I fjor høst ble det rettet oppmerksomhet mot eksportstrategien Music Norway (MN) har, eller kanskje heller mangelen på en sådan, for den såkalte samtidsmusikken som skapes i Norge i dag:

Ballade: Savner eksportstrategi for samtidsmusikk

I dette innlegget vil jeg ta opp tråden, med håp om at temaet blir bredt og grundig diskutert i tiden framover.

Det Kulturdepartementet ønsker seg

Det kan hevdes at MN er en viktig part i den pågående industrialiseringen og det næringsrettede skismaet av norsk musikk- og kunstliv. En politikk skapt av den rødgrønne regjeringen, videreført gjennom den rådende kulturpolitikken og det ideologiske zeitgeist. Gjennom MNs nyhetsbrev, som jeg jevnlig mottar, fortelles det om alt det fagre de foretar seg, det være seg bransjetreff, økt strømming for enkelte artister, ulike veikart og søknadsordninger. Det skal gjøre musikken til næring, som igjen gjør, eller i hvert fall skal gjøre, at eksporttallene øker, antall strømminger når uante høyder, turistene strømmer til landet, og artistene fra det og ut i verden. Kort og godt det Kulturdepartementet ønsker seg, jevnfør Kulturmeldingen (St. 8 2018-2019) «Kulturens kraft. Kulturpolitikk for fremtiden», hvor budskapet er basert på at de statlige økonomiske rammene for kulturfeltet i fremtiden blir strammere.

Hvilken musikk jobber Music Norway for?

MN arbeider med internasjonal profilering og «eksporteringstiltak av norsk musikk». Ifølge vedtektene bedyrer de også sitt sjangermangfold: §2 «Arbeidet skal forankres i musikklivets behov og øke interessen for og bruken av norsk musikk innen alle sjangre.» (Se her.)

Men de arbeider ifølge dem selv først og fremst innenfor en «digital and global music industry». Hva betyr det og hvilke føringer gir dette? Ivaretar det mediespesifikke («digital») og den uklare størrelsen («global») nettopp det nevnte mangfoldet? Og ikke minst det som ligger i bakgrunnen her: Hvem er det som egentlig bestemmer og henter ut de store verdiene (underveis og ikke minst i slutten av næringskjeden) i denne globale og digitale musikkindustrien? Kommer det kunstnere og artister til gode? Og videre: Hvem får de statlige kronene for deltakelse på endeløse eksportarrangementer, lanseringer og showcases? Kort sagt: Hvilken musikk og hvem er det MN bereder grunnen for der ute? 

• Les også: Norge er for lite til å bli stor

En vesentlig del av norsk musikkliv utelates

Jo, det er den musikken som er markedstilpasset både i stil, sjanger og format, og som nettopp gjennom digitale medier og plattformer er salgbar. Det er mot denne eksportvaren MN retter sine tiltak og bruker sine ressurser på, slik at «den departementale ideologiproduksjonen», som blant andre Espen Søbye peker på i Morgenbladet nr. 47-2018, oppfylles. Slik jeg ser det, rigges ressursene og oppmerksomheten mot en relativt snever del av det norske musikkfeltet, og det som allerede er eksporterbart for MN, eller som med dagens kommersielle plattformer gjør den det.

Resultatet av dette pågående arbeidet, hvor MN er med på å forsterke de globale strømningene og de kommersielle interessene, er at en betydelig del av norske kunst- og musikkuttrykk utelates og dermed et vesentlig antall enkeltkunstnere og grupperinger i all hovedsak blir holdt utenfor eksportsatsingen til MN. For øvrig er dette noe også Komponistforeningen tematiserer i sitt innspill til den kommende kunstnermeldingen. 

Få kritiske spørsmål

Videre stilles det få om ingen spørsmål om hvorfor og hvordan det politisk, historisk og økonomisk er nettopp denne musikken som anses som salgbar, og hvorfor akkurat den skal følges opp. Er det bare økonomiske siktemål som er rettesnoren, slik krontanken til departementet er? Et siktemål som forsterkes av hypen – den som visstnok gjør jobben? Dette er en problemstilling jeg opplever at underkommuniseres og det reflekteres lite rundt i en form for applauderende globalisert mainstreamholdning, hvor en rekke kunstnere som arbeider møysommelig hver dag, men under andre paradigmer, med andre uttrykk og innen andre plattformer, utelates i en type ensrettet næringstankegang. Dette er kunstnere som både har et eksisterende og et potensielt publikum. De skaper viktige immaterielle verdier som krever en helt annen oppfølging enn det MN driver med per i dag, selv om de skilter med «skilled experts». Noen av disse problemstillingene ble påpekt som betenkninger ved omleggingen av Norsk musikkinformasjon (MIC) og Music Export Norway (MEN) i 2012 – det som vi i dag kjenner som Music Norway.

Det som har skjedd de siste årene, som stadig pågår og som MN er en del av, er en historisk parafrase over det Frank Zappa beskriver som «The Decline of the Music Business» i et intervju fra 1987. I korte trekk snakker han om hvordan den plurale holdningen gradvis ble innskrenket av unge «hippe» forståsegpåere som kom i lederposisjoner, og dermed satte standarder for hva folk burde høre og se.

https://www.youtube.com/watch?v=KZazEM8cgt0

Hva kan jeg lære av Alan Walker?

Det er dermed en logisk følge, om enn med frekkhetens nådegave, at direktøren for MN, Kathrine Synnes Finnskog, i Ballade 2. oktober 2018 peker på at «det smale feltet kan lære av Alan Walkers suksess». Ifølge henne møter «det smale feltet» de samme mulighetene og utfordringene med å skaffe seg internasjonal innsikt.

Jeg forsøker å lese meg opp på hva denne suksessformelen kan være, men får ikke annet ut av artikkelen det henvises til enn at Walker: 1. har jobbet hardt, 2. har «passert utrolige 1,3 milliarder audiostreams, 2 millioner nedlastinger og 1,25 milliarder videovisninger» og 3. har et management og «et team rundt».

Disse siste mottar for øvrig et mentorstipend fra Innovasjon Norge, kanskje ikke så ulikt den kvarte millionen Sony Music mottok fra MN for å lansere den allerede meget godt lønnede duoen Marcus og Martinus i Polen. Walker legger altså ut musikken sin på YouTube, har allerede et management og bruker i tillegg et heldekkende svart tørkle foran deler av ansiktet. 

Hva av dette er det Finnskog mener skal gi meg internasjonal innsikt i det feltet jeg tilhører og virker innenfor? Hvilken overføringsverdi er det hun sikter til?

Mangel på interesse, kunnskap og vilje

Jeg vil ikke påstå at en ikke kan trekke veksler på hverandres strategier, men en adapsjon er ikke nødvendigvis oppskriften på suksess. Heller vitner det om en slapphet fra direktørens side å trekke fram overføringen fra nevnte Walkers digitale strategi til for eksempel profilering av samtidsmusikk. Istedenfor burde hun og MN utviklet egne og spesifikke strategier for det samtidsmusikalske feltet som faktisk kan utgjøre noe vesentlig for dem det gjelder.

De siste kommentarene i artikkelen gir ingen indikasjoner på hva som er direktørens vyer og strategier overfor feltet. De fremstår tvert imot som uforpliktende opplagtheter som samlet vitner om mangel på tre helt vesentlige bestanddeler som må til om en skal kunne virke inn i et felt som samtidsmusikken: interesse, kunnskap og vilje.

Dette må til for at MN skal være en relevant faktor i et av de feltene de er satt til å arbeide med.

Erik Dæhlin er komponist og scenekunstner