– Jeg trodde virkelig ikke dette skulle være så kontroversielt, sier en oppriktig Borghildur Indriðadóttir på telefon fra studioet sitt i Berlin.

Da den islandske kunstneren skulle promotere verket Demoncrazy under Reykjavík Arts Festival i juni i fjor, endte det med at Facebook- og Instagram-profilen hennes ble sletta.

– Det var ekstremt ubehagelig. Jeg følte meg overvåka. Det starta med at bildene mine forsvant fra Facebook. Jeg tenkte at det måtte ha skjedd en feil. Da jeg logga meg ut og inn igjen, var alle vennene mine også forsvunnet. Så forsvant kommentarer og likes, alt foran øynene på meg, sier Borghildur.

Demoncrazy er et politisk verk som handler om kjønn og makt. I en serie fotografier har Borghildur plassert unge, toppløse kvinner foran portretter av dresskledde menn i maktposisjoner. Portrettene henger i parlamentet på Island.

– Island er et veldig åpent samfunn, og da jeg flytta tilbake besøkte jeg mange offentlige institusjoner. Overalt hvor jeg gikk, ble jeg møtt av bilder av menn. Jeg er også utdanna arkitekt, og mener at det man har på veggene i en offentlig bygning sender et signal. Det ble interessant for meg som kunstner å kommentere disse portrettene. Jeg mener ikke at mennene på bildene ikke fortjener plassen, eller at de er dårlige mennesker. Jeg ville bare vise kontrasten mellom det gamle og det nye, forklarer Borghildur.

– Og det er sterke kvinner jeg har fotografert, understreker hun.

– Som er komfortable med å stå toppløse foran disse mannsportrettene.

Fysisk offentlighet vs. internetts offentlighet

Nettopp nakenheten fikk det til å renne over for Facebook. Kvinnelige brystvorter ble for sterk kost for nettsamfunnet.

– Bildene mine hang som store boards på én av de mest sentrale bygningene i Reykjavík. Den virkelige offentligheten hadde altså akseptert dem, mens for internetts virkelighet ble de for mye, sier Borghildur, og peker på det absurde i at det sitter noen i Silicon Valley og bestemmer hvor grensene går for hva befolkningen på Island skal få oppleve.

Absurd er det også at Facebooks reaksjon på mange måter ble en del av verket.

– Jeg er veldig delt om det som skjedde, for som kunstner er jeg glad for det. Dette er akkurat hva Demoncrazy handler om – muligheten for å bli sett, i alle deler av samfunnet, også på internett, påpeker Borghildur, som samtidig understreker at vi ikke bør akseptere denne formen for sensur.

– Å sensurere unge kunstnere som kommenterer samfunnet vi lever i er ikke greit, mener hun.

Alvorlig trussel mot kvinnelige kunstnere

Vi forflytter oss til Malmø i starten av desember. Kunstnere, kulturledere og -administratorer, produsenter og kuratorer er samla til konferansen Safe Havens. Kunstneres ytringsfrihet står på dagsorden, og bekymringen for utviklingen i sosiale medier er et tilbakevendende tema. «De digitale selskapene utgjør den største trusselen mot ytringsfriheten i framtida», påstår én av innlederne. «Vi har privatisert sensuren.» «Hvordan skal dette reguleres,» spør advokatene.

Den dunkle Spegelsalen i kulturhuset Moriskan er nesten full. Mange er kommet for å høre om situasjonen for kvinnelige kunstneres muligheter til å ytre seg fritt. Når daglig leder i organisasjonen Freemuse, Srirat Plipat, entrer scenen, tar det ikke lang tid før vi skjønner at situasjonen er minst like dunkel som rommet vi sitter i. Likevel, det mest oppsiktsvekkende Plipat kommer til å formidle i løpet av den halvtimelange seansen er dette: I arbeidet med å dokumentere ytringsfrihetens kår for kvinnelige kunstnere, fant Freemuse at en stor del av sakene var kobla til sosiale medier. Så alvorlig mener organisasjonen at forholdene på internettplattformene er, at de har bestemt seg for å lage en egen rapport om emnet.

– Sosiale medier er en «game changer» for kunstnerisk ytringsfrihet. De gir kunstnere mulighet til å dele verkene sine og nå et publikum over hele verden, noe som er helt fantastisk. Dessverre har vi også sett noen av de negative sidene ved sosiale medier, i form av sensur og trusler om vold mot kunstnere. Hele 16 prosent av sensuren mot kvinnelige kunstnere de siste fem åra, er blitt utført av sosiale medier og internettplattformer. Kvinners antrekk er konstant offer for kritikk, og kan bli mål for myndigheter og andre med en konservativ agenda. I 2018 er det en rekke eksempler på at kvinnelige kunstnere er blitt anklaget for uanstendig oppførsel, etter at de har opptrådt med tettsittende eller avslørende klær på internett. Trusler mot kunstnere på sosiale medier er også økende, forteller Srirak Plipat til Musikkultur.

Utestengt på grunn av kurdisk plate

Kirkelig Kulturverksted (KKV) har lang tradisjon for å jobbe med musikere som ikke har fritt ytringsrom i eget hjemland. I 2016 ga de ut albumet Kobani med den tyrkiske artisten Ferhat Tunç. Utgivelsen resulterte i en nedstengning av Facebook-profilen til Tunç i flere måneder.

– Han hadde flere hundre tusen følgere, så dette var et betydelig tap av kontaktnett for hans del. Plata handler om mobilisering av kurdisk motstand og kultur. Tyrkia har lovbestemmelser som begrenser kurdisk språk og kultur, og bruken av det kurdiske flagget er forbudt, forklarer daglig leder Erik Hillestad, om bakgrunnen for å stenge Tunçs Facebook-profil.

– På denne måten driver Facebook en form for sensur i sameksistens med ulike regimer på kloden, fortsetter han.

Men til tross for erfaringer med nettsamfunnets sensur, mener Hillestad at selvsensuren på Facebook er vel så alvorlig.

– Plattformen fungerer som et slags overvåkingsinstrument. I det øyeblikket du ytrer noe, følger sikkerhetspolitiet eller andre myndighetspersoner med. Den mest omfattende formen for sensur på Facebook er selvsensur. Vi jobber med flere artister fra Midtøsten som unnlater å legge ut noe som kan provosere, fordi de veit at i det øyeblikket de gjør det, får de inndratt passet, blir arrestert, eller opplever andre sanksjoner.

Har tilpassa seg Facebook

Nakenhet er den vanligste årsaken til sensur av kunstneriske uttrykk i sosiale medier. Dansere og koreografer er en utsatt gruppe. Dansens Hus har i flere tilfeller opplevd at annonser for forestillinger der danserne er nakne eller delvis nakne, er blitt fjerna av Facebook.

– Dette innskrenker kommunikasjonsmulighetene betraktelig, i og med at sosiale medier er blitt en stadig viktigere kommunikasjonsplattform. Det begrenser også mulighetene våre for å kommunisere åpent og tydelig hva vi tilbyr til enhver tid, påpeker kommunikasjonssjef Erik Årsland.

Dansens Hus har tatt følgene av sensuren og lager nå annonser som ikke strider mot Facebooks retningslinjer.

– Vi bruker bilder på en slik måte at de ikke viser nakenhet, eller velger bilder der aktørene ikke er nakne, forteller Årsland.

Han forstår at Facebook må ha stramme retningslinjer for nakenhet.

– Ellers kan det fort utarte til å bli et annet forum enn det var tenkt å være. Men det hadde vært veldig fint om man kunne skille mellom leverandører av kunst og andre typer nakenbilder. Samtidig skjønner jeg at det er vanskelig, sier kommunikasjonssjefen.

Umulig å få kontakt med Facebook

Årsland synes det er synd at det ikke er mulig å komme i kontakt med Facebook eller Instagram når annonser blir fjerna eller sider blir stengt.

– Man får bare et standardisert svar om at nakenhet ikke tillates i noen form, heller ikke i kunstneriske sammenhenger. Vi skulle gjerne gått i dialog og på individuell basis løst disse sakene, sjøl om jeg har forståelse for at det er vanskelig å få til, sier Årsland.

Erik Hillestad i KKV er sterkt kritisk til at Facebook gjør seg utilgjengelig for offentligheten.

– Ferhat Tunç prøvde lenge å komme i kontakt med Facebook via sine advokater, for å få klarhet i hva som var årsaken til at siden hans ble stengt. Han fikk ikke svar, men da han studerte Facebooks retningslinjer, skjønte han hva det handla om. I en avis kan du kontakte de som er ansvarlige, redaksjonen kan begrunne hvorfor de tar de valgene de gjør. I Facebook er det ingen å gå i dialog med, påpeker Hillestad.

Musikkultur har også forsøkt å komme i kontakt med Facebook Norge i arbeidet med denne saken, for å gi dem mulighet til å imøtegå kritikken. Vi har ikke funnet noen kontaktinformasjon til selskapet, utover en fysisk adresse. Vi endte derfor med å sende en forespørsel via Messenger til norgessjef Rune Paulseth, uten å få svar.

Ble vanskelig å markedsføre kunsten

Å få livet sletta fra Facebook var en rystende opplevelse for kunstneren Borghildur Indriðadóttir. Hun dro fra Island og turte knapt bruke telefon eller datamaskin, i frykt for at noen fulgte med på alt hun foretok seg.

– Jeg er et veldig følsomt menneske og ble litt paranoid. Disse selskapene overvåker oss, sier hun.

Både Freemuse og Reykjavík Arts Festival har fått bilder av Borghildurs prosjekt sletta fra sosiale medier. Hele festivalens Facebook-side forsvant da de strømma live fra en performance knytta til Demoncrazy. Det samme skjedde med publikummere som filma og la ut på Facebook. Til og med bilder som ble tatt av de store plakatene i sentrum av Reykjavík ble fjerna av Facebook. Det ble svært vanskelig for festivalen og kunstneren å markedsføre prosjektet.

Borghildur trakk seg helt ut av sosiale medier etter sensuren, men innså at hun som kunstner er avhengig av plattformene for å promotere arbeidet sitt. Nå har hun en offentlig profil på Instagram, som hun bruker til de kunstneriske prosjektene sine. Facebook har hun forlatt for godt.

– Har opplevelsen ført til noe selvsensur for din del?

– Nei, heller det motsatte. Nå vil jeg ta Demoncrazy videre til andre land, sier hun, som håper at det vil komme internasjonal lovgiving som regulerer sosiale mediers muligheter for sensur.

– Facebook er den største populasjonen i verden. Sosiale medier kontrollerer hva du får se, hva slags kunst du blir eksponert for, bestemmer hva som blir populært. Det er mange positive sider ved disse plattformene, understreker hun, men:

– Nå er det på tide å lage retningslinjer som kan kontrollere virksomheten deres.

– Må opp på menneskerettsstandard

Erik Hillestad etterlyser mer kritisk tenkning og større bevissthet hos brukerne av sosiale medier. Han mener vi har vært for naive i omgangen med plattformene, og sier samtidig at han blir stempla som festbrems når han påpeker dette.

– Jeg mener vi har lagt livene våre i hendene på systemer som er så store at vi ikke kan kontrollere dem. De er overnasjonale og ikke underlagt noen form for demokratisk kontroll, ute av stand til å være en plattform der man kan ytre seg kritisk om maktforhold. Det er et stort demokratisk problem, og det rammer særlig kunstnere, ettersom de tradisjonelle mediene er ribba for ressurser til å dekke kulturlivet, på grunn av den digitale omveltningen, sier Hillestad.

Han mener at det er overnasjonale institusjoner, som EU, som må bygge lovverk som regulerer sosiale medier, og sender samtidig en oppfordring til nasjonale myndigheter:

– De må sørge for gode ordninger for pressestøtte og en styrking av tradisjonelle medier, slik at disse har ressurser nok til å ta en større «Public service»-rolle overfor kulturlivet.

Freemuse sender en tydelig beskjed til de store nettverksselskapene på internett:

– Vi oppfordrer dem til å gå igjennom retningslinjene sine, slik at disse samsvarer med internasjonale standarder for menneskerettigheter. Menneskerettighetene garanterer kunstnerisk ytringsfrihet, samtidig som de åpner for legitime restriksjoner nedfelt ved lov. Sosiale medier bør ikke ha vilkårlige restriksjoner, som gjør dem til dommere over ytringsfriheten, og gir dem mulighet til å vurdere hva som for eksempel er anstendig eller ei, sier Srirat Plipat til Musikkultur.

Menneskerettighetsadvokat er bekymra

– Vi er på vei i en farlig retning når selskaper som Facebook og Twitter tar loven i egne hender og bestemmer hvilke ytringer som får slippe til.

Dette sier menneskerettighetsadvokat Andra Matei. Hun holder til i Strasbourg, er gründer bak og direktør for Avant-Garde Lawyers, og har blant annet vært advokat i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Andra Matei er bekymra for ytringsfrihetens kår på sosiale medier.

– Lovlige ytringer blir fjerna fra Facebook og Twitter hver dag, uten at brukeren har mulighet til å klage. Ytringsfrihet er den fundamentale rettigheten i et demokratisk samfunn, retten til å uttrykke uenighet og kritikk når andre rettigheter er trua. Den bør kun begrenses i helt spesielle tilfeller og når de rette sikkerhetstiltakene er satt i verk for å verne den. Private firmaer er ikke de rette til å håndheve dette, sier Andra Matei til Musikkultur.

Noe av problemet med plattformselskapene er at de opererer over hele verden. Dette reiser spørsmål som: Kan et selskap som er lokalisert i USA underlegges norsk lovverk?

– FNs spesialutsending for ytringsfrihet har påpekt ansvaret som private aktører har for menneskerettighetene i en digital tidsalder. Vi har også de internasjonale domstolene, slik som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som behandler enkeltsaker på dette området, påpeker Matei.

Hun har tro på å motivere og sette folk i stand til å delta i konstruktive dialoger på nettet, framfor å jobbe for mer lovgiving. Grensegangene for ytringsfriheten må settes av en uavhengig domstol, understreker advokaten.

– Hvilke råd har du til plattformer som Facebook og Instagram når det kommer til å verne om ytringsfriheten?

– Engasjer menneskerettighetseksperter, sett opp gode evalueringssystemer, vær transparent og samarbeid med rettsinstansene i land som har et uavhengig rettssystem.