Det er stille. Helt stille under taket i Oslo Konserthus’ lille sal. Det mobile amfiet er slukt av bakveggen. Stolene som vier sine liv til å vente på en sliten publikumsbak har lukka sine kjefter. Hele rommet holder pusten.

Fiolinist Emil Huckle-Kleve hever buen og fester blikket i det svarte forhenget, trukket i hele salens bredde. Nesten. Det er 12 meter med stoff det. Nesten. Og bak der 12 meter med jury. Nesten. Hva som foregår på innsiden av hodet til Emil idet buen treffer strengen, er umulig å vite. Men vi veit hva han prøver på: Å ikke gjøre noe nesten.

Fluktrefleks og å samle på feil

Prøvespill – bare ordet kan utløse fluktrefleksen hos majoriteten av musikere. Juryen er et mangehodet troll som er ute etter å ta deg, og forberedelsene fordufter idet pianisten setter første akkord. En situasjon skapt for den totale ydmykelse. Eller?

– En jury samler ikke på feil. Vi ønsker at hver ny kandidat som kommer inn skal være den vi vil ha, forsikrer Elise Båtnes mildt.

Konsertmesteren i Oslo-Filharmonien har mye erfaring med prøvespill – hun ruster studenter til å takle situasjonen, og er i dag juryleder når orkesterets nye tutti førstefiolinist skal plukkes ut.

– Det å sette likhetstegn mellom en vanlig konsert og en prøvespillsituasjon funker for meg. Det er det samme man skal gjøre. Å gå på podiet og gi noe til dem som hører på. Greier man å ha den vinklingen, greier man også å fortelle hvem man er som musiker, mener Elise.

En ny kollega er ikke noe bestillingsverk. Elise vil overraskes.

– Hva trenger vi mer av i gruppa? Hvis alle er samme type musikere, blir uttrykket ganske kjedelig. Vi trenger ulike musikertyper med ulike kvaliteter. Vi ønsker å ansette en ny kollega som også kan utvikle og inspirere, forklarer hun.

• Les også: TEMA – Den store, stygge sceneskrekken

– Tenker meg inn i en boble

Emil Huckle-Kleve har flere ganger utsatt seg for den mentale kraftanstrengelsen det er å prøvespille. Én gang klaffa alt. For fem år siden prøvespilte han nettopp her, og endte opp med jobb som andrefiolinist i Oslo-Filharmonien. I dag skal han overbevise kollegene om at han er den rette til jobben som førstefiolinist. Han konkurrerer med 27 andre.

– Jeg prøver å tenke at jeg er i en boble, forsøker å glemme alt utafor, juryen og situasjonen, forklarer Emil når vi møter ham i et av Filharmoniens øverom noen dager før selve dagen.

Han ser for seg hvordan det vil være å gå inn, å stå der foran juryen, som denne gang er hans egne kolleger. Akkurat det bekymrer ham ikke.

– Det blir litt annerledes å spille for noen jeg kjenner. Men jeg synes det er ålreit. Jeg liker å spille for kjentfolk, i motsetning til en del andre.

Emil mener det er umulig å planlegge hvilke prøvespill som skal gå bra. Det er så mange uforutsigbare faktorer – et ukjent lokale, et piano du ikke har spilt med før, en pianist du ikke kjenner, en jury som kanskje ikke liker måten du spiller på. Det er viktig å tenke på hvert prøvespill som en mulighet for egenutvikling, mener fiolinisten. Går det ikke bra, legg det bak deg, lær og gå videre.

• Les også: Slik takler vi prestasjonsangst

Skjerm eller ikke skjerm – det er spørsmålet

For første gang på mange år har Oslo-Filharmonien valgt å sette prøvespillkandidatene bak skjerm i første runde. Meningene om det svarte stoffet som skjuler juryen for musikeren er mange. Elise Båtnes er delt.

– Da jeg jobba i Tyskland, besto juryen av halve orkesteret. Prøvespillet foregikk fra scenen i en konsertsal, med juryen som publikum. Det var som å spille en konsert, forteller hun.

I tyske orkestre er det ikke vanlig å bruke skjerm på prøvespill.

– Jeg opplever at viktig informasjon går tapt når jeg ikke ser hvordan musikeren uttrykker seg. Men samtidig er anonymiseringa en fordel for kandidaten. Da blir det aldri snakk om at noen favoriseres, og de som ikke lykkes kan gå herfra uten at vi veit hvem de er. De kan feile, uten at det oppleves å få så store konsekvenser for dem, påpeker Elise.

Hun forteller at enkelte amerikanske orkestre har innført skjerm i alle runder, for ikke å bli beskyldt for å favorisere musikere de kjenner fra før.

– Jeg synes det er utrolig trist å gå til et så ytterliggående skritt. Både for samspillet og publikum har det noe å si hvordan musikeren uttrykker seg helhetlig. Jeg synes det er dumt hvis man ikke får oppleve det før kandidaten sitter i orkesteret. Skjerm i første runde blir et slags kompromiss.

• Les også: TEMA – Mentalt press i orkestrene

– Orkesterutdrag avdekker mye

Som intern søker er Emil sikra plass i andre runde. Likevel stiller han opp i første, sjøl om han ikke er spesielt begeistra for å spille for det svarte forhenget.

– Personlig liker jeg ikke å stå bak skjerm. Jeg foretrekker å spille for folk.

Når første prøvespilldag er omme, må 19 slukørede fiolinister dra hjem, mens ni finalister kan forberede seg på ny dyst neste ettermiddag. Kandidatene må øve inn åtte orkesterutdrag, og kan velge mellom et utvalg fiolinkonserter av Mozart, Beethoven, Tsjajkovskij og Sibelius. Repertoaret er ikke tilfeldig. Orkesterutdragene er valgt med tanke på å gi mest mulig informasjon på kortest mulig tid.

– Svakheten med orkesterutdrag er at du står aleine og spiller et repertoar som du egentlig skal spille med andre. Jeg pleier å si til studentene at de skal tenke at de spiller med en gruppe, forteller Elise.

Hun mener likevel at utdragene avdekker mye om musikerne.

– Én ting er at de avslører det håndverksmessige nivået. Man kan sause det til i en felekonsert, men ikke i et orkesterutdrag. Samtidig viser det om man har overskudd til å frasere.

Konsertmesteren mener dessuten at holdningen til utdragene sier noe om motivasjonen for jobben som orkestermusiker.

– Før kunne man oppleve at kandidaten spilte solostykket feiende flott, og så kom orkesterutdragene og man lurte på om de i det hele tatt hadde hørt musikken. Når folk faktisk har øvd på utdragene, tolker jeg det som at de har interesse for orkesteret og repertoaret.

– Vi husker alle hvor pyton det føles

Fredag ettermiddag i juni. Andre runde. Mens orkesterorganismen senker pulsen, lades buene bak dørene i øvingsfløya. Fragmenter av Sibelius’ fiolinkonsert, fraser fra Brahms’ fjerde symfoni, det tungpustede ventilasjonsanlegget. Orkesterregissør Anders Røland Brasetvik kaster et blikk på A4-arket han har i hendene og går opp trappene til fjerde etasje for å hente én av de ni utvalgte. Konsentrert gange over marmorgulvet, en nervøs grimase idet hun går forbi, og så inn foran de 14 jurymedlemmene. Det tar ikke lang tid før kandidaten kommer ut igjen, himler lett med øynene, et sukk, som om hun har klart å løpe fra noe. Reaksjonen er så å si identisk hos alle kandidatene. Er det egentlig noen som er fornøyd? Elise kan huske at det «lå en sky» rundt prøvespillet som begrep da hun sjøl var ung.

– Mange sliter veldig med press og nerver og opplever å ikke yte optimalt, men vi kan ikke komme bort fra at det å spille for folk er stressende. Det synes jeg òg. Jeg driter meg ut på podiet gang på gang. Jeg håper at de som er kjempestressa veit at alle i juryen har vært i den situasjonen de er i. Vi husker alle hvor pyton det føles – at buen spretter, eller at du sprekker på en tone – vi hører at det er relatert til nervøsitet. Det har ingen betydning for hovedresultatet, forsikrer Elise.

– Fikk du bueskjelv, eller?

Orkesterregissør Anders går i skytteltrafikk mellom etasjene. Kandidat nummer fire er på vei ned trappene. Emil. Det er like før nå. Alvorlig, men fattet. De tunge dørene lukkes bak ham og vi aner lyden av Sibelius’ fiolinkonsert. Rundt 15 minutter har han på å overbevise juryen. Nå skal han få valuta for forberedelsene, for å ha øvd seg til overskudd, spilt orkesterutdrag for kollegene, for å ha tenkt seg inn i sine egne sko planta i skipsgulvet akkurat nå. Øyeblikket da hele hans potensial skal forløses. Da ingenting skal gjøres nesten.

Og så er det over. Ydmykelse eller triumf? Dørene går opp.

– Puh, utbryter han.

Det gikk stort sett bra.

– Men det var noen småting jeg ikke «nailet» helt, og det var dumt, for jeg hadde forberedt meg godt, sier Emil.

– Hvordan var det å spille for kollegene dine?

– Litt rart. Det føltes litt unaturlig. Vanligvis synes jeg det er greit, men nå var det litt rart, medgir han.

Det er enda fem kandidater igjen før han får vite om det blir en tredje runde. Emil henter kaffe i kantina, setter seg ved et bord. Venter. Snart kommer nestemann ut. Heller ikke helt fornøyd.

– Jeg raste av gårde på løpene.

– Jeg tror ikke det gjør noe, trøster Emil.

– Fikk du bueskjelv, eller?

– Nei, men jeg raste av gårde, og så mumla jeg. Etter solostykket klappa de og smilte, etter utdragene så de bare ned. Ha ha!

– Et jobbintervju er også stressende

Nå avhenger Emils skjebne av om navnet hans står på en liten hvit lapp. Eller rettere sagt, en tilstrekkelig mengde hvite lapper. Etter andre runde noterer jurymedlemmene navnene på dem de mener spiller best. De snakker ikke sammen før lappene er samla inn. En kandidat må ha minst halvparten av juryens stemmer for å gå videre til en ny runde, eller tas inn på prøvetid i orkesteret.

Mange musikere skulle nok ønske de slapp å gå gjennom prøvespill for å få jobb. Er egentlig prøvespillet egna til å finne den beste musikeren?

– Ulempen er at i selve prøvespillsituasjonen spiller man aleine, mens jobben er å spille med andre. Derfor er det viktig å forlenge prøvespillet ved å se hvordan musikeren funker som medspiller og kollega i orkesteret, understreker Elise.

Hun mener samtidig at prøvespillet har mange positive sider. Det er blant annet en svært effektiv måte å bli kjent med en musiker på, hevder hun.

– Vi er ute etter å lære så mye som mulig om en kollega på den begrensa tida vi har. Dette er en vinkling som også prøvespillkandidaten bør tenke over, sier hun.

Sammenligna med et jobbintervju gir dessuten prøvespillet bedre muligheter til forberedelse. Kandidatene har fått tilsendt oppgavene på forhånd, og veit nøyaktig hva som forventes.

– Og så er vi heldige som får bruke musikken som verktøy til å vise hvem vi er, minner Elise om.

Et prøvespill åpner for langt flere kandidater enn et jobbintervju. Nærmere 60 musikere er invitert til Oslo-Filharmoniens prøvespill til tuttiførstefiolin i juni.

– Et jobbintervju er også stressende. Noen ganger tenker jeg at vi musikere kanskje gjør oss mer spesielle enn vi er. Vi luller oss kanskje litt inn i at alt skal være så trygt og godt. En turner må være mentalt sterk nok til å lande på bommen, hvis ikke detter hun ned. Det er mange berøringspunkter mellom idretten og musikken på dette området, påpeker Elise.

Dommen

Siste tone er foreløpig spilt i Konserthusets lille sal. I fjerde etasje har prøvespillkandidatene samla seg i sofaen utafor øvefløyen. Praten går om studietid og felles bekjente. Alvoret er lagt igjen i etasjene under oss. Nå er det bare å vente. Men ikke lenge. Snart synes orkesterregissør Anders i døråpninga med en bunke papirer i den ene hånda. Praten stilner. Den joviale stemninga fortrenges av nervøs konsentrasjon.

– Juryen vil ha to videre til en siste runde, sier Anders.

Og så leser han navnene, og på den lista står ikke Emil. Tross de helhjerta forberedelsene – det ble nesten. Han synker ikke sammen, viser ingen tegn til skuffelse, gratulerer kollegialt de to som ender opp med å få prøvetid i orkesteret. Men jo, selvsagt er han skuffa.

– Alt i alt var jeg fornøyd med egen innsats, så det var litt skuffende, sier han når han har fått summa seg.

– Men på den annen side har jeg jobb, så det er ingen krise.

– Blir det annerledes å komme hit på mandag?

– Kanskje litt «awkward», innrømmer Emil.

– Men det går fort over.

– Ja, det gjør vel det.