TEST: British Drum Company

For fem-seks tiår siden kunne De britiske øyer friste med mange gode tromme/slagverksprodusenter. Først i rekka sto Premier, som i mange år lagde glimrende trommer, samt melodisk slagverk. De produserte også billigvarianten Olympic. Merker som Beverley, Ajax, Carlton, Hayman og John Grey, ble brukt av kjente trommeslagere som blant andre Keith Moon, Clem Burke og Aynsley Dunbar. Nå er Premier en skygge av seg selv og de andre merkene har stort sett gått konkurs, eller blitt kjøpt opp og fått logo plassert på trommelignende objekter fra Asia.

https://www.youtube.com/watch?v=G7Y3ccs_TSE&feature=youtu.be

British Drum Company (BDC) går mot strømmen, og har startet produksjon på De britiske øyer igjen. Trommene skal være i toppsjiktet. Vi ønsker å finne ut om de har noe å komme med, og slipper løs en ekspert, som til overmål er av britisk herkomst.

– Veldig mye trøkk i stortromma

Vår tester kommer direkte fra øvelse med Sjøforsvarets Musikkorps i Bergen. Korpsmester og slagverker Craig Farr innrømmer at han er nysgjerrig på trommene.

– Fordi jeg er britisk selv, synes jeg det er fint at det kommer kvalitetstrommer fra England igjen.

Farr setter seg ned bak det første settet, kalt Legend, som er lagd i finsk bjørk. Laminatet er seks millimeter tykt og klangkanten er 45 grader, noe som er typisk for et moderneklingende trommesett. De leveres med tolags forsterkerringer, både oppe og nede. Siden de er så tynne, er ringene der mest på grunn av klangen i tromma, ikke for å forsterke laminatet. Settet er i konfigurasjonen 22-, 12-, 13- og 16-tommer, med matchende Legend-skarp.

– Veldig mye trøkk i stortromma, nesten litt for mye, sier Farr.

– Men det skyldes mest sannsynlig at settet er utstyrt med Remo Powerstroke-skinn. Lyden blir nesten stadionrock. Annet skinn vil garantert endre dette. Trommene har masse fet bunn og er definitivt et rockesett.

Vi bytter til frontskinn med hull, for å få fram lyden av klubba som treffer slagskinnet.

– Oi! Det åpnet opp. Til tross for dempet skinn, er det veldig dynamisk. Basstromma er ferdig EQ-et og komprimert. Bare å sette på mikrofon!

Lager egne sarger etter egen metode

Mange produsenter kjøper ferdige sarger (nei, det heter ikke Shell eller skjell!) fra firmaer som Keller, og nå konkursrammede Jasper. British Drum Company lager egne, etter en helt egen metode. Når for eksempel DW lager sine sarger, er det gjennom en prosess som involverer oppvarming. BDC plasserer laminatene etter ønsket konfigurasjon i en mal, deretter blir de lufttørket. Prosessen tar litt lengre tid, men du får en stabil tromme, hvor alle lagene i laminatet ligger helt i flukt med hverandre. BDC lager alt i England, utenfor Manchester for å være presis, og har også en forseggjort logo på trommene.

Vintageklang og allsidighet

Farr skrur litt på stemmeskruene på tam-ene for å finne optimal klang. Skinnene er Remo Ambassador med vispecoat.

– Faktisk er det litt vintagelyd i tam-ene. I hvert fall slik jeg stemmer dem og med denne skinnkonfigurasjonen. Det er kult, for lyden er definitivt rocka, men jeg forventet ikke helt det etter å ha hørt basstromma. Til daglig spiller jeg mye på Yamaha Live Custom, og dette settet har varmere klang. Sargen er tykk og det har mye å si. Det er mye lyd som er ren og god. Trommene er enkle å jobbe med.

Farr flytter seg til et annet og litt mindre sett, kalt Lounge i 20-, 12- og 16-tommer.

– Her er det tydelig at man ønsker å lage vintagetrommer. Det ser du på utseendet og ikke minst på klangkantene, som har rundere form og 30 graders vinkel.

Settet er i ni lag mahogni og finsk bjørk, og er bare 5,5 millimeter tykt. Stemmeskruene er av samme prinsipp som Ludwig Club Date, og stemmehusdesignet minner om en blanding av gammel Premier og Ludwig Imperial.

– Også her er klangen i tam-ene vintage. Mer vintage enn Legend, men det skulle bare mangle. Basstromma er satt opp med Remo Powerstroke, og det gjør sitt til at det låter litt vel mye moderne rock av nettopp denne tromma. Selv ville jeg brukt et annet skinn på stortromma for å dyrke en mer jazza tone.

Stortromma får en runde med stemmenøkkelen, slik at klangen blir høyere.

– Den er morsommere nå. Begge settene er meget allsidige. Det skjer mye når du skrur på dem. Alt i alt liker jeg disse settene meget godt. Legend tar mer plass i lydbildet, mens Lounge appellerer til jazzfolket.

Egen patent på tam-ene

Tam-ene på Lounge-settet er utstyrt med BDCs egen patent for å unngå at tam-er mister klang når de monteres på skarpstativ (se bilde). Når skarpstativets feste strammer rundt nederste strammering, vil en tromme alltid miste litt klang.

– Det høres ut som det funker. Subtilt, men ganske tydelig. Etterklangen blir noe lengre, men den påståtte effekten av å stramme/slakke skarpstativet er mer uklar.

Det Farr refererer til er et fenomen som gjør at når du setter en tam på et skarpstativ og strammer for hardt, så mister du progressivt mer klang etter hvert som du strammer grepet rundt trommas strammering. BDCs patent skal motvirke dette, og følgelig skulle det være forskjell på lyden med og uten dette tamfestet. Ved A/B-testing opplevde vi at patentet fungerte som det skulle, men det hadde ingenting å si hvorvidt tromma var festet stramt eller løst.

BDC-trommer har heller ikke hull til tamholder i basstromma, unntaket er The Imp-serien.

Skarptrommer under lupen

Legend og Lounge har hver sin serie skarptrommer. I tillegg kommer en rekke frittstående skarpmodeller, som for eksempel Merlin, Aviator og The Archer. Vi har sett på skarpen til Legend-serien, samt en messingmodell som heter Bluebird.

– Bluebird er en såkalt COB-modell (chrome over brass), altså en forkrommet messingtromme. En veldig kjekk modell som kan smelle skikkelig. Sensitiv nok til jazz og med varme. Det er tydelig at BDC har modernisert den klassiske COB-typen, men den har en klassisk tone i bunnen.

Vi tar fram en Legend-skarp, laget i tre. Farr spiller noen rudimenter og sjekker dynamikken.

– Når du prøver denne rett etter messingtromma, blir den litt mer uklar. Det blir nesten litt nedtur, for messing er et så livlig materiale.

Farr stemmer tromma. Slagskinnet strammes og ujevnheter i underskinn blir adressert.

– Det hjalp masse. Denne tromma krever litt mer hvis du skal spille jazz, eller en annen stil som krever stor dynamikk. Men det er en meget fin pop/backbeat-tromme.

Stor lyd i lite sett

BDC lager også et lite sett, som i skala minner om Ludwigs Breakbeats-sett, men dette ser mer forseggjort ut. The Imp heter det, og består av 16-tommers basstromme, 10- og 13-tommers tam, med mulighet for å kjøpe en matchende 12-tommer.

– Det er veldig stor lyd i den lille basstromma! Alle trommene låter fint både når de er stemt lavt og høyt. Det låter akkurat som et vanlig trommesett med like mye lyd og trøkk. Og da blir det litt rart, for da vet jeg ikke hva jeg skal bruke det til. Hva er vitsen? Det burde låte annerledes.

Trommene får en omgang med stemmenøkkelen, skinnene strammes høyt, og plutselig er vi i Drum’n’Bass/Jojo Mayer/Johnny Rabb-land.

– Da falt det mer på plass. Hvis du spiller elektronika, vil dette kunne funke. Det vil også funke i jazzsammenheng, særlig hvis du har behov for et kompakt sett. Det er et fint lite kammersett.

Konklusjon: Verdig arvtaker

Alt i alt representerer British Drum Company veldig godt håndverk fra folk som tar seg god tid med å produsere.

– Jeg skulle gjerne ha testet flere typer skinn, som for eksempel Evans Hydraulic, eller fiberskinn og lignende. Men dette er en verdig arvtaker til de klassiske, britiske trommeprodusentene, sier Farr.