Erik Dæhlin har etterlyst en større satsing på samtidsmusikk i Music Norway. (Les innlegget hans her.)

Vi vil innlede med å si at vi har en god dialog med Music Norway, samtidig som vi i likhet med Dæhlin ønsker oss en styrking innen nettopp dette området. Vi er helt sikre på at det finnes et stort og per i dag uforløst potensial for kunstmusikk.

Som direktør i Music Norway, Kathrine Synnes Finnskog, skriver i sitt tilsvar, har vi gitt noen innspill til Kulturdepartementet om dette potensialet, og beskrevet noen veier vi mener kan være naturlige å følge i arbeidet. Fordi dette innspillet er blitt en del av debatten, ønsker vi å forklare mer inngående hvordan vi ser for oss at en slik satsing kan forsterkes.

Spesialisert kompetanse er nødvendig

Norsk Komponistforening representerer i stor grad det som kan kalles samtidsmusikkfeltet. Vi representerer også mange jazzkomponister, komponister som arbeider med elektronisk musikk, filmkomponister og komponister som arbeider med musikk til scene. Det disse har til felles, er at feltene de opererer i ikke nødvendigvis fungerer på samme måte som de mest kommersielle delene av musikkbransjen. Det er spesialiserte felt, med spesialiserte behov. På samme måte som et godt nettverk innen festivaler for metal vil hjelpe deg lite om du skal slå gjennom som topliner i LA, så hjelper det lite med kontakter i det britiske kormiljøet dersom det man arbeider med er tysk modernisme. Spesialiserte nettverk og ulike miljøer, med ulike praksiser, økonomier og tradisjoner, trenger spesialisert kompetanse og erfaring.

Nedleggelsen av MIC – et tap

For mange av komponistene vi representerer var det nå nedlagte MIC til stor hjelp. MIC var fram til nedleggelsen en spesialisert institusjon som bidro til å spre musikk skrevet av norske komponister i både inn- og utland. Når denne institusjonen ble lagt ned, og erstattet av det langt mindre spesialiserte Music Norway, var det helt klart et tap for det feltet vi representerer, uavhengig av om den nye organisasjonen oppfyller mandatet sitt eller ikke.

Vi ønsker å erkjenne dette tapet, og samtidig se på hvordan vi kan gjenoppbygge verdiene som er gått tapt, og det er dette vi gjør i innspillet til Kunstnermeldingen.

Ønsker å bidra til å finne løsninger

Kathrine Synnes Finnskog skriver at det ikke er ønskelig å opprette noe statlig promoteringsselskap for kunstmusikk. Selv om vi ikke har noe prinsipielt imot at statlige aktører går inn i ulike markeder, så ser vi at det kan være fordelaktig med flere spesialiserte aktører med ulike nettverk, kompetanse og formål. Vi ser også at det eksisterer en ideologisk motstand mot ordninger med en for sterk statlig innretning. I denne saken ønsker vi, heller enn å diskutere ideologi, å bidra til å finne løsninger som faktisk lar seg realisere innenfor den eksisterende politiske situasjonen i dag.

Vi har derfor heller ikke foreslått opprettelsen av et statlig promoteringsselskap. Det vi foreslår, er:

1) å styrke det allerede eksisterende mandatet til Nasjonalbibliotekets noteavdeling, NB noter, for å kunne drive mer utadrettet virksomhet for musikken de forvalter, og 2) å utlyse midler for å stimulere opprettelsen av mange ulike (private) agenturer, promotører og management innen feltet som tapte mye gjennom nedleggelsen av MIC.

Dette handler ikke bare om promotering, men om riktig kompetanse og nettverk innen spesialiserte felt.

Noteforlagene kan ikke dekke behovet alene

Norske komponister er avhengige av å ha gode samarbeidspartnere, og trenger medhjelpere i jungelen av aktører og konkurrenter i et tøft internasjonalt marked. Kathrine Synnes Finnskog hevder at det allerede finnes private aktører som dekker dette behovet i markedet, men slik vi ser det er silke aktører, med kompetanse på kunstmusikkfeltet, ingen eller få i tallet.

De tre norske noteforlagene, Norsk Musikforlag, Cantando, og Norsk Noteservice er sentrale støttespillere for oss. Men ingen av disse kan, verken alene eller sammen, sies å dekke behovet eller markedet verken i Norge eller internasjonalt. En uformell undersøkelse blant våre medlemmer viste at en svært liten andel av disse medlemmene har en forlagsavtale, og tall fra Musikkforleggerne viste at bare en andel av disse er med et av de tre norske forlagene. Videre gjelder mange av avtalene enkeltverk. For å få til arbeid på et høyt internasjonalt nivå er det ofte bruk for noe mer enn dette, for å dekke hele komponistens karriere og produksjon.

De norske komponistene som gjør det best internasjonalt har enten signert avtaler med utenlandske forlag som Wilhelm-Hansen, Chester Music, Edition Peters eller Boosey & Hawkes, eller de står helt uten forlag, agent eller manager. Det innebærer at penger flyttes fra Norge til utlandet, og det svekker hele det norske musikkmarkedet. De som står uten slike samarbeidspartnere stiller også svært svakt i møte med en globalisert musikkvirkelighet. I tillegg til dette, finnes det behov for kompetanse som forlagene tradisjonelt ikke har hatt.

Vi mener derfor at det norske markedet i så måte bør styrkes på flere områder, og at det trengs politisk drahjelp for å få det til.

En realitetsorientering

I dette bildet var MIC et viktig supplement, både gjennom notedistribusjon og formidling. Music Norway kan i sin nåværende form ikke direkte kompensere for nedleggelsen av MIC, samtidig som NB noter er meget svekket som formidler, og ikke alene kan løse denne utfordringen. Vårt innspill til Kunstnermeldingen er slik sett en realitetsorientering som aksepterer grensene for Music Norways og NB noters mandat, og som anerkjenner de behovene feltet vårt har og som mandatene ikke dekker.

Jobber godt med Music Norway

Det er ulike måter å møte denne situasjonen på fra et ideologisk perspektiv, og hvordan man stiller seg til dette er like ofte politisk som praktisk fundert. Våre forslag er praktisk kulturpolitiske. De bunner i et syn på at politikk handler om et ønske om å skape noen strukturer vi ser behov for at bør oppstå, men som ikke oppstår av seg selv. Den samme tenkningen ligger til grunn for mye norsk politikk: Den norske stat gir omfattende støtte til ulike næringer, det være seg landbruk, fiskeri eller olje. Hadde vi hatt et like omfattende landbruk i Norge uten statlig støtte? Neppe, men i og med at vi ønsker et norsk landbruk, støtter vi det. Music Norway har i seg selv denne samme politiske funksjonen. Om alt i norsk og internasjonalt musikkmarked hadde fungert slik vi ville i et fritt marked, hadde vi ikke hatt behov for en slik institusjon – organisasjonen er slik sett en del av virkemiddelapparatet som også øvrige støtteordninger og institusjoner er. Bare i det at det finnes ulike ordninger og virkemidler, ligger en erkjennelse av at det er behov for ulike løsninger og ordninger for ulike felt.

Som organisasjon er vi nødt til å forholde oss til behov og tilbakemeldinger gjennom å jobbe for både endring av eksisterende tiltak, og for opprettelsen av nye når det er nødvendig. Dette forhindrer ikke at vi arbeider godt sammen med Music Norway om både prosjekter og politikk, og at vi verdsetter den økte oppmerksomheten Music Norway har hatt på vårt felt de siste årene, blant annet gjennom vårt samarbeidsprosjekt KUPP.

Håper Music Norway lytter til tilbakemeldingene

Vi anerkjenner også at det er grenser for hva Music Norway kan gjøre innenfor den eksisterende strukturen og mandatet, hvor mange ulike behov skal betjenes og besvares. Vi mener likevel at det på bakgrunn av kritikken som har blitt framsatt, og våre resonnementer ovenfor, er grunnlag for igjen å vurdere om Music Norways strategier, mandater og tiltak er tilstrekkelige for å løse utfordringene norske komponister står ovenfor i møte med et tiltakende internasjonalisert marked. Vi håper derfor Music Norway lytter når klare tilbakemeldinger kommer, og at vi kan arbeide godt sammen for å finne gode løsninger som gagner kunstmusikkfeltet.

 Jørgen Karlstrøm er styreleder i Norsk Komponistforening