt som eksempler for å lære noteverdier: Ki-na-kål. To åttedeler og en firedel. Er det noen som kan finne en frukt som bare inneholder firedeler? Ja visst! Ep-le!

På de yngste klassetrinnene er det én øvelse Edel alltid kommer tilbake til. Hun kaller den «den musiske blomsten».

– Da kan alt skje. Barna kan være alt. En jente kan være en prins, de kan være natur, vind, snø, regn, solskinn, dyr og fugler. De skal lytte og bevege seg til musikken, hele tida høre etter, forteller Edel.

Denne formiddagen er det tredjeklasse som skal iscenesette første sats av Vivaldis Høsten. I de ulike delene har elevene fått forskjellige roller. De er også blitt fortalt et eventyr til musikken som de nå dramatiserer. Prins Høst går foran med sin drømmekappe, mens en liten rekke følger etter i musikkens marsjdel. Én gruppe utfører, mens en annen gruppe lytter, ser, og gir positive tilbakemeldinger. Så bytter de plass på gulvet.

– Mitt poeng er at alle skal være aktive hele tida. De skal være i musikken. Opplevelse først, gjerne med assosiativ lytting eller dramatisering av en innspilling. Så kan musikkens elementer flettes inn, sier Edel og forkynner at musikk er bevegelse.

– Elevene kan ikke sitte ved en pult når de skal musisere. Med de yngste bruker jeg mye imitasjon, klapping, eller bevegelse som forteller noe om innholdet i tekstene eller melodienes oppbygning, tempo, rytme, dynamikk eller karakter. Slik blir det lettere å huske det vi skal lære. Musikktimene fungerer egentlig som en kontrast til å sitte stille. Energien elevene har er jo livsglede og -kraft! Musikkfaget krever veldig mye av deres konsentrasjon, for det er nå og så er det over. Musikk er flyktig. Det handler om å være til stede i øyeblikket og å yte i øyeblikket. Det kan være sårbart for noen, så det handler også om å gi rom for ulike personligheter og aldri presse, sier Edel.

Alle elever lærer solfège

Én av elevene får bryte ut av halvsirkelen for å komme fram til Edel og spille på klokkespillet. Den ensomme solisten hever kølla i dypt alvor, samler konsentrasjonen om å treffe stavene. Mye står på spill når alle følger med. Edel krever fullstendig stillhet.

– Lytt, sier hun.

– Hvilken tone starter vi på?

Alle svarer ved å vise håndbevegelsen til tonen.

– Mi!

– Ja!

Solfège-metoden går igjen i alle Edels timer.

– Jeg opplever at metoden gir en kjempeutvikling hos barna. Vi starter med å synge små intervaller, enkle melodier som kan være små musikkdiktater, eller en elev kan improvisere og klassen gjenta. Toneleiet legges der elevenes stemme klinger godt, forteller hun.

Rammebetingelsene må være på plass

Da Edel begynte som musikklærer i den musiske modellen på 90-tallet, hadde elevene langt flere undervisningstimer i musikk enn i dag, og faget ble kalt musisk.

– I denne arbeidssituasjonen ble jeg veldig godt kjent med elevene og de med meg. Vi utvikla mye godt, kreativt og lærerikt arbeid sammen. Jeg kunne gi dem mye frihet i kreativiteten deres, for de kjente grensene mine, sier Edel.

Mye har forandra seg siden hun kom inn i skoleverket. Majorstuen skole har ekspandert, fra to-tre parallellklasser på hvert trinn til nærmere 1000 elever. Elevmassen har nesten vokst seg ut av skolebygningen. Rommet der Edel nå underviser er egentlig et personalrom. Men skolens holdning til musikkfaget har ikke forandra seg på alle disse åra.

– Det er vanskelig for meg å si noe generelt om statusen til musikkfaget i norsk skole, fordi jeg har undervist her, og her har man alltid prøvd å ansette lærere med solid musikkbakgrunn, sier Edel.

– Hvilke rammebetingelser må være på plass for å få en god musikkundervisning?

– Du må ha et rom som elevene kan bevege seg i, et godt musikkanlegg, og et godt og stemt piano. Instrumentene du trenger til timen må befinne seg i nærhet til rommet der du underviser. Man bør ha mulighet til å bruke korkrakker, så man av og til kan sitte og synge. Det må være gulvplass til å drive med rytmikk. Og man må ha en projektor, sier Edel, og så foreslår hun en plassering av musikkrommet:

– Musikkrommene skulle ha ligget i midten, i kjernen av skolebygget, slik at det var lett for alle klasser å komme til.

Tidligere hadde Edel alltid med seg en kollega i timene, noe hun mener er til stor hjelp og gjør undervisningen bedre. I dag sitter musikklærer Trond Folstad ved pianoet, men vanligvis håndterer Edel klassene på egen hånd.

Basisen er kjærligheten til musikken

– Elevene har lært meg å undervise, sier musikklæreren.

Hun er ikke bekymra for musikkfagets framtid etter at hun går av.

– Det utdannes så mange dyktige folk fra musikkutdanningene, men skolene må åpne for å gi dem muligheter. De vil få tifold igjen om de gjør det, mener Edel.

– Kommer du til å savne jobben?

– Ja! Det blir et savn! Barn gir fra sitt indre helt uten filter, det rører så enormt. Det er en gave i seg sjøl. Men å undervise er både krevende og givende, og av og til sorgfullt når vi ikke klarer å hjelpe der hvor vi ser det trengs, sier hun.

Og det er nå, mot slutten av intervjuet, på tampen av arbeidsdagen, at hun avdekker grunnlaget for hele lærergjerningen: den uforbeholdne kjærligheten til musikken.

– Det jeg vil at elevene skal ha med seg fra mine timer, er at musikken skal være en berikelse for dem. Hele livet! Tenk at når du er 90 år og har «glemt alt», glemt hvem barna dine er, så kan en melodi vekke de gode minnene. Musikken er det eneste området i samfunnet der 90-åringer og 3-åringer kan være sammen. Den er uavhengig av alder, kjønn og bakgrunn.