DET UFORUTSIGBARE LIVET: Musikkstudenten Joe kunne ikke forutse hva som kom til å komme da hun gikk over terskelen til 2018. Året da alt skulle skje. På én gang. Sånn føles det iallfall.

• Les første del av denne serien her.

En stor omstilling

Mandag 4. februar. Joe fyller 24 år. Musikkstudenten vi har fulgt siden første studiedag, setter seg ned på stamkafeen Pust et steinkast unna Norges musikkhøgskole (NMH). Det er lenge siden vi har sett henne nå. Noen forandringer er åpenbare. Kulen på magen for eksempel. 2018 ble ikke helt som planlagt.

– Det går bra, forsikrer hun.

– Det er en omstilling. En stor omstilling. Jeg går jo på høyskolen i selvrealisering, her skal du jobbe med deg sjæl og egoet ditt, sier hun med et skjevt smil, som for å understreke ironien i situasjonen.

• Les andre del av denne serien her. TEMA: SPILLETIMEN

Et nytt liv og et liv som tar slutt

Men det er ikke bare et nytt liv som har bidratt til å forrykke balansen, en rystelse er det også når et liv tar slutt. 2. august 2018 får vi en epost av Joe. Hun skriver at hun håper vi har hatt en fin sommer, at hun dessverre må meddele at faren hennes døde for en uke siden, og at hun håper vi kan utsette sakene vi har planlagt. Hun må få unna skolestart og noen konserter med bandet Sassy 009, før hun kan konsentrere seg om andre ting.

Selvsagt.

Tida går. 2018 blir 2019, og her sitter vi mens snøen er blitt tung utafor vinduet og Joe synes lettere. Langt lettere. Hun forteller om den chilenske faren sin som tilbrakte fem år i fengsel som politisk fange, før han kom som flyktning til Norge. Om at han har levd med kreft siden hun var åtte år. De siste åra i Chile, i et hus under Andesfjellene, omringet av en stor hage med morelltrær. Hun besøkte ham hvert år, om vinteren, omtrent på denne tida. Hun forteller at han fikk en dødsdom for mange år siden, at han levde på overtid. En seig jævel.

– Han hadde en traumatisk fortid, men et sterkt ønske om å leve, inn i det aller siste.

• Les tredje del av denne serien her. TEMA: ØVING

Kroppen kollapsa

Man møter ikke døden med et skuldertrekk, sjøl om den kommer anmeldt. De konkrete følgene av farens dødsfall ble at hun gikk glipp av fire eksamener på NMH. Følgene for kroppen syntes langt alvorligere.

– Pappa døde fire dager før Sassy 009 skulle spille på Øyafestivalen, etter det spilte vi på Way out west, og på en festival i Nederland. Jeg dro direkte derfra til pappas minnestund. Og så kollapsa jeg, forteller Joe.

Det begynte med at hun fikk påvist et halsvirus, kunne ikke synge med bandet, sleit med å komme seg gjennom skoledagen.

– Jeg satt i kantina og var så sliten at jeg ikke kom meg noen vei, forteller hun.

Joe blir sjukmeldt. Men blir ikke frisk. Grundige utredninger resulterer i at hun omsider behandles for magekatarr. Hun går til administrasjonen på NMH for å få tilrettelagt den videre undervisningen, med denne beskjeden fra legene i bakhodet: «Tenk gjennom hvordan du vil leve livet ditt, og om du vil leve lenge.»

– Det som er spesielt med dette studiet er at vi har et så personlig forhold til lærerne våre. Det er et tillitsforhold der. Og når det da plutselig går skeis i livet, er det så mange som spør «hva skjer nå», og så visste jeg ikke. «Kan du spille fløyte, kan du ta dette faget?» Det er vanskelig når man ikke veit hva som egentlig er galt, eller hvordan man kommer til å takle livet i nær framtid. Det eneste du egentlig trenger er litt tid for deg sjøl, men det er nok det aller vanskeligste å be om når alt går i hundre og du føler at alle øyne er vendt mot deg. Jeg vil også legge til at jeg var veldig redd. Redd for studiene, karrieren, kroppen min, hvordan skal jeg leve nå? Tåler kroppen min i det hele tatt å gå på NMH? Er jeg i stand til å spille konserter, kan jeg egentlig bli musiker? Jeg orka jo ikke bo i kollektivet mitt engang, sier Joe.

• Les fjerde del av denne serien her. TEMA: STUDIER OG JOBB – DEN VANSKELIGE BALANSEN

– Ingen er blitt en dårligere kunstner av å få barn

Hun har en følelse av at noe ikke stemmer, men tilskriver det lave energinivået og en utilpass kropp på kontoen for konsekvensene av alt hun har vært gjennom denne høsten. Den sjukmeldte fløytestudenten blir møtt med forståelse, både i Musikkhøgskolens administrasjon og blant lærerne.

– Det får man når man først slenger et dødsfall, og så en graviditet i bordet, sier hun og flirer.

Magefølelsen viser seg å stemme. Det er ikke magekatarr som har gjort henne sliten. I uke 13 oppdager Joe at hun er gravid. Og idet et nytt kapitel er i ferd med å åpnes, avsluttes et annet. Joe og bandkollega og venninne Teodora Georgijevic går ut av bandet Sassy 009.

– Var du noen gang bekymra for at det å få et barn skulle ødelegge karrieremulighetene eller studiene dine?

– Den første jeg snakka med var en venninne som er artist. Hun fikk barn før hun var 23 år. Så alt er relativt. Da jeg snakka med henne, skamma jeg meg litt over at jeg i det hele tatt hadde tvilt på meg sjøl. Jeg er ikke bekymra ett sekund. Jeg gidder ikke å bekymre meg, for det er så mye annet som kan gå galt i livet. Dette er det minste, etter det året jeg har hatt. Folk dør av kreft, ting går i oppløsning, man må flytte, sier hun, tenker seg om et øyeblikk og fortsetter:

– Men jeg er nok blitt konfrontert med min egen generasjons mentalitet, det at vi tror vi kan kontrollere alt. Vi kan jo ikke det. Jeg tror aldri jeg har hørt noen si at det å få barn har gjort dem til en dårligere kunstner, så jeg er bare dritklar, jeg!

Klar er også omgivelsene. Joe har flytta inn i en familiebolig i Sogn studentby sammen med kjæresten, og sier litt lattermildt at hun passer rett inn i idealbildet til Erna Solberg, som i nyttårstalen oppfordra studenter til å få barn.

– Jeg trodde det skulle være mye mer stress å være gravid, trodde alt skulle være mye vanskeligere. Velferdsstaten altså – vi er privilegerte. Og så er jeg takknemlig for at jeg har en så enkel graviditet.

• Les femte del av denne serien her. TEMA: OPPSUMMERING ETTER ETT ÅR PÅ STUDIET

Livet med tilrettelagt studiehverdag

Da Joe fikk fastslått at hun var gravid, brukte hun mye tid på å prate med administrasjon og lærere på Musikkhøgskolen, for å få mest mulig ut av tida fram til termin i midten av april. Fire utsatte eksamener skal tas. Satslære får hun ta hjemme, hun får tilrettelagt en annen eksamen med ammepause, hvis det går. Spilleeksamen utsettes til etter fødsel. Og så er det gehør da, som hun gruer seg mer til enn selve fødselen. Men det er et annet kapittel.

– Planen er å gå på all undervisning framover. Jeg har en konsert i støtteinstrument 9. april, men lærerne har sagt at fødsel er gyldig fravær, smiler Joe.

– Det går til det ikke går, legger hun til.

– Det er litt den filosofien jeg lever etter ellers også.

Å spille et instrument er fysisk arbeid. Det kan være en utfordring når magen vokser.

– Å spille fløyte når du har en baby i magen – hele kroppen, som du bruker til å puste og som du vanligvis har kontroll over – nå er det noe som beveger seg der inne, og forandrer seg fra dag til dag. Jeg merker også at det er kjempetungt for beina og ryggen. Det er noe helt annet å stå i en statisk stilling lenge, ikke ha den lungekapasiteten du hadde. Jeg har lave ambisjoner. Målet mitt er å holde på spillegleden, pakke opp fløyta, spille litt. Noen ganger blir det ti minutter, andre ganger én time. Man er der man er.

Joe har også slitt med motivasjonen etter farens dødsfall og sjukmeldingen i høst.

– Jeg har snakka med mange lærere og fått høre mange historier, om musikere som nærmest ikke fikk spilt på to år da de fikk barn. Å være der spillemessig er ikke gøy, men det går jo bra. Man må ta helheten i betraktning, og egentlig er det imponerende at jeg i det hele tatt står på beina etter alt som har skjedd.

– Du er ikke aleine

Noen ganger innhenter livet studiehverdagen. Mange studenter rammes av psykiske problemer, uavhengig av om en forelder dør eller om det skjer en omveltning i livet.

– Sorg, håpløshet, stress – store, tunge følelser det kan være vanskelig å kommunisere utad, men som vokser inni deg når du må bære dem aleine, sier Joe, og understreker hvor viktig det er å ikke insistere på å klare alt på egen hånd.

– Mange opplever ensomhet og isolasjon når vanskelige ting skjer. Jobben for å komme deg gjennom det følelsesmessig må du gjøre sjøl, men du trenger ikke være aleine på veien. Det finnes mye du kan få hjelp til, hvis du bare spør.

Joe lever etter fjellvettreglene: Det er aldri for seint å snu, og spør erfarne fjellfolk.

– Snakk med noen du stoler på, og hvis de ikke kan hjelpe, spør om de veit om noen andre du kan kontakte. Snakk med fastlegen, læreren din, mammaen din, eller en medstudent. Mitt motto er: Spør en voksen.

Hun skryter av Studentsamskipnaden i Oslo, som tilbyr psykisk helsehjelp, har et apparat av rådgivere og ulike terapigrupper. Joe har riktignok ikke brukt tilbudet sjøl. Hun har hatt andre å snakke med i tida hun har lagt bak seg.

– Det vanskeligste er nok å be om hjelp, tillate seg å være i den sårbare situasjonen. Å komme dit er en jobb man må gjøre på egen hånd og det er ikke alltid like lett. Ting ordner seg ikke, du må ordne dem sjøl, og det krever veldig mye. Dette halvåret har krevd mye av meg, det største krafttaket jeg har tatt. Man må bare bite tenna sammen når man må, stå i det, og så hvile ut og være raus med seg sjøl underveis. Og så må man spørre seg: Hva skal til for at jeg skal komme meg gjennom denne dagen? Skal jeg kjøpe en sjokolade? Hjelper det meg? Hvis det gjør det, kjøp sjokolade!