I hyllene til Fond for utøvende kunstnere (FFUK) står fysiske bevis på hva støttekroner kan bli til – musikk på CD-er og LP-plater. Nærmere 3700 søknader kommer inn hit hvert år, fra musikere, scenekunstnere og dansere som vil finansiere plateinnspillinger, prosjekter, reisevirksomhet eller etterutdanning. Direktør i FFUK, Bjørg Eriksen, er nå bekymra for framtida. Inntektene går ned, mens søknadsmengden er stabil.

– Da fondet ble et reint kulturfond, hadde Stortinget en tanke om at det skulle bidra til å bygge norsk musikkliv. Fondet skulle øke i takt med tida, forklarer Eriksen.

Nå skjer det motsatte, men FFUK mener det finnes grep for å stanse den negative utviklingen.

Tørr, men nødvendig bakgrunn

Først litt bakgrunn: Fondets inntekter kommer fra en avgift som er lagt på ikke-vernet, innspilt musikk, som spilles offentlig eller på radio. Ikke-vernet, spør du kanskje? Det er musikk som ikke har vern etter norsk åndsverklov. Eksempler på slik musikk kan være gamle innspillinger som ikke lenger har vern, amerikanske innspillinger, eller en innspilling fra et annet land som ikke har undertegnet Romakonvensjonen (se faktaboks).

Det er Gramo som krever inn avgiften på vegne av FFUK. Dette gjør de samtidig med at de krever vederlag for vernede innspillinger, altså de innspillingene som har vern etter åndsverkloven. Utøvere og produsenter har krav på vederlag når musikken deres spilles offentlig eller på radio, og dette vederlaget sørger Gramo for å få inn.

Men er det helt åpenbart hva som har vern og hva som ikke har vern? Nei. Alle lover er åpne for tolkning, og det er hvordan Gramo tolker deler av vernereglene FFUK er kritiske til. Ja, dette er komplekst og teknisk, men heng med, for det kan dreie seg om dine inntektsmuligheter i den andre enden.

FFUK: – Praksisen gagner ikke norsk musikkliv

Her er sakens kjerne: Hvis så lite som én norsk utøver, eller én EØS-borger, deltar på en amerikansk innspilling, med en amerikansk produsent/plateselskap på amerikansk grunn, mener Gramo at dette utløser vederlag. Ikke bare til nordmannen eller EU-borgeren, men til alle i produksjonen. Det kan i ytterste konsekvens bety at hvis én nederlandsk orkestermusiker spiller på en plate med et amerikansk orkester, får hele produksjonen norske vederlagskroner. FFUK mener denne praksisen er urimelig og unødvendig, og at den på sikt vil minimalisere fondet.

– Hvis Gramo ikke hadde vernet disse innspillingene, kunne fondet ha fått pengene som avgift i stedet, og midlene kunne vært gitt til utøvere som bor i Norge, påpeker Bjørg Eriksen, som mener at Gramos praksis går imot Stortingets intensjon for fondet.

Dessuten:

– Det er også noe med gjensidigheten i dette. USA har ikke undertegna Romakonvensjonen. Hvorfor skal vi betale vederlag til amerikanere, når de ikke utbetaler til norske musikere, spør Eriksen.

• Les også: Store kutt i FFUK

Ber om lovendring

Da Stortinget arbeidet med ny åndsverklov i fjor, ba fondet om en lovendring som tydeliggjør at amerikanske innspillinger ikke skal gis vern i Norge.

– Vi mener at man skal ta utgangspunkt i produsentens nasjonalitet når man definerer hvorvidt en innspilling skal ha vern. Er produsenten, altså plateselskapet, amerikansk, skal det ikke utløse vederlag fra Gramo, sjøl om norske musikere eller EØS-borgere er med, sier Eriksen.

Hun mener at de norske utøverne som rammes av en eventuell endring i Gramos praksis, har så liten andel av sine inntekter fra dette vederlaget, at det vil være viktigere for dem og hele musikklivet å kunne søke om et større støttebeløp fra fondet, til for eksempel en plateinnspilling eller en turné.

– Norske musikere vil rammes av en endring

I Gramos lokaler i Rosenkrantz’ gate møtes vi også av CD-hyller – en fysisk påminnelse om hva staben her jobber for: å få inn flest mulig vederlagskroner til flest mulig utøvere og produsenter. Digitaliseringen har gjort det enklere. Flere rapporterer inn og flere er medlemmer av Gramo. Noe som kan bety vern av flere innspillinger, og flere vederlagskroner til dem som spiller inn plate. Dessuten, og paradoksalt nok, mindre inntekt til FFUK. Daglig leder i Gramo, Martin Grøndahl, forteller at tolkningen av vernereglene er den samme nå, som da Gramo ble etablert for nærmere 30 år siden.

– Hvis det er med en norsk utøver eller en EØS-borger på en innspilling, har Gramo alltid ansett hele innspillingen for vernet, og utbetalt vederlag til produsent og alle utøvere på den aktuelle innspillingen. Når vi først har sagt at en innspilling er vernet, da skal alle ha vederlag, poengterer Grøndahl.

Han anslår at gjennomsnittet ligger på cirka 80 prosent vernet musikk, og cirka 20 prosent ikke-vernet musikk av det som spilles offentlig. Men dette varierer fra år til år.

– Vi veit at hvis vernereglene endres, er det mange norske musikere som deltar på amerikanske innspillinger som ikke får sitt vederlag, sier Grøndahl.

Gramo: – Vi forholder oss til loven

Gramo har utarbeidet en liste med eksempler på slike musikere. Her finner vi navn som Leif Ove Andsnes, Bendik Hofseth, Dagny, A-ha, Eivind Aarseth, Ina Wroldsen, Alan Walker, Kaada og Farmers Market, for å nevne noen. Gramo har ikke tall på hvor store summer som blir utbetalt til utøvere og produsenter som er med på vernede amerikanske innspillinger.

I fjor fikk vederlagsbyrået professor og jurist Ole-Andreas Rognstad, i samarbeid med advokat Astri M. Lund, til å utrede problemstillingen om vernede amerikanske innspillinger, og hvorvidt Gramo skal gi vederlag til amerikanere som er med på vernede innspillinger. Utredningen ble gjort etter spørsmål fra produsent- og utøverorganisasjonen NORA, og konkluderer med at dagens praksis ikke er lovstridig. Rognstad etterlyser samtidig en klargjøring av lovverket. Utover dette presenteres mulige tolkninger av hvordan vernereglene kan praktiseres.

– Vi mener det følger direkte av åndsverkloven at utøverens eller produsentens statsborgerskap avgjør om man skal verne en innspilling. Vi ser på utøverens og produsentens nasjonalitet, forklarer Grøndahl.

Når vi spør om Gramo har noen mening om hva som best tjener norsk musikkliv, vern eller ikke vern, svarer kommunikasjonssjef Rita H. Mamelund:

– Det kommer an på hvilken del av medlemsmassen man spør.

Gramo vil utover dette ikke ha noen mening om spørsmålet. De er kun opptatt av å følge loven, påpeker Grøndahl.

– Hvis loven blir endret, vil Gramo endre sin praksis, sier han.

– Amerikansk lekkasje

Familie- og kulturkomiteen på Stortinget ber i sine merknader til ny åndsverklov om en utredning fra regjeringen om saken. Denne ligger nå i Kulturdepartementet. Problemstillingen kan også bli et tema under Gramos generalforsamling 3. juni.

Det var organisasjonen Nora som først brakte spørsmålet på banen i fjor. Formann i Nora, Sæmund Fiskvik, sparer sjelden på kruttet, ei heller nå:

– Jeg kaller det den amerikanske lekkasjen, og det er etter vår oppfatning soleklart at Norge som stat ikke har noen forpliktelse til å verne amerikanske produksjoner, sier Fiskvik til Musikkultur.

– Hva med de norske utøverne som har deltatt på amerikanske produksjoner, og som har krav på vederlag?

– Jeg er lydhør for at noen nordmenn kan tape på vårt forslag til lovendring, men da får vi ta fram skålvekta. De beløpene noen taper er antakeligvis neglisjerbare, sammenligna med det beløpet som nå sløses bort til amerikanske produksjoner, sier Fiskvik, som mener den totale summen som går til vernede innspillinger i USA heller skulle vært overført FFUK som avgift, og dermed kommet hele det norske musikklivet til gode.

Creo støtter FFUK – GramArt er avventende

Creo la 21. mai ut en uttalelse på sine nettsider der de gir sin støtte til FFUK, og ber om en tydeliggjøring av åndsverkloven om hvilke musikkinnspillinger som skal ha vern og ikke. Vernet må baseres på produsentens nasjonalitet, mener Creo.

– Fondet er svært viktig for våre medlemmer, sier nestleder Anders Hovind, og understreker samtidig viktigheten av at vederlagsmidlene i Gramo i størst mulig grad finner veien til dem som har rettigheter i musikken.

Interesseorganisasjonen GramArt venter med å ta stilling til Kulturdepartementet har kommet med en utredning. Trolig til høsten. I en e-post til Musikkultur reiser organisasjonen noen overordnede spørsmål de ikke mener det finnes åpenbare svar på: «For det første kan det spørres om det er riktig å flytte penger fra de utøverne som faktisk har opptjent dem (noen norske, noen utenlandske) til et fond som deler ut penger uten hensyn til hvem som har opptjent dem. For det andre skal man heller ikke glemme at FFUK ikke utelukkende tildeler midler til musikere.»