Den høylytte klokka på veggen roper at tida ikke står stille. Heller ikke her. Men trår du i land på Bastøy for første gang, får du en overveldende følelse av å befinne deg i en flytende tilstand mellom fortid og nåtid. Du puster inn historien på grusveiene mellom bygningene på toppen av øya. En gang huset de et av Norges mest brutale og inhumane guttehjem. Hva har skjedd der inne? Du dveler ikke, forsoner deg med at kontrasten ikke kunne vært større til hva den idylliske øya er i dag – et åpent fengsel. Landskapet er det samme, menneskesynet et annet. De innsatte blir behandla med respekt, som ansvarlige mennesker som skal tilbakeføres til samfunnet.

– Det gjorde inntrykk å komme inn i kirken, sier gitarist og instruktør Knut Eide på vei mot målet for turen; Blueshuset.

– Benkene er små, lagd for at barn skal sitte på dem.

Også fritidsleder Tor Bråthen er opptatt av historien.

– Den største inngripen mot sivile i fredstid skjedde her, da gutta på hjemmet gjorde opprør i 1915. Panserskip, torpedobåter, fly og undervannsbåter kom over fjorden, forteller han.

Skyldig som faen

I stua på Blueshuset er det få tegn til revolusjonær aktivitet. Det mest opprørske som kommer herfra er slagene fra trommesettet til Kai, hylene fra gitaren til Kenneth og den raspende vokalen til Jensen.

– Jeg hakke stemme igjen, klager Jensen.

– Vi spilte i seks timer i helga.

Det er bare et par dager siden bandet Skyldig som faen kom hjem fra en helg som husband på Storefjell, under en stor konferanse for Norsk forening for kriminalreform (KROM). To kvelder med flere timer lange konserter og et publikum som ikke kunne få nok. Jensen er hes.

– Help Me baby, trygler han gjennom mikrofonen i den lille stua som fungerer som øvingslokale.

Blueshuset er en boenhet på Bastøy, viet dem som er motivert for å holde på med musikk under soning. Her er blant annet arnestedet for bandet Skyldig som faen. I dag er det tirsdag og instruktør og musiker Knut Eide er på Bastøy for å gi band- og instrumentalundervisning. Akkurat nå står han på stuegulvet og spiller bass. Bandets bassist er nylig løslatt, og arbeidet med å finne en arvtaker er ikke helt i havn.

– Vi er vel dét bandet i Norge som oftest har skifta besetning. På åtte år har vi hatt cirka 80 ulike bandmedlemmer, sier Jensen, som sitter på en lang dom for drap.

Han har et par år igjen som frontfigur i Skyldig som faen, før han slipper ut.

Musikkboenhet – fikk ideen da han satt i fengsel

På utsiden, noen mil unna, finner vi initiativtaker til Blueshuset på Bastøy, Bjørn Andersen. Han var oppdragsforsker for Fafo da han fikk en voldsdom som førte ham inn i Telemark fengsel. På cella fordypet han seg i Stortingsmelding 37: «Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn». Justisminister Knut Storbergets progressive planer for krimomsorgen virka plutselig usedvanlig relevant, ikke bare for sosiologen Bjørn. Det var her han ble kjent med Musikk i fengsel og frihet. Ideen om at musikk kan brukes som verktøy for et bedre liv, trigga ham til å starte prosjektet Blues Behind Bars i 2009, forløperen til det som nå er Blueshuset på Bastøy. Jensen var én av de første trommisene i prosjektets spede begynnelse. Bjørn spilte sjøl gitar og hadde røtter i bluesmiljøet. Han søkte penger fra Justisdepartementet for å starte en musikkboenhet i Telemark fengsel, den første i sitt slag i Norge.

– Og da jeg ble overført til Bastøy, kopierte jeg ideen der, forteller han.

Bjørn er gründer bak og daglig leder i Blues Factory AS i Sandefjord, som drifter flere tilbud i tillegg til Blueshuset på Bastøy. Fellesnevneren er tilretteleggelse av musikkaktiviteter for dem som har falt utafor.

– Da vi starta Blueshuset kalte vi det egenhabilitering. Tanken var at gutta som bor her skal utføre alle oppgaver knytta til bandet, innafor de sikkerhetsmessige rammene som eksisterer. Rekruttering, planlegging, logistikk – etter hvert tøyde vi grensa og hadde vår egen pressekontakt. Dette har vært veldig viktig, fordi mange av de tiltakene som man gjennomfører i fengsel er basert på at folk er klienter, at man har en diagnose, et problem, sier Bjørn.

Medlemmene av Skyldig som faen har sjøl ansvaret for å rekruttere nye musikanter til bandet. Bjørn tror dette er noe av grunnen til at ensemblet har eksistert så lenge.

Lever drømmen i Blueshuset

Trommis Kai er det ferskeste tilskuddet til dagens Skyldig som faen. Det er ingen tilfeldighet at han havna her.

– Jeg kunne tatt «reper’n», men det var to ting som holdt meg oppe: musikken og han gutten her, sier han og viser fram et bilde av sønnen.

– Sommeren for seks år siden så veldig mørk ut, men nå lever jeg drømmen.

Kai sitter inne for første gang. I 2013 kom han til Ringerike fengsel, etter å ha fått en drapsdom. Da han fikk høre om Blueshuset på Bastøy, satte han seg ett mål for soninga: Å flytte inn og holde på med musikk. God oppførsel betalte seg. På en tirsdag i juni i fjor gikk han av ferga på Bastøy, samme dag ble han spurt om å være med i bandet, på torsdag var første øving og fredag første konsert – under Eidsfossfestivalen. En pangstart på bandkarrieren, og en brå overgang fra livet i lukka fengsel. Det tok tid å slippe kontrollen på øving, tid å slutte å være nervøs for kritikk.

– Det var en utfordring. Hver gang Jensen sa noe til meg ble jeg nervøs. Jeg så ham som en trussel. Men nå er jeg trygg på ham og på meg sjøl, sier Kai, og forteller at erfaringa fra bandet har gjort ham mindre nervøs for å opptre også.

– Jeg har lært meg å spille i band på en helt ny måte. Har brukt mye tid på å lytte til gutta. Kjemien i bandet handler om at vi er et lag som skal prestere sammen, sier han, som har traktert trommene siden han var 16 år.

– Dynamikken er veldig bra, bifaller Jensen.

– Den beste besetningen vi har hatt, fortsetter han og bedyrer at alle kritiske kommentarer fra hans munn har som mål å gjøre de andre bedre.

– Og nå har jeg skjønt det, sier Kai med et smil.

Bandet – en metafor på livet

Å drive et band krever finstemt kommunikasjon.

– Lærer dere noe av dette som dere kan bruke seinere i livet?

Ja, er de enige om.

– De fleste band blir til ved at musikerne finner hverandre, men vi er plassert sammen. Vi må få det til å funke. Det at vi bor så tett på hverandre, hjelper også, mener gitarist Kenneth.

Han har lang erfaring som utøvende musiker, og har en voldsdom som snart er ferdigsona.

Instruktør Knut Eide understreker viktigheten av at bandmedlemmene bor sammen.

– Da lærer man å ta tak i konflikter og ikke dytte dem under teppet, ellers blir det kjempeproblemer, sier han.

– Det er alltid diskusjon, men det er viktig med takhøyde, sier Jensen.

– Klarer du å løse konflikter i bandet, klarer du det i andre nære relasjoner også, mener han.

– Det handler om å finne sin plass, ikke bare gjøre seg sjøl bra, men alle bedre, framholder Kai.

Han mener det er positivt at bandmedlemmene er så forskjellige.

– Det hadde vært kjedelig om alle likte sjokoladepudding og røyka rullings, sier han og kikker flirende bort på Jensen.

– På scenen funker det.

Den ultimate rehabtest

Og det er blitt mange sceneopptredener på Skyldig som faen gjennom bandets åtteårige historie. Til sammen har fengselsbandene i Telemark, Bastøy, Hof og Berg hatt cirka 260 spilleoppdrag, hovedsakelig utafor fengslene. Uten at noe medlem noen gang har brutt mot fengselets bestemmelser. Skyldig som faen er fast innslag på Jailhouse Stage på Notodden Blues Festival, har spilt på Nobels Fredssenter og på den britiske ambassaden, under feiringa av Dronning Elizabeths fødselsdag i 2013.

– Den ultimate rehabtesten, sier Bjørn Andersen.

– 500 gjester i den største hagen på Frogner. Foran scenen sto et 15 meter langt bord med gin and tonic og whisky. Det var bare å drikke, alt var gratis, og jaguarer sto utstilt på plenen. Noe av det første bandmedlemmene sa var: «Kommer vi gjennom dette, kommer vi gjennom alt».

Det å få spille for et publikum utafor fengslene har vært sentralt i Bjørns filosofi.

– Det som ofte skjer med slike fengselsband er at de får spille på steder som Røde Kors og gamlehjem, folk klapper fordi de synes synd på dem. Bandet må opp på et nivå der det låter greit, spille på ordentlige arenaer. Du kan aldri lære folk å få bedre sjøltillit. Sjøltillit kan bare være en effekt av noe annet, av en ferdighet du har tilegna deg som andre setter pris på. For mange av de innsatte er det første gang i livet de får positiv respons på noe som helst.

Målet er ikke at alle som bor på Blueshus-et skal bli musikere, men at erfaringa med å drive et band skal gi dem det de trenger for å komme i gang med utdanning eller jobb, få styr på eget liv. Jensen peker dessuten på nye nettverk som et biprodukt.

– Du får nye venner og nettverk, i stedet for de vraka du har vært sammen med hele livet, sier han.

Mange av dem som har bodd på Blueshuset fortsetter å spille når de kommer ut, og noen jobber i dag i det profesjonelle musikklivet.

– Noe av det mest oppsiktsvekkende er at tilbakefallsprosenten for dem som har bodd på musikkboenheter i norske fengsler er svært lav: fire prosent, hvis vi bruker et tidsvindu på fem år, forteller Bjørn.

Han holder nå på med en artikkel, som baserer seg på innsamlede data fra arbeidet i perioden 2010-2018.

– Det er ikke store tall i statistisk forstand, men vi er stolte. Tilbakefallsraten i Norge rapporteres ofte som 20 prosent, når en ser på data for tilbakefall to år etter løslatelse. Økes tidsvinduet til fem år, vil tilbakefallet være langt høyere, nærmere 40 prosent, forteller Bjørn.

 Samtlige av dagens medlemmer i Skyldig som faen har musikkbakgrunn, men for noen er kontakten med Blueshuset den første kontakten med et instrument. Motivasjon er stikkordet.

– Du må ikke være flink, men du må møte opp til øvingene, respektere reglene, være med på det som skjer i huset. Det er ikke plass til divaer, alle må bidra, sier Bjørn.

Det er ressurssterke innsatte som blir beboere her, de som har mulighet til å nyttiggjøre seg av tilbudet.

Kontakt med normaliteten

Knut Eide er ansatt som musikkfaglig leder på Blues Factory. Hans metodikk for elevene på Bastøy er ikke å ha noen fastlagt metodikk, men å møte alle på det nivået de er. Mange sliter med ADHD og konsentrasjonsproblemer, noe som legger føringer for undervisningen.

– Og så er det noen, sånn som Kenneth, som er veldig flinke instrumentalister, men som ikke har tenkt så mye på teorien bak musikken. Da har vi gått inn i det, forteller Knut.

I sofakroken på Blueshuset diskuteres det om det ikke er på tide med en konsert inne på Bastøy snart.

– Kanskje dere kunne hatt en akustisk session oppe i kafeen, foreslår Knut.

I tillegg til å være lærer, er han en kontakt med verden utafor.

– Den kontakten med normaliteten er veldig viktig, sier han.

– Ja, og så har vi et mobbeoffer. Ha ha ha, kommer det spontant fra Jensen.

Soning med mening

Den høylytte klokka på veggen tikker ubønnhørlig mot kveld, og i mørket utafor kommer en av de tamme revene for å be om mat. Jensens middagsgryte rekker til alle – bandmedlem eller ei.

– Det er deilig å glede mennesker i stedet for å såre dem, sier Jensen når han blir spurt om hva musikken betyr for ham.

Uten å få brukt kreativiteten er han ikke et menneske.

– Det er dette som gjør at man ikke føler seg kvalt i fengselet.

– Musikk er utløp for følelser på en positiv måte, sier gitarist Kenneth.

Kai minner om at det å komme i fengsel ikke akkurat er en «boost» for sjøltilliten.

– Men dette kan være noe du kan drive med videre. En soning med mening, hvis man kan kalle det dét.