Odøren fra togtoalettet akkompagnerer innsiget mot Drammen stasjon. Presis ankomst. Kunne ikke valgt en bedre dag. Til og med tagginga langs toglinja framstår som kommunalt bestilt kunst i den lave septembersola. Og kanskje er den også det? Kulturkommunen Drammen har myket opp graffitireglene. Her finner vi flere frie vegger for gatekunst.

Poetisk brobygger

På torget utafor stasjonen rigger NRKs produksjonsteam til valgdebatt. Én uke før lokalvalget mangler det ikke på tilbud fra partienes bakkemannskap. Noen av dem handler om å bygge broer over Drammenselva. Og hva er vel ikke mer poetisk enn en bro?

Vi velger oss den fineste – Ypsilon. Prisbelønt. Knytter Papirbredden til bydelen Bragernes på den andre siden. Papirfabrikken er for lengst nedlagt. Industrien har veket for kulturinstitusjoner og universitet. Kvartalet langs elvebredden er ikke lenger byens bakgård, men utstillingsvindu for nye arkitektoniske løsninger tufta på gamle teglsteinsbygninger. Det nye Drammen. Kulturby? Ja visst. Sånn føles det.

90-talls teater som vil være født på 1800-tallet

Vi myser mot Ypsilons hvitmalte stålkropp mens vi krysser elva mot Bragernes’ kulturelle sentrum – Drammens Teater. Åpnet i 1870, påtent i 1993, gjenoppbygd i opprinnelig stil med nyåpning av Kong Harald i 1997. Og nå står det her, et ærverdig teaterbygg som utgir seg for å være atskillig eldre enn det er. I hovedsalen tyter en gruppe konferansedeltakere inn mellom stolradene, peker mot lysekrona i taket, vender mobilene mot ornamentene langs scenen. Vakkert, ja visst, men også litt upraktisk. Blant annet kunne man kanskje vurdert å droppe det store mingleområdet for fiffen bak salen, da man rekonstruerte huset på 90-tallet. Det er ikke så hyppig brukt lenger, forteller daglig leder Knut Harald Pleym. Han holder til i andre etasje i Thunegården, vegg i vegg med teatret, sammen med resten av administrasjonen i Drammen Scener. De driver scenene Drammens Teater og Union.

• Les også: Kulturvalg: Sjekklista du kan ta med til politikerne i din kommune

Den kommunale arrangøren

Drammen Scener er en viktig kulturarrangør i byen, et aksjeselskap eid av kommunen. De produserer ikke sjøl, men arrangerer rundt 700 kulturarrangementer i året. «Selskapet er etablert for å være et sentralt virkemiddel i det kulturpolitiske arbeidet,» står det på kommunens nettsider. Det legger noen klare føringer for Knut Haralds arbeid.

– Vi får et driftstilskudd på cirka ni millioner kroner i året. Oppgaven vår er å få mest mulig kultur ut av de kronene, forklarer han.

Driftstilskuddet utgjør 19 prosent av budsjettet. Resten må tjenes inn.

– Det er alltid en vanskelig balansegang. Publikum bestemmer om vi skal klare oss økonomisk, sier Knut Harald.

Han møter hver ny høst med litt nervøs mage.

– Vi går alltid inn i høstsemesteret med minustall. Det er litt kjøpesenterøkonomi dette, de tre siste månedene er særdeles viktige, sier han.

Hvor mye skal lokalt kulturliv betale?

Debatten om hvor mye det lokale kulturlivet skal punge ut for å få bruke de lokale kulturhusene, finner vi over hele landet. Også i Drammen. Drammen Scener gir rabatt til lokale kulturaktører. Knut Harald mener at rollen som kommunal scene innebærer å legge til rette for det lokale kulturliv, men ikke være en aktiv pådriver.

– Vi har foreslått for kommunen å etablere en husleieordning, slik at lokale arrangører kan søke støtte om det det koster å leie seg inn hos oss. Mange andre kommuner gjør det slik – en genial løsning, synes jeg.

Knut Harald skulle også gjerne hatt muligheten til å ta større risiko i programmeringen.

– Hvis vi hadde fått tilført flere midler, kunne vi tatt større risiko knytta til egne arrangementer. Nå må vi hele tida balansere det kommersielle mot det kunstneriske.

Mangler øvingsrom og scener

Om Drammen er en kulturkommune? Ja, mener han, hvis man ser på mangfoldet og antallet kulturarrangementer i byen.

– Jeg mener at den største utfordringen i Drammen er at det er for få øvingsrom, visningsrom og scener. Alt skal ikke foregå her hos oss. Vi mangler et ledd i Drammen, de mindre proffe scenene, der amatører kan få vist seg fram på en god måte, mener Knut Harald, som også skulle ønske det fantes mer empiri om hva behovene i kulturlivet egentlig er.

KNUT HARALDS TIPS TIL SPØRSMÅL DU KAN STILLE POLITIKERNE:

– Hvordan tilrettelegger dere for gode øvingslokaler for lokalt musikkliv?

– Hvordan tilrettelegger dere for gode møteplasser for lokalt kulturliv?

Kulturskole med sosial profil

Vi går tilbake over Ypsilon – broen til en ny tidsregning – setter føttene ned på den andre siden, der vi skal «kjenne pulsen av kultur, næring og kunnskap» langs Papirbredden. Jo da, pulsen stiger i det vi strener inn mellom de gamle, hipstervennlige fabrikkbygningene. Kulturskole for alle, står det på døra.

Rett innafor det fargerike venteområdet finner vi pianopedagog og tillitsvalgt Arthur Piene. Han synes Drammen har oppnådd mye med kulturskolen, og trekker særlig fram den sosiale profilen. Drammen kulturskole har søskenmoderasjon og hvis familien kan dokumentere en samla årsinntekt på under 462 000 kroner, får barnet friplass.

– Vi regner med å få inn rundt 180 friplasser dette skoleåret. Det er ekstremt viktig med tanke på at kulturskolen skal være relevant for innbyggerne, og ikke bare en sånn subsidiert privat musikkskole, sier Arthur.

«Kultursatellittene» er et annet grep for å nå dem som ikke våger, eller kan, ta turen til de renoverte sentrumsgatene. På Konnerud og Brandengen skoler jobber nå et team av fire kulturskolelærere, som underviser i SFO-tida og etter skoletid.

– Jeg opplever Drammen som et sted der man tør å satse litt, der man ikke tenker at kulturskole, det veit vi hva er, sier Arthur.

Alle snakka om hvor fint det var blitt i Drammen

Om noen minutter setter ukas første elev seg ved siden av ham på pianokrakken. Pianopedagogen skulle ønske at politikerne var mindre opptatt av hvor mange elever som kom inn døra hans gjennom skoleåret.

– I disse målstyringstider er det viktig for kulturskolen å få på plass mer kvalitative mål. Her blir vi i stor grad målt på hvor mange elevplasser vi har. Det sier mye, men ikke så mye om selve undervisningen, påpeker Arthur.

Han ønsker seg også mer faktakunnskap om trivsel, og om hva kulturskolen betyr seinere i livet – om de som har gått her driver med noe kulturelt for eksempel fem år etter at de er ferdige. Og når vi først er i gang med ønsker for framtida:

– I rammeplanen står det at kulturskolen skal være et kulturelt kompetansesenter for lokalsamfunnet. Man kunne vært flinkere til å lage større og mer varierte stillinger, som for eksempel inkluderte formidlingsvirksomhet – bygd lærerne bredere inn i kulturlivet, mener Arthur, som også tror at dette kunne ha bidratt til mindre gjennomtrekk i yrket.

– Er Drammen en kulturkommune?

– Jeg bor i Oslo, så jeg kjenner ikke så godt det daglige kulturtilbudet, men jeg begynte å jobbe her rett etter at Strømsgodset vant serien og alle snakka om hvor fint det var blitt i Drammen. Jeg kjenner den positiviteten, men så er det heller ingen hemmelighet at det ikke har vært satsa så godt på kulturfeltet tidligere.

ARTHURS TIPS TIL SPØRSMÅL DU KAN STILLE POLITIKERNE:

– Rammeplanen for kulturskolen – er den politisk vedtatt i din kommune?

– Hvis ja, overholdes den?

– Finnes det langsiktige planer for kulturskolen?

– Hvordan går det med DKS-ordningen i ditt fylke og din kommune?

– Det var nedslitt og skremmende

Like rundt hjørnet finner vi vårt neste stoppested: Ungdomskulturhuset G60. Her blir vi ironisk nok møtt av to eldre herrer. «Det er heldigvis ikke så lett å miste jobben i kommunen,» humres det muntert fra den ene. Skjønt disse to er ikke plassert her av kommunal medlidenhet. Sadi Emeci og Øystein Remme har viet mange timer av sine liv til ungdommen i Drammen, likevel er de snare med å påpeke at det er langt flere enn dem som holder ungdomskulturhusets maskineri i gang.

Duoen drev ungdomskulturhus lenge før Drammen ble kulturkommune, før broer med fine navn og kunnskapsparker med passende puls satte byen på kartet. Sadi, som er daglig leder, er blant Drammens første innvandrere, og husker at han som barn ikke turte å bevege seg ned i de områdene han nå jobber.

– Det var nedslitt og skremmende. Jeg turte ikke å sykle forbi her engang, sier Sadi.

Han har jobba med ungdom i Drammen i 20 år. I 2008 flytta ungdomskulturhuset inn i de gamle fabrikklokalene som nå er totalrenovert. Men mens rundt 27 prosent av drammenserne har minoritetsbakgrunn, opplevde Sadi å se få av dem i huset ved Papirbredden.

– Vi lagde en handlingsplan for hvordan vi skulle få flere minoriteter og jenter til å bruke huset, forteller han.

«Hva har ungdommer i dag til felles,» spurte Sadi seg. Jo, hiphop. Alle unge, uavhengig av bakgrunn, har et forhold til hiphop-kulturen. Sadi og resten av staben lagde et studio og ansatte en fagperson på hiphop.

– Det sa «pang»! Da kom de. Studioet er fortsatt det rommet som er mest brukt, forteller Sadi.

Bredde i tilbudet og å treffe tidsånden er viktig for å holde liv i et hus som dette, mener han. Dessuten må alle nye tiltak komme som et ønske fra ungdommene sjøl.

Hadde ikke råd til fotball og musikk

Ungdomshuset har nettopp åpna, klokka har så vidt passert fire, og allerede kan arbeidslysten høres gjennom studiodøra. En liten frase spilles igjen og igjen. Foran miksepulten finner vi Zigim Yallah (25) og Yoel Hagos (20), som jobber med den første låta de skal slippe på egen label, Accept.

– Den handler om å akseptere ting i livet, det som skjer rundt deg, både vondt og godt, forklarer Zigim.

– Om prosessen det er å akseptere, fortsetter han.

– Om ikke å holde det inni seg, supplerer Yoel.

De forteller at det de liker med kulturhuset er samholdet og det at alle støtter hverandre og bygger hverandre opp. Foreldrene til Zigim hadde verken råd til fotball eller musikkaktiviteter da han var barn.

– Her fant jeg det tilbudet jeg trengte, sier han.

Snart er han å se i TV2-programmet «Norske Talenter».

Bør ikke ha inntjeningskrav

Sadi veit ikke hvor han skal begynne når han skal forklare hvor viktig et slikt hus er. Det bør være lovpålagt, mener han.

– Sånne hus bør ikke ha noe inntjeningskrav, sier Sadi når han blir spurt om hvordan politikerne kan legge best mulig til rette for driften.

– Vi har et inntjeningskrav, men vi har greid å få politikerne til å ta vekk kravet for dem som er under 18 år. De som er over må betale noe. Men det bør ikke være sånn, sier Sadi.

Før inntjeningskravet for dem under 18 år ble fjerna, opplevde han at det kom grupper på flere ungdommer som ville øve i øvingslokalene i overetasjen, der halvparten hadde penger og halvparten ikke hadde det.

– Det er ganske vanskelig. Hva gjør du da? Men vi er snille, smiler han megetsigende.

SADIS TIPS TIL SPØRSMÅL DU KAN STILLE POLITIKERNE:

– Kunne du tenke deg å bygge et kulturhus for ungdom?

– Se til Drammen!

– Det er ikke hit man vil komme

Det nærmer seg kveld i Drammen, og vi skal ta vår siste tur over Ypsilon, inn i bydelen Bragernes. I flukt med Drammens Teater ligger et annet gammelt bygg, oppført cirka 1900. Harmonien. Det er som lufta og luktene her inne er konservert fra byggeåret. Ventilasjonsanlegget er et rør som stikker ut fra taket. Det blåser såpass sterk kuling at notene til Drammen konsertorkester har problemer med å bli værende på notestativene. En treplate er festa under røret for å ta av for den verste blåsten. Et svakt gult lys kommer fra spredte spotter i taket. I bjelkene henger provisorisk lyddemping, i form av tepper som musikantene har tatt med hjemmefra. Kun to vinduer kan åpnes, og rundt i rommet står diverse utstyr og stoler.

– Det er ikke her man vil komme inn når man skal holde på med det man liker aller best, sukker trombonist og styremedlem Ine Holm Johnsen oppgitt.

Kjenner seg ikke igjen i «kulturkommunen»

Da Drammen ble utpekt til Norges kulturkommune, kjente ikke musikantene i Drammen konsertorkester seg igjen. De synes en kulturkommune bør ha egnede øvingslokaler for korpsene.

– Det vi har klagd over i alle år er at det ikke finnes et konsertsted eller kulturhus der vi både kan øve, spille konserter, og ikke minst ha et lager, sier Cathrine Westlie Eidal, klarinettist og pressekontakt i korpset.

– Det viktigste for oss er å få et rom der vi kan øve uten å bli sjuke. Dette er direkte helsefarlig, hevder Ine.

– Vi har gjort så godt vi kan med lyddemping, sier Cathrine og peker mot teppene i taket.

KORPSETS TIPS TIL SPØRSMÅL DU KAN STILLE POLITIKERNE:

– Hvilke ressurser vil du stille til disposisjon for korpsene?

– Hvorfor ser korps ut til å være nedprioritert i mange kommuner?

– Helseskadelig for korpset

Drammen konsertorkester er et ambisiøst korps, som stiller i NM for janitsjar hvert år. Den erfarne dirigenten Jan-Erik Hybertsen har for første gang i karrieren måttet skaffe seg ørepropper, for å tåle akustikken i Harmonien.

– Det er nesten negativt å spille her inne, hvis man skal jobbe med, og utvikle klang. Musikerne har problemer med å høre hverandre, og lyden går i alle retninger. Sjøl om lokalet virker stort, får vi ikke utnytta det, forklarer Jan-Erik.

Det er også dårlige lysforhold og tung luft.

– Vi har ikke gjort målinger av lyden, men jeg er ganske sikker på at det er skadelig. Vi kan aldri øve med fullt dynamisk potensial, forteller Jan-Erik.

– Er Drammen en kulturkommune?

– Det er mye mangfold i Drammen, og det er veldig positivt, sier Cathrine.

– Men de har glemt korpsene, mener Ine.