Det er ikke til å legge skjul på at mange i kulturlivet var skeptiske til Erna Solberg og hennes statsråder da de tok over regjeringsmakten i 2013. Skepsisen kom særlig av at den rødgrønne regjeringen med sine kulturløft hadde nådd målet om at 1 prosent av statsbudsjettet skulle gå til kulturformål. I sitt siste budsjettforslag, det som ble lagt fram rett før de måtte gå av, var enprosenten i boks.

Nå har de blåblå, med noen grønne og gule tilskudd, regjert siden høsten 2013. Først som mindretallsregjering med støtte fra KrF og Venstre, og nå i det siste som flertallsregjering, med fire partier som skal samarbeide om politikk og penger.

Så hvordan har det gått? Ble det krise, eller har kulturen kommet greit ut av regjerings- og politikkskiftet?

Kulturlivet består

Vi har fremdeles orkestre, teatre, frie scenekunstgrupper, kulturskoler og kirkemusikk. Og vi har fremdeles fem forsvarsmusikkorps, selv om Forsvarsdepartementet gjør sitt ytterste for å legge dem ned. Så full katastrofe ble det ikke. Og noen forbedringer har vi sett, men gjerne da etter mye arbeid og lobbying fra kunstnerorganisasjonene.

Og hvordan har det gått med enprosenten? I statsbudsjettet for 2020 mangler det om lag 1,7 milliarder kroner for å komme tilbake til dette målet.

Noe positivt for 2020

For å begynne med noen positive ting i forslaget til statsbudsjett for neste år: Kunstnerstipendene er økt noe, både i størrelse og i antall, og Balansekunst er inne med en – for dem – fin sum. Så ser det ut til at Operaen i Kristiansund endelig får et bygg som kan brukes til opera, mens Talent Norge får noen millioner ekstra.

Det er også positivt for alle selvstendig næringsdrivende kunstnere at sykepengegraden for disse over noen år er økt fra 65 til 80 prosent. Det er en viktig endring for veldig mange. Dette kan riktignok ikke sies å være en spesifikk kultursatsing, det finnes som kjent andre yrkesgrupper der næringsvirksomhet også er utbredt.

Små bedringer, store kutt

Felles for mange av forbedringene er at beløpene er relativt små. Samtidig er mange av kuttene store. Bare avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformens (ABE-reformens) kutt i institusjonene summerer seg til mange titalls millioner. Denne manglende kompensasjonen for lønns- og prisvekst bidrar til stadig svekkede rammevilkår for musikk- og scenekunstinstitusjonene. Vi må virkelig få lov til å etterlyse en evaluering av dette. Det kan jo være at noen har funnet den geniale måten å spare penger på i slike arbeidsintensive virksomheter. Eller er effekten redusert bemanning, lavere aktivitet og mindre formidlingskapasitet? Dessverre synes det som kulturministeren vegrer seg for å finne fakta, det synes jeg er både trist og merkelig.

Stor redusering i utenlandsmidler

I potten for UDs kulturmidler er vi for 2020 nede i 48,5 millioner, mens vi i budsjettet for 2011 var langt over 100 millioner. Mer enn en halvering, og da har vi ikke engang regna inn lønns- og prisveksten som har vært i disse åtte årene. Dette var – og er – en viktig satsing. Ikke bare for de kunstnerne som fikk midler til turneer utenlands, men også til fremme av norsk kultur og norske interesser verden over.

Kulturskoletimen er forsvunnet

Et annet stort kutt er fjerningen av kulturskoletimen. Den var inne med 178 millioner i budsjettet for 2014, nå er både satsingen og pengene borte. Ja, faktisk var dette noe av det første Høyres Torbjørn Røe Isaksen gjorde som kunnskapsminister, med argumentet at «grunnskolen i sitt arbeid med kompetansemål i aktuelle fag kan trekke verdifulle veksler på verdien av kulturskolens kompetanse Men det betyr ikke gjenoppliving av statlig støtte til Kulturskoletimen.» Om vi mener alvor med målet om at alle barn skal ha tilgang kulturskolen, må alle barn bli eksponert for kulturskoleundervisning, det fikk alle gjennom denne ordningen.

Kulturtanken: Dårlig start

Så må Kulturtanken nevnes. Der mener jeg regjeringen ikke har hatt en stødig hånd på rattet. Høsten 2015 lanserte daværende kulturminister den nye Kulturtanken, og i mandatet sto det at Kulturtanken skulle «føre forhandlinger med utøver- og rettighetsorganisasjoner».

Mange kunstnerorganisasjonene var glade for dette, men vi i Creo stusset. For hvordan kunne en etat under et departement forhandle på vegne av kommuner og fylkeskommuner? Dette melde vi inn til departementet, men det varte og rakk før de skjønte det samme som oss.

Da endret departementet mandatet, men vi kunstnere hadde mistet både tid og innflytelse. Etter hvert greide vi å utfordre fylkeskommunene til å avgi forhandlingsfullmakt til KS («Kommune-Norges hovedorganisasjon»), men om Kulturdepartementet fra starten av hadde skjønt hvordan forhandlingssystemet fungerer, hadde vi vært i en mye bedre posisjon, og mye tidligere. Dessverre var det ikke mulig å etablere en lønnsavtale, bare en avtale for selvstendig næringsdrivende. Vi ville hatt stor bruk for en mer våken statsråd i denne særdeles kritiske omleggingsfasen av en av de viktigste kunstordningene i Norge.

Åndsverkloven ble bedre, men kunstnerkamp måtte til

I denne seksårsperioden har også vår viktigste kulturlov – åndsverkloven – blitt modernisert og forandret. Det var på høy tid. Den forrige utgaven var fra 1961, dog med mange justeringer og endringer. Loven kom i 2018 og videreførte hovedprinsippene i åndsverkloven av 1961. I tillegg ble det gjort materielle endringer, samt at oppbyggingen av lovteksten ble endret, for å gjøre den mer tilgjengelig for alle.

Her måtte vi i kulturorganisasjonene arbeide mye og tett, da den lovteksten som departementet leverte Stortinget ikke var egnet til å ivareta kunstnernes interesser godt nok. Departementet hadde blant annet foreslått at alle rettigheter i et oppdragstaker-/oppdragsgiverforhold automatisk skulle overdras oppdragsgiveren. For en komponist eller en tekstforfatter ville det medføre at alle framtidige inntekter av verket ville tilfalle noen andre, og at kontrollen over egne verk ville forsvinne. Heldigvis hadde ikke regjeringen flertall på Stortinget da denne loven ble behandlet der. Og etter iherdig arbeid fra kunstnersiden ble akkurat den paragrafen tatt ut av endelig lovtekst.

Det er ikke sikkert at dette hadde vært mulig i dag, nå når regjeringspartiene sitter med flertall på Tinget.

Pensjon for selvstendige: Endring, men bare god for dem som tjener mye

Regjeringen har også hevet grensen for skattefavorisert pensjonssparing for selvstendig næringsdrivende. For næringsdrivende med høy inntekt kan dette være positivt, men for lavtlønnede kunstnere har det dessverre liten verdi. Som alle andre skattefradrag bidrar også fradraget for IPS til at den pensjonsgivende inntekt blir lavere, slik at opptjeningen i folketrygden også blir mindre. Konsekvensene av å redusere næringsinntekten vil derfor være dårligere sikkerhetsnett i form av lavere beregningsgrunnlag for folketrygdytelsene ved både fødsel, sykdom og alderdom. Og da hjelper jo et slikt initiativ lite! Det er derfor essensielt at man ser på andre mulige pensjonsløsninger for lavtlønte kunstnere. For de er det mange av!

For mange stortingsmeldinger – vi trenger handling!

I denne perioden har også mange meldinger blitt skrevet og levert Stortinget. Det er selvfølgelig bra med solide kunnskapsgrunnlag, men jeg mener at vi allerede vet nok til å ikke bare utrede, men også sette i gang tiltak. Jeg er også spent på om disse meldingene kommer til å føre til faktiske tiltak og prioriteringer, eller om det bare er en avansert form for prokrastinering. Vi vet at de økonomiske rammevilkårene for de aller fleste kunstnere gradvis har blitt vanskeligere, vi vet at selvstendig næringsdrivende kunstnere vil få en altfor dårlig pensjon når de blir gamle, vi vet at situasjonen for de praktiske og estetiske fagene i norsk skole er alarmerende, og vi vet at rekrutteringen til våre kulturskoler er sosialt skjev. Det vi trenger er tiltak, men gjerne i kombinasjon med gode og tydelig meldinger.

Det store bildet: noen lyspunkt, mest negativt, lite interesse for kultur

For meg fremstår det store bilde som at noen få heldige tiltak har fått noen små økninger, mens mange andre jevnt over får kutt eller tilgodeses med påplussinger som ikke kompenserer for lønns- og prisvekst. Og med unntak for nåværende kulturminister har Solberg utstyrt oss med kulturministere med mer sans for idrett og – til dels – frivilligheten enn for det profesjonelle kunst- og kulturlivet. Det viser spesielt den dårlige håndteringen av Kulturtanken.

Vi må stå sammen

De siste årene har også vist at det profesjonelle kulturlivet makter mest når det står sammen, om det er i skriftlige innspill til departementer og storting, eller når vi står sammen på Eidsvolls plass foran Stortinget. Og enda mer oppnår vi når våre venner i frivilligheten, i arbeidslivet eller i de store hovedsammenslutningene står sammen med oss. Slagordet «Sammen er vi sterke» er i sannhet en sannhet også i kulturlivet.

Hans Ole Rian er leder for Creo – forbundet for kunst og kultur