Dansedugnaden ⋆ Kontekst
Foto: Anne-Sylvie Bonnet

Dansedugnaden

I Nasjonalballetten RAW møter vi danserne i alle roller, på og bak scenen – et kreativt verksted av skaperkraft, stå på-vilje og en rå kjærlighet til dansen.

– På nytt! Sorry. Vi må ta det på nytt.

De to menneskene på scenen – én i hvit legefrakk, én i svart bukse og rødhvitt belte – snur seg og nikker, går ut av hver sin manesje. Scene 2 mørklegges, og alt blir kullsvart.

Det er onsdag ettermiddag i Operaen. Augustsolen skinner inn i den åpne, hvite kolossen, og turister titter måpende opp på de reine linjene signert Snøhetta. En kvinne kledd i vinrød hettegenser, lyse, vide jeans og åpne Adidas-sandaler kommer gående rolig mot oss, føttene i turnout: den karakteristiske gangen for ballettdansere som jobber hele dagen med at ankler og hæler skal vises. Det er ballerina Samantha Lynch (30), primus motor bak Nasjonalballettens kreative prosjekt RAW. Hun deler ut en varm klem, og ser forbløffende avslappet ut til å være i innspurten av hennes eget storprosjekt.

– Jeg er litt stresset, men det er den gode typen stress, ler hun.

– Det som gir deg adrenalin.

Australske «Sam» er RAWs grunnlegger, prosjektleder, motivator, alt mulig-dame og generelle hønemor.

– Mammaen min har landet i Oslo og kan dukke opp hvert øyeblikk, da må jeg løpe og klemme henne – dere får ha meg unnskyldt, smiler hun, og åpner bakdøren til Scene 2.

Dansere tusler rundt i varme treningsklær, noen bærer rekvisitter. På et bord står tomme druebokser, Mozell- og Colaflasker, poser med nøtter og store sjokoladeplater: en næringsstasjon for slitne arbeidsjern. Et klassisk pianostykke strømmer ut fra flygelet på scenen, og blander seg med hviningen fra en unge som propellerer rundt.

• Les også: Nasjonalballettens Lucas Limas kamp for å komme tilbake til scenen etter en alvorlig skade

Læremester: Koreograf Kaloyan Boyadjiev instruerer danser Isabel Vila på sidescenen før første gjennomkjøring. Alt skal sitte.
Læremester: Koreograf Kaloyan Boyadjiev instruerer danser Isabel Vila på sidescenen før første gjennomkjøring. Alt skal sitte. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

Lekegrind med ansvar

RAW er Nasjonalballettens frisone, hvor danserne får sette til livs egne verk og koreografier. De som har tid og lyst, er med. Litt som en lekegrind, ja, men en lekegrind med mye ansvar: Alle deler av produksjonen – lys, lyd, sminke, kostymer, PR, organisering, og så videre – planlegger og gjennomfører de selv. I år er andre gangen prosjektet gjennomføres. 53 dansere er med, også flere fra ungdomskompaniet, Nasjonalballetten UNG. Det hele munner ut i to forestillinger på Scene 2 i Operaen, hvor alle inntekter går til en valgt veldedig organisasjon. Nå er det Cerebral Parese (CP)-foreningen som skal få høste de økonomiske fruktene. Etter endte forestillinger arrangeres det frivillige danseworkshops.

• Les også: Nasjonalballettens nye ungdomskompani

De andre: Astrid Lyngstad i koreografien «Them», signert Georgie Rose.
De andre: Astrid Lyngstad i koreografien «Them», signert Georgie Rose. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

– It really is like a dugnad

– Når jeg først har troen på noe, blir jeg veldig dedikert. Jeg og seks andre dansere marsjerte inn på kontoret til Ingrid (Lorentzen, ballettsjef, red.anm.) for to år siden og la fram prosjektet, forteller Sam.

– Hun var med fra dag én! Vi har fått en enorm tillit.

Sam har, som resten av kompaniet, trening fra klokka 9.30 til klokka 17 hver dag. Alt arbeidet med RAW skjer på frivillig basis etter endt arbeidsdag. Hun bruker lunsjpausen og dopausene til å svare på e-post når hun kan. Hvorfor orker hun?

– Vi vil gi noe tilbake, rett og slett – gjøre noe for andre. Så er det et prosjekt som sveiser oss sammen. Når alt er frivillig, uten å få betalt, vet man at de involverte er engasjerte på ekte. It really is like a dugnad. Uttalte jeg det riktig?

• Les også: Vil ta fra danserne pensjonen

Moder Sam: – Når du tar vekk pengeaspektet, ser du hvem som virkelig er engasjerte, sier Samantha Lynch, prosjektleder og grunnlegger av RAW. Til tross for lange dager er humøret upåklagelig.
Moder Sam: – Når du tar vekk pengeaspektet, ser du hvem som virkelig er engasjerte, sier Samantha Lynch, prosjektleder og grunnlegger av RAW. Til tross for lange dager er humøret upåklagelig. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

Alle får koreografere

Det er fritt fram for å koreografere, og lite press på å være «god», ifølge Sam. Den yngste koreografen, Youngseo Ko, er 19 år, og del av UNG. Den eldste er ballettmester Kaloyan Boyadjiev, som koreograferte den «nye» Nøtteknekkeren med premiere i 2016.

Selvtilliten til de unge koreografene har overrasket solist Douwe Dekkers (28).

– Det var flere som prøvde seg i fjor, som ville gjøre det i år igjen. Vi ser nok noen framtidige koreografer her.

– Grublingen trekker meg mot koreografjobben

Kanskje blir én av dem Kenji Wilkie (24), som for to år siden tok steget opp fra UNG til fast plass i Nasjonalballetten. Han koreograferte for førsteutgaven av RAW i fjor. I år føler han seg mer avslappet.

– Jeg har fått en bedre forståelse av tidsbruken, hva som kreves… Og ikke minst energinivået til danserne på slutten av dagen, forteller han.

For Kenji er koreografi et godt kompromiss mellom det intellektuelle og det fysiske.

– Jeg liker å tenke mye, og noen ganger er ikke dansing aleine stimulerende nok intellektuelt. All grublingen, planleggingen og fantasien trekker meg mot koreografjobben.

– Føler du noe press ved at koreografien din skal vises sammen med verk av eldre, svært erfarne dansere?

– Egentlig ikke. Jeg har mine egne ideer, og synes det er gøy å leke meg og låne fra forskjellige stiler. Siden dette er frivillig arbeid og vi ikke får betalt, letter det også litt på presset, det gir deg mer frihet. Så tror jeg at jeg har blitt mer selvsikker…

Han ler.

– I alle fall på utsiden.

Lystrøbbel: Kenji Wilkie sjekker lys og lyd på egen koreografi. Det vanskeligste med hele RAW var å forklare og gjennomføre lyssettingen, forteller han. –Jeg har lært å bli klarere med ideene mine. Det ble en skikkelig misforståelse, og alt for lite tid. Det gikk akkurat.
Lystrøbbel: Kenji Wilkie sjekker lys og lyd på egen koreografi. Det vanskeligste med hele RAW var å forklare og gjennomføre lyssettingen, forteller han. –Jeg har lært å bli klarere med ideene mine. Det ble en skikkelig misforståelse, og alt for lite tid. Det gikk akkurat. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

– Har oppdaget hvor organisert jeg er

Mens Kenji videreutvikler koreografitalentet, har Sam oppdaget en annen side av seg selv: lederen og organisatoren. Hun vil være en som folk kan komme til. En som kan hjelpe, ordne og veilede.

– Jeg liker å tro at jeg er en god leder. I Australia har vi noe vi kaller «common warmth»: Jeg tror folk føler seg komfortable rundt meg. Så er jeg ikke redd for å spørre om hjelp. Operaen har vært en utrolig god mentor hele veien.

– Hva er du blitt mest overrasket over?

– Hvor organisert jeg er! Jeg som ikke klarer å sortere melkekartonger hjemme engang. Men her går det liksom veldig bra.

Melk og miljø

Bak oss ligger derimot et velorganisert tårn av kartonger: skummet melk, soyamelk, eple- og appelsinjuice. Det er hovedrekvisitten i Kenjis verk, og skal fungere «som et slags batteri» – passende nok, siden musikken er av Kraftwerk.

– Jeg hadde så mye melkekartonger på rommet som jeg ikke hadde kastet ennå… moren min sa det lignet moderne kunst. Så ba jeg de andre danserne ta med seg sine brukte kartonger på jobb, så jeg fikk nok til å bygge dette batteriet.

Det slo ham at for hver ny produksjon lages det tilsvarende nye rekvisitter, som kanskje aldri blir brukt mer enn én gang.

– Det er definitivt et miljøaspekt ved dette verket. Er kunst så viktig at vi kan bruke og kaste som vi vil? Eller kan vi gjenbruke ting, vi også? Jeg mener alle bransjer bør ta sin del av ansvaret.

Melketårnet: Hovedrekvisitten i Kenjis koreografi er et tårn av tomme, resirkulerte kartonger - som må settes sammen i en fei.
Melketårnet: Hovedrekvisitten i Kenjis koreografi er et tårn av tomme, resirkulerte kartonger – som må settes sammen i en fei. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

Ikke redd for å tulle

For Kenji begynner steg én i koreografiprosessen med det musikalske.

– Alt starter med musikken. Jeg finner noe jeg liker, lytter intenst, plukker stykket fra hverandre. Så former koreografien seg etter musikken, ikke omvendt.

For anledningen bruker han Kraftwerks album The Man-Machine fra 1978. Koreografien, som har fått navnet Next Step Into New World One, er i stor grad danseversjonen av låtenes tema. Til sangen The Model leker både Kraftwerk og Kenji med selvbilde, moteindustrien og individualisme. I The Robots er danserne roboter, som livnærer seg fra et batteri. Kartongene, i og med at de har inneholdt ekte næring, funker bra for å representere batteriet.

– Det er et ganske minimalistisk, men teatralt verk. Jeg var nøye med å velge dansere som ikke er redde for å gjøre tullete ting.

Kenji siger lenger ned på stolen, sjekker klokken på mobilen. Snart tid for gjennomkjøring. Han danser både i sin egen koreografi – én av danserne hans ble skadet – og gjør forestillingens avsluttende solo.

– Er du sliten?

– Ja. Men ikke stresset.

Han smiler. Er han nervøs i det hele tatt?

– Njei. Bare spent på publikums reaksjon. Jeg kaster noe ut til folk – og lurer på hva jeg får tilbake.

• Les også: Debutant i en av ballettrepertoarets mest krevende roller

– Irriterende velprodusert

Ballettsjef Ingrid Lorentzen er full av lovord om prosjektet. Hun hadde lenge prøvd å finne måter å gi danserne mer rom for å jobbe med egen kreativitet og koreografi, da Sam kom inn på kontoret hennes.

– Jeg hadde egentlig drømt om en sånn mulighet. Så når de selv kom og la fram et så gjennomarbeidet prosjekt, var det ingen vanskelig avgjørelse!

Lorentzen mener skapertrang og frihet henger tett sammen, og at RAW åpner akkurat den riktige døren.

– Danserne har hatt mulighet til å koreografere før, men det er ikke det samme når det styres ovenfra. Du kan ikke bestemme at folk skal være kreative to timer fra klokken da til da. Nå kommer alt fra dem. RAW er deres eget verksted.

Stolt sjef: Etter premieren er det en rørt Ingrid Lorentzen som holder takketale til gjengen.
Stolt sjef: Etter premieren er det en rørt Ingrid Lorentzen som holder takketale til gjengen. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

Flere kvinnelige koreografer

En annen merkbar forskjell er den plutselige andelen kvinnelige koreografer. Lorentzen forteller at det er en gjennomarbeidet struktur i ballettmiljøet og de store operahusene at menn koreograferer og lager trinn.

– På siste utgave av det som het Koreografihuset – forløperen til RAW – hadde alle mulighet til å koreografere. Så ser jeg rundt meg på premieren, og det er bare menn! Men når RAW kommer med Samantha som leder, dukker plutselig de unge kvinnelige koreografene opp. Fra ett år til et annet.

– Har du oppdaget noen nye egenskaper ved danserne?

– Definitivt! Jeg ser koreografitalent, produsenttalent, og ikke minst ledertalent. Jeg tuller jo med dem om at RAW er irriterende velprodusert, de har virkelig full kontroll!

Hun mener prosjektet løfter taket i hele Operaen.

– At folk frivillig tar på seg en sånn jobb inspirerer alle deler av huset. Til tross for at de faktisk er dansere som har fast jobb – som har dette sikkerhetsnettet – gjør de det likevel. Jeg er stolt over at dette er mine folk.

Vel overstått: Sam får en velfortjent klem etter overstått premiere. Alle involverte har fått hver sin røde rose av lederne i Cerebral Parese-foreningen, som var både i salen og med backstage.
Vel overstått: Sam får en velfortjent klem etter overstått premiere. Alle involverte har fått hver sin røde rose av lederne i Cerebral Parese-foreningen, som var både i salen og med backstage. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

– RAW is my baby

Fredags kveld: premieren er overstått, og foajeen i Operaen vrimler av unge og gamle, sneakers og høye hæler om hverandre. Et mylder av forskjellige språk. Det selges RAW-hettegensere, vesker, hjemmelagde makroner, også dét til inntekt for CP-foreningen. Et par tyske damer nynner knisende på Kraftwerk.

Bak scenen er stemningen sprudlende.

Sam, kledd i helsvart og med det mørkebrune håret utslått, er lettet og ydmyk. Sjefen, danseren, hønemoren og alt mulig-kvinnen tar en velfortjent slurk av ølen. I morgen er det på’an igjen. Hun er med rette stolt over hjertebarnet sitt, denne kreative lekegrinden hun har skapt.

RAW is my baby, ler hun og tar seg til hjertet.

– Det er en god påminnelse om hvorfor vi gjør det vi gjør: fordi vi elsker å danse.

Kenji, svett og smilende, står fortsatt i siste scenekostyme, med en øl i den ene hånden og en wrap i den andre.

– Det gikk veldig bra! Bedre enn på øvingene også. Responsen fra publikum… alt.

Framover roer det seg litt. I de store produksjonene er det solistene som først og fremst har den hardeste jobben.

– Så nå må jeg finne noe annet å drive med ved siden av, ler Kenji.

Full frihet: Kenji Wilkie danser i både egen og andres koreografi. – Man har veldig stor kunstnerisk frihet i RAW. Du kan rett og slett gjøre det du vil.
Full frihet: Kenji Wilkie danser i både egen og andres koreografi. – Man har veldig stor kunstnerisk frihet i RAW. Du kan rett og slett gjøre det du vil. Foto: Anne-Sylvie Bonnet