De frivillige utgjør suverent den største delen av arbeidet i kulturlivet, sier generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen.

– Tenk for eksempel på festivalene og korpsene. De ville stoppet helt opp uten frivillig innsats. De fleste som spiller et instrument, eller begynner med dans, møter dette først via en frivillig organisasjon. Vi kan nesten ikke overdrive betydningen av frivilligheten!

Frivillig arbeid står sterkt i Norge, og svært mange jobber frivillig. I 2017 oppga 63 prosent av den norske befolkningen at de var involvert i frivillig arbeid. 15 prosent av det norske folk oppga å være aktive i kunst og kultur, korps og kor, ifølge en rapport fra Institutt for samfunnsforskning.

Drives av opplevelser, ikke penger

Frivillige og ildsjeler drives ikke av penger, forklarer Kari Grete Jacobsen, daglig leder ved Østnorsk Jazzsenter.

– Disse folka er entusiaster. De drives av gleden over å få musikere de respekterer hjem til byen sin og å kunne gi både musikerne og lokalbefolkningen en fin opplevelse.

De 30 klubbene under Østnorsk Jazzsenter-paraplyen gjennomfører 1600 spillejobber årlig. Dette er klubbarrangementer, som kommer i tillegg til festivaler.

Jacobsen sier at Østnorsk Jazzsenter prøver å støtte klubbene med alt de trenger, og gjøre det bedre å drive. Mange som begynner med konsertarrangering oppdager at det er mye man må kunne.

– Vi får som regel spørsmål rundt det praktiske. Skrive søknad, håndtere regnskap, moms og avtaler, søknadsfrister og slike ting.

Ildsjeler brenner sjelden ut

Ikke alle frivillige kan kalles ildsjeler. Ildsjelene er dem som bruker mest tid, og som ofte setter i gang og/eller leder arrangementer, klubber og aktiviteter.

Av de 30 klubbene Østnorsk Jazzsenter har under paraplyen, har kun tre av dem ansatte. Resten drives av frivillige.

– Den største jobben ligger hos ledelsen. De må ha kontroll på alt vedrørende driften, økonomi, moms, regnskap, booking, søke midler og i tillegg kuratere innholdet. Det sier seg selv at man må brenne for det, når man gjør denne jobben uten annet i retur enn gleden av konsertene, sier Jacobsen.

Ildsjelene er sentrale i driften, men hva skjer når de brenner ut?

– Som regel går stafettpinnen til en annen person i organisasjonen. Selvsagt kan det hende at prosjekter bare blir lagt ned, men vår erfaring er at de som er ildsjeler gjerne også er forbilder som skaper et miljø, forklarer Jacobsen.

Dessuten: Ildsjelene ser ikke ut til å brenne ut særlig fort, forteller hun.

– De fleste ser ut til å ikke klare å slutte. På godt og vondt, men som oftest godt.

Sorgen over å miste et livsverk

Mange ansatte kulturarbeidere legger også ned mye frivillig innsats ved siden av jobben. Det kan være vanskelig nok for en ildsjel å gi fra seg et prosjekt frivillig. Men når man må gå før man selv vil, kan det være ekstra vanskelig. Og en sjelden gang blir avslutningen så dramatisk at det skaper sår som ikke vil gro.

Danuta Kozon var en ildsjel i Drøbak-samfunnet. Ved siden av jobben som organist bygde hun kulturell aktivitet i kirken. Sommerkonsertene i Drøbak kirke ble en suksess, og etter hvert også Ad Astra, som var en konsertserie for unge talenter. I tillegg startet hun opp Det Norske Guttekor. Sommerkonsertene var hjertebarnet til Kozon. Hun arrangerte dem i 20 år.

– Jeg jobbet med konsertseriene i 14 år uten betaling. Jeg bygget opp og profesjonaliserte arrangementet utenom jobben. Men etter hvert ble det opprettet en stilling i Frogn kommune, fordi arrangementene vokste seg store, forteller Kozon.

Hun sa opp jobben som organist for å begynne i den nyopprettede stillingen. Da hun seinere mistet jobben i kommunen i 2015, beholdt kommunen konsertene, imot Kozons vilje. Etter runder i rettssalen fikk kommunen rett til å arrangere Sommerkonsertene.

Frogn kommune viser til taushetsplikt etter rettssaken, og har takket nei til å uttale seg om konsertaktiviteten i ettertid. Men for Kozon er det fortsatt en stor sorg å ikke drive arrangementet.

– Det føles som som noen kommer og tar fra deg et barn. Jeg hadde bygd opp et nettverk og kunnskap om klassisk musikk, og så kommer det andre og tar over, som ikke har de samme ideene og ambisjonene. Jeg opplever at de har ødelagt det. Historien har vært veldig traumatisk for meg. Jeg trodde det skulle bli bedre med tiden, men det er nesten omvendt.

Engasjer flere

Det kan se ut til at Kozons erfaringer ikke er helt unike. I en studie fra 2014 kommer det fram at det er særlig to årsaker som kan ta knekken på engasjementet: Kommunen, med tungt byråkrati, få støtteordninger og kanskje liten samarbeidsvilje, og medborgere som på sosiale medier og i offentlig debatt uttrykker seg negativt om prosjektet.

– Vår forskning viste at det som regel er tre hovedgrunner til at folk engasjerer seg og ivrer for noe, sier forsker II ved Oslo Met, Guri Mette Vestby.

Hun ledet i 2013 et forskningsprosjekt om ildsjeler og lokalt utviklingsarbeid.

– Ildsjeler kan brenne sterkt for én enkelt sak, for eksempel musikk eller idrett. De kan ha stor interesse og stort engasjement for lokalsamfunnet, og de kan oppleve å få energi av å jobbe sammen med flere om en sak de interesserer seg for.

Samfunnet rundt ildsjelene er katalysatoren for hvorvidt disse skal få lov til å brenne eller ikke.

– Hvis en ildsjel føler seg alene og får mye press, er det fort gjort at gnisten dør. Men hvis de blir sett og får anerkjennelse, da lyser de gjerne videre. For eksempel kan en kommune gjøre masse ved bare å åpne dører og være positive. De trenger ikke alltid kulturpriser. De trenger bevis for at det de gjør har verdi, sier Vestby.

Finnes det måter å sørge for en god utgang eller overgang på for en ildsjel? Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge sier at noe av det viktigste er å unngå å være alene om alt ansvar.

– Det er klokt å etablere en organisasjon rundt et arrangement eller en aktivitet. Da kan en god del av ansvaret kobles bort fra enkeltpersoner.

Frivilligheten driver også kompetanseutvikling

Frivilligheten holder ikke bare hjulene i Kultur-Norge i gang – kompetanseutvikling er en annen viktig side av det frivillige arbeidet.

– Vi driver kontinuerlig opplæring for å ha nok folk. En del av dem som har jobbet hos oss, har gått videre til jobber innen lyd- og lysbransjen. Slik sett kan du si vi driver kompetanseutvikling, sier Heidi Bekkevold, nylig valgt leder for Rockeklubben i Porsgrunn (R.i.P).

Hun forteller at det er særlig krevende å vedlikeholde en stab med dyktige teknikere som jobber frivillig.

– Og ikke bare teknikere. Så langt det lar seg gjøre sender vi våre frivillige på ulike kurs, som for eksempel ordensvaktkurs og kurs i ansvarlig vertskap. Heldigvis finner våre teknikere fremdeles glede og ser viktigheten av å jobbe frivillig på vår lille klubbscene.

R. i. P har holdt det gående siden 1990, og mengden frivillige har steget jevnt. Nå er de 50 stykker. Klubben rekrutterer aktivt fra konsertpublikummet, og er bevisste på at det er stor gjennomtrekk. Hemmeligheten bak å opprettholde de frivilliges engasjement er blant annet å sørge for god planlegging og å ta sosialt samvær på alvor.

– Forutsigbarhet er viktig. Planene våre må være klare, i hvert fall i grove trekk, i god tid før sesongstart. Og så er det viktig at det sosiale blant de frivillige fungerer. De må oppleve det som morsomt og givende å jobbe for oss. Derfor arrangerer vi sommerfest, julebord, konsertturer, volleyballturneringer og lignende, for å gi noe tilbake.