– Man kan bli litt paralysert. Mengden av musikk Spotify gir deg…

Islendingen Arnar Eggert Thoroddsen sperrer opp øynene og rister på hodet. Thoroddsen er sosiolog, musikkjournalist og kritiker, med en rykende fersk doktorgrad i baklommen. Han forsker på populærmusikk og hvilken rolle den spiller i samfunnet, og har skrevet flere bøker – først og fremst om islandsk musikk.

I dag er han hentet inn til festivalen Vill Vill Vest for å snakke om en av sine spesialiteter: undergrunnskultur versus mainstream. Kjernen i saken er på mange måter hvordan strømmeteknologi påvirker musikkulturen.

• Les også: IFPIs halvårsrapport:Strømming og vinyl øker, nedlasting og CD synker

Bør ikke bekymre oss for mye

En uttrykt bekymring er strømmetjenestenes spesialkuraterte spillelister og makten de har til å velge hvilke nye artister som skal vises fram. Når Spotifys lister i stor grad bestemmer hvem som løftes opp, kan musikere begynne å lage musikk for å passe inn i bestemte spillelister?

Thoroddsen tror vi er i en slags mellomfase i strømmealderen. Ikke før om en fem års tid kan vi komme med klarere svar, mener han. Men forskeren tviler på at dette vil bli en altoppslukende trend. («I første stadium som dette, tror folk ofte at alt kommer til å gå til helvete».)

Han forklarer:

– Mennesker har alltid fulgt forventninger og trender – det er ikke noe nytt at musikere prøver å passe inn i en bestemt mal. Alle de små, dårlige grunge-bandene som prøvde å høres ut som Nirvana på 90-tallet, for eksempel, forklarer han, og fortsetter:

– Man kan jo miste deler av sin integritet og kreativitet om man skriver musikk for et system. Men systemet har sine gode og dårlige sider, som alt annet. Strømmetjenestene har mange fordeler, men man må være klar til å ofre noe.

– Så hva kan man gjøre for å nå fram med musikken sin?

– Ja, det er et veldig godt spørsmål. Skal man bruke andre typer medier? Henge opp plakater, sosiale medier, ta en telefon til en kompis som jobber i den radiokanalen…? Jeg vet ikke. Før, i platebutikker, ble alle nyutgivelser frontet i større grad. Man kunne bla gjennom alle som én. Men nå går ting tapt i strømmen.

• Les også: Markedsfør musikk på nett

Å ha tilgang på alt er ikke bare et gode

Det er ikke nødvendigvis bare er et gode at vi har mer av alt, mener Thoroddsen.

– Ja, vi har utrolig mye mer musikk tilgjengelig, men det er ingen sjanse for at du faktisk kan finne all denne musikken. Det er mer komplekst og mer forvirrende. We have this huge de luxe problem.

Samtidig peker han på at Spotify er laget temmelig svart-hvitt: det er vanskelig å finne albuminfo, eller se hvilke musikere som har deltatt på hvilke låter.

– Man kan jo ikke se baksiden av albumcoveret engang! Alle detaljene forsvinner. Spotify is so stripped.

• Les også: Strømmetjenestene er kjønnsdiskriminerende

Alle blir eksponerte

Hva med undergrunnsmusikken? Kan man egentlig være underground under 2019s internettøyne?

Det finnes mange nyanser og måter å være undergrunn på, forklarer Thoroddsen – men det er i alle fall ikke like lett å gå mot strømm(ing)en som tidligere.

– Selv om du er ekstremt underground, er du i teorien like eksponert som The Beatles, forteller han.

– Den tiden er over, på et vis – du kan egentlig ikke rømme fra internett. Så på en eller annen filosofisk måte kan man vel si at undergrunnen ikke eksisterer lenger.

– Klart man ikke husker

Til tross for Spotifys svakheter, Thoroddsen vil ikke tilbake til gamle dager. Strømming gjør leting, lytting, og ikke minst deling av musikk så mye lettere at den vinner over nostalgien.

Litt mimring må til, likevel: følelsen av å brenne CD-er til noen, lage og skrive på coveret selv. Det er en prosess man husker, i motsetning til å sende noen en link på Spotify:

– Det tar tre sekunder. Klart man ikke husker hva man viser folk.

Sosial strømming

Også strømmingens sosiale aspekt løfter Thoroddsen fram som et gode. Du kan se hva vennene dine lytter til, sende, dele, diskutere. Danne og bli med i musikkgrupper, finne andre med samme smak og interesse.

– Da Facebook kom, møtte jeg musikkvenner jeg ikke hadde sett på 20 år! Noen sier at det er en kaldere form for sosialisering, men det er bedre enn ingenting, sier jeg. 40-åringer med full jobb og familie har ikke tid til å henge på kafeer i timevis for å diskutere heavy metal uansett.